Forsøker å være til hjelp, men...

Sist skrev jeg litt om noen av de rundt meg som inspirerer og oppmuntrer meg innenfor skrivingen for tiden. For det er viktig å gi tilbakemelding på de hyggelige hilsenene som kommer. Det er mange som støtter opp rundt skrivingen, men det er også mange som støtter opp rent generelt i forbindelse med sykdom og sykdomsproblemer. Det gjør at man får lyst til å gjøre noe for dem også.

Et av mine familiemedlemmer skadet seg for en liten stund siden, og måtte sy både i benet og i ansiktet. Det ga meg selvsagt lyst til å stille opp og hjelpe til litt jeg også og liksom gi noe tilbake, men jeg må innrømme at jeg føler meg litt maktesløs i sånne situasjoner. Men jeg reiste i allefall utover og ble med for å hjelpe til med å handle. Intensjonen er jo god, men du kan kanskje se det for deg; To personer, begge med krykker, på tur i butikken. Ok, så hadde jeg bare en krykke selv da, men likevel. Vi fant dessuten ikke alt vi skulle i den første matbutikken, så vi var innom et sted til. I tillegg til ørten trappetrinn som skulle forseres etterpå. Men det er jo hyggelig å dra på besøk, da! Og jeg kunne i allefall kjøre bil frem og tilbake mellom butikkene, det var vel til litt hjelp i hvertfall.

Det at jeg selv var helt utslitt da jeg kom hjem til meg selv etter ca. en times kjøring om kvelden, kunne jeg jo forutse på forhånd. Det at jeg generelt har så lite ork eller blir veldig fort utslitt, er ganske frustrerende. Det er så mye man har lyst til, men etter hvert kjenner man jo sine egne begrensninger og vet hvor langt man kan strekke seg. Og jeg ser gang på gang på gang at det er viljen som ofte driver meg. Viljen har drevet meg til det utroligste tidligere i livet også, når det gjelder for eksempel rideferier i fjellet. Jeg har vilje til mye, og vilje betyr mye. Man kan komme langt på viljen.  Men vilje er likevel dessverre ikke alt.

Tusen takk for inspirasjon og støtte!

Jeg tenkte at nå. NÅ har jeg virkelig lyst til å si litt om noen av mine inspirasjonskilder for tiden. De er der ute, og i det siste har jeg mottatt flere forslag til hvordan å komme videre i bokprosessen. Det er en stor prosess som krever mye av meg, og det er mange nederlag med alle de forlagene som forsøker å løfte meg opp litt ved å si at jeg skriver bra, men som likevel ikke tør å påta seg å utgi bok om en sykdom de knapt har hørt om. Og avslutter med å ønske lykke til videre. Jo, takk for det, men hva nå, liksom...

MER fisk nå?

Ja vel, så er jeg kjedelig da. Fordi jeg ofte spiser fisk 5-6 dager i uka. Men vent nå litt, helseministeren sier visst at jeg skal spise MER fisk! Betyr det at det lille fiskeavviket jeg har - fredagspizzaen - må kuttes ut? Eller må jeg putte fisk på pizzaen? Jeg spiser ofte andre ting når jeg spiser middag borte, ute osv. altså. Men i det daglige blir det gjerne fisk. Også Sushi inngår i kategorien fisk, så joda. Mange av lørdagene er dermed også tatt med. Ellers varierer jeg en del mellom laks, fiskekaker, fiskegrateng og så videre.

Litt om alt; Helse, litteratur og hjelpemidler.

Barndomsvenninne Karin hadde i dag en artikkel i LW magazine; 1 av 5 kvinner har mangel på jern (Magasinet er lagt ned i ettertid.). Veldig flott med artikkel, jeg er stolt av barndomsvenninnen min! Flott å følge med på artiklene til denne damen:-)

Selv har jeg skrevet bloggposten Lesetips: Brev til en ung forfatter. Tenkte jeg måtte si litt om boken jeg leser for tiden, ettersom jeg anser den som et godt eksempel på relevant litteratur for skribenter! Jeg har også fått et annet  lite oppdrag som jeg må se å få fullført og sendt fra meg. I hvertfall innen fredag, står det i kalenderen min. Selv om ingen har sagt det til meg. Jeg synes det er greit å sette noen tidsfrister for seg selv, så ting ikke flyter helt ut her.

Lesetips: Brev til en ung forfatter.

For en stund siden kjøpte jeg boken Brev til en ung forfatter. Boken er skrevet av Mario Vargas Llosa, og utgitt på Gyldendal, 2009.

Tankemessig tidsmaskin...?

Det siste døgnet ble tilbrakt i familiebursdag i Vestby, men nå er jeg tilbake. Koselig å gjøre litt annet innimellom.

Det er nesten utrolig hvor nær man kommer fortiden når man blar i gamle papirer, sånn som jeg fortalte om i forrige bloggpost, da jeg tittet gjennom gamle forlagsbrev for HL-romanen min. Det var som hele bokprosjektet ble skyllet innover meg og jeg fikk lyst til å ta det frem og fortsette der jeg slapp! Vel, jeg tror likevel jeg skal la det ligge litt, har så mye annet å drive med. Men en dag... :-)

Det er forresten rart hvordan man kan skyve ting foran seg og likevel være midt i det, på en måte. En kan se for seg mennesker, farger og kjenne dufter som om man er akkurat der. Rart det der. Tidsmaskin? Eller fantasi-maskin? Det blir jo nesten det, tankemessig i allefall.


Jeg svarte ellers på en bloggpost om det å sjonglere mellom to eller flere bokprosjekter, eller skriveprosjekter generelt. Jeg synes det er ganske greit jeg, hvis man blir sittende fast i det ene, kan det være greit å kunne bytte litt på innimellom. Jeg innbiller meg at det også kan gjør det hele litt mer spennende for forfatteren selv, til tross for at jeg skjønner det kanskje kan høres rotete ut. Bare man vet hva som tilhører hvilket prosjekt, skulle det gå greit. På den måten blir det i alle fall ikke kjedelig!

Jeg ser at denne bloggposten nok ble litt mer generell enn den var tenkt, men sånn ble det nå. Det kommer snart mer :-) Tusen takk til dere som leser og følger bloggen min!

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

På landsmøte med bløderforeningen, Klækken hotell.

Gro Jeanette
utenfor Klækken hotell.

I oktober 2008 gjorde jeg noe skummelt. Kjempeskummelt, ha ha. Jeg meldte meg på et helgeseminar med bløderforeningen. Som jeg har nevnt tidligere så hadde jeg vært på et kvinnekurs i 1999, men det var liksom så greit å forholde seg til, jeg har fortalt om det på bloggen tidligere, at den gangen bodde jeg på Vestli, omtrent ved der kurset skulle holdes. Ja, og så var jeg en gang jeg var med som aktivitetsleder på en bløderleir for barn på Åros Motell Camp i i 1993 som en sommerjobb.

 Men denne gangen i oktober 2008 på Klækken hotell i Hønefoss, var det for det første ikke bare jenter som enkelte av de andre samlingene, og i og med at jeg ikke hadde vært i miljøet på lenge følte jeg vel at jeg ikke kjente noen, og jeg fikk for å si det rett ut litt nerver i forkant av dette. Tvilen var ganske stor når det gjelder spørsmålet om å kaste seg ut i det eller ikke.