Lesing og skriving på verandaen.

Det har vært mange fine dager nå, jeg har sittet mye på verandaen og lest, faktisk. Den boken som har min oppmerksomhet akkurat nå, er Tove Nilsens "Skrivefest".  Jeg har lest mange av hennes bøker tidligere. Denne er jo litt mer selvbiografisk enn de andre bøkene jeg har lest av henne, så de kan derfor ikke sammenliknes med hverandre. Men det er et godt boktips hvis du er interessert i bøker om skriving! Det er en fin bok, som er lettlest i sommervarmen som har vært nå, midt i blinken.

Men selvsagt, når jeg sitter sånn og leser, spesielt om temaer jeg er opptatt av, og samtidig har mitt eget bokprosjekt ved siden av, tar det ikke lang tid før det begynner å klø i fingrene og jeg må legge fra meg boken og finne frem eget manus igjen. Bokprosjektet mitt kaller.... :-)


Ellers så hadde jeg nærmeste familie på besøk på lørdag, også det på verandaen, til reker og hvitvin. Veldig koselig i sommervarmen!


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


---------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Dikt: Utgivelse i norskboken "Safari" : Skulle ønske Åndsverkloven var blitt fulgt i "Lærerens bok" også.

Jeg var så heldig å få et av mine dikt utgitt i en skolebok for norskfaget i grunnskolen; Safari 5 i 2006. Gjett om jeg ble overrasket, da jeg fikk brev fra Gyldendal i posten med spørsmål om de kunne trykke diktet i norskboken for 5. klassetrinn!

Det var utrolig hyggelig å bli forespurt om å bli publisert i norskbok, og ekstra gøy er det når norsk var mitt yndlingsfag da jeg gikk på skolen selv!

Hvor mye skal jeg fortelle om hemmeligheter, og når?

Kjære leser!

Etter å ha skrevet litt om noen tidligere hendelser igjen, er jeg tilbake i nåtiden. Sitter og ser litt på alle disse anonyme titterne. Ganske interessant egentlig. Det er flere fra Facebook og Twitter som titter innom, men som ikke riktig vet om de vil følge meg. For det er da veldig skummelt, er det ikke? Lurer av og til om jeg er veldig farlig? Jeg skjønner at folk kanskje stusser ved at jeg av og til har fortalt litt om livet mitt med en litt spesiell sykdom. Da må jeg legge til at tidligere i livet har jeg fått kritikk for at jeg hemmeligholdt min alvorlige blødersykdom, og slett ikke ville fortelle om den, ikke til noen. Det at jeg nå har valgt å åpne opp litt er visst litt skummelt? Og kanskje en smule forvirrende?

Jeg har hatt mange rare opplevelser med temaer tilknyttet blødersykdom. Jeg har tidligere i livet opplevd å få avslag på jobb fordi jeg var åpen om sykdommen min på intervjuet, ettersom yrket som førskolelærer er ganske så aktivt og jeg syntes jeg burde si noe om det. Ikke legge ut i det vide og brede selvsagt, men noen få ord. En av de som intervjuet meg sa at det var fint at jeg fortalte det, men hun ville være ærlig tilbake, og sa at de nok ikke våget å ansette meg, fordi førskolelæreryrket er såpass krevende som det er, og hun følte at det ble utrygt med min sykdom.(Takk for den! Eksisterende andre ansatte kan da også skade seg og bli langtidssykemeldte!)

I motsatt fall, når jeg valgte å ikke si noe, og fikk jobben, har det kommet tilbakemelding i ettertid på at jeg burde ha sagt fra. Akkurat denne problemstillingen er jo ikke så aktuell lenger fordi jeg nå er på uføretrygd, men det sier litt likevel. Jeg har imidlertid av og til det samme problemet med venner; hva skal de vite, hva skal jeg holde tilbake, hva er det viktig at de vet og hvorfor? Jeg har slitt mye med dette, og det har påvirket meg på mange områder. Jeg har kommet frem til at hvis det er noe helt spesielt, at jeg for eksempel skal reise på ferie sammen med venninner, er det greit at de jeg reiser med, eller i hvertfall en av dem, vet litt om mine utfordringer og medisiner. Men det har faktisk hendt at jeg har skjult det da også. Jeg husker spesielt en gang for tjue år siden da jeg låste meg inn på toalettet for å ta medisin! Ikke akkurat den beste løsningen, nei.

Det kan godt hende at folk rundt meg er usikker på meg eller sykdommen min. Jeg ser det spesielt her på nettet, hvis jeg legger ut noe om sykdom. Jeg gjør vanligvis ikke det på vanlig Facebook-profil, men når jeg gjør det, er det som om folk ikke tør å kommentere eller tilkjennegi at de har lest oppdateringen min.

Jeg har slitt hele livet med å prøve å være så lik alle andre som mulig. Jeg ville også være med på ting vennene mine deltok på, og da jeg var tenåring ville jeg også ha hull i ørene som venninnene mine. Noe som endte med en så stor blødning at øredobben forsvant inn i øreflippen, og jeg måtte på Rikshospitalets operasjonsbord for å operere den ut.

Når det gjelder bloggen, har jeg tenkt mye på hvor personlig jeg skal være, hva jeg absolutt bør skjule, hva folk vil lese om og ikke. For eksempel våger jeg ikke å rope så høyt om de mest personlige postene eller dele dem eksternt (utover selve publiseringen). Men det er vel til syvende og sist meningen man skal være seg selv på bloggen, tross alt. For hvem i all verden skulle jeg ellers være?


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Fantastisk rehabiliteringsopphold på CatoSenteret.

For noen år siden var jeg på rehabiliteringsopphold i forbindelse med to operasjoner. Jeg har vært to helt forskjellige steder. Det første var et opptreningsopphold som ble foreslått fra sykehusets side, etter at jeg ble skadet under en operasjon. Men etterpå kom jeg til et fantastisk sted! Jeg kommer her til å slå sammen alle rehabiliteringsoppleggene jeg var på, to fra 2007 og et våren 2009, i et og samme innlegg.

Bilde fra julaften 2006 på sykehuset.

Operert i hoften
Min hofteoperasjon var planlagt 14. desember 2006. Hoften var så ødelagt at det ikke var mulig å foreta seg noe som helst. For å ta et eksempel måtte jeg la bilen stå, fordi jeg ikke hadde kraft nok i foten til å flytte benet fra den ene pedalen til den andre. Da er det ikke forsvarlig å kjøre bil. Jeg kunne heller ikke løfte benet ved egen kraft for å gå i trapper, for eksempel.

Brevvekslet med Anne Cath. Vestly i mange år.

Koselig med personlig hilsen
fra Anne-Cath. Vestly.

Det hele startet med at jeg skulle skrive et særemne i norsk på Rosenvilde videregående skole i 1988, og valgte barnebokforfatter Anne-Cath. Vestly som tema. Som barn hadde jeg lest det aller meste hun hadde skrevet, så hun var et naturlig valg. Jeg tok derfor kontakt, for å høre om hun hadde noe informasjon og kanskje et bilde å sende meg?

Det tok ikke lang tid før jeg fikk en stor bunke med papirer i posten, deriblant informasjon om forfatterskapet, bøkene og flere bilder i tillegg til et brev. Her ville jeg få litt å drive med fremover! Et av mine prosjekter var selvsagt å sende et brev tilbake og takke for alt sammen.

Spennende søk etter gamle minner!

Selv om bokskrivingen min stort sett er gjort, rent manusmessig, er det mange detaljer som sjekkes, dobbeltsjekkes og gjerne enda en gang. Her om dagen søkte jeg litt rundt på internett etter konkret kildemateriale. Det vil si steder, arrangementer, skoler og liknende som jeg  har nevnt i manuskriptet mitt. Det er viktig at alt stemmer i størst mulig grad, selvsagt. 

Sommerferie i Nord-Norge.

En sommerdag i juli, nærmere bestemt den 11. dagen, er alt klart for ferietur til Nord-Norge, for å besøke landstedet til nær familie. Sist jeg var der, var sommeren for to år siden, og nå er det på tide å komme tilbake en tur!

Min rosa koffert er reiseklar, og det er også den rosa kjølebagen, som tar vare på medisinene mine på turen. Jeg liker kjølebager som har akkurat den størrelsen jeg trenger, den rommer to medisinpakker og to kjøleelementer på denne turen. Det skulle være nok til de fem dagene jeg er borte, ettersom jeg i tillegg tar medisin den morgenen jeg skal reise.