 |
Da helsen min var på sitt dårligste, måtte jeg kjempe bare for å bevege meg fra rom til rom, selv om jeg gikk med krykker. Men tidlig lørdag morgen da jeg skulle stå opp, må jeg ha trådt feil eller på en eller annen måte bommet litt, og med de smertene jeg hadde var ikke det spesielt morsomt. Jeg var kanskje ukonsentrert fordi jeg fremdeles var litt trøtt også. I allefall mistet jeg helt balansen og falt i gulvet!
Jeg slo meg ikke noe særlig i selve fallet tror jeg, men jeg hadde jo så vondt fra før. Oppturen ble bratt, for å si det sånn. Kort fortalt greide jeg ikke å reise meg opp igjen! Jeg hadde krykkene tilgjengelig, men det hjalp ikke!
Jeg forsøkte å reise meg mange ganger, og en skulle tro det skulle gå til slutt, men nei. Forsøkte å krype ut på badet, for jeg tenkte at der er det jo veldig solid inventar å holde seg fast i som står veldig stille; vasken, vaskemaskinen og så videre, men jeg greide det ikke da heller!
Kanskje du nå tror at jeg stadig faller eller snubler, men det gjør jeg altså ikke. Og jeg vet det høres rart ut, men det var helt umulig å reise seg fra gulvet igjen. Til slutt var jeg så utslitt at jeg orket ikke mer. Jeg ble liggende å hvile litt på gulvet. Jeg ville samle krefter, tenkte at etterpå må jeg da greie å komme meg opp! Men det ble ikke bedre etterpå, og fordi jeg heldigvis hadde telefonen min tilgjengelig, valgte jeg faktisk å ringe nødtelefonen! Etterpå ringte jeg naboen min.
Nødetatene kom, og måtte bryte opp dørlåsen til leiligheten min for å hjelpe meg. To sterke karer dro meg endelig opp fra gulvet. Etter å ha fått historien om hva som hadde skjedd, målte de blodtrykk og litt sånt. De ringte også låssmed som skulle sette inn ny dørlås, jeg var faktisk veldig imponert over hvor fort de fikk ordnet alt sammen!
De spurte meg også om helsemessige ting, og de valgte å ringe Senter for sjeldne diagnoser, da jeg nevnte blødersykdommen. Men altså, det var lørdag og midt i sommerferien, jeg tenkte at dette kommer de nok ikke langt med!
Men de fikk faktisk svar, fra en som hadde bakvakt forsto jeg, en person jeg ikke kjenner til. Fikk høre at jeg selv kunne bestemme om de skulle kjøre meg til Rikshospitalet eller ikke. Men siden jeg ikke hadde slått meg i selve fallet men hadde smertene fra før, og de til og med hadde mulighet til å undersøke meg litt selv, sa jeg at jeg ikke trodde jeg trengte det, men vi ble enige om at jeg skulle sette sprøyte med Octaplex med en gang når de hadde dratt, som også vedkommende de snakket med fra sykehuset hadde sagt at jeg skulle.
De spurte meg også om helsemessige ting, og de valgte å ringe Senter for sjeldne diagnoser, da jeg nevnte blødersykdommen. Men altså, det var lørdag og midt i sommerferien, jeg tenkte at dette kommer de nok ikke langt med!
Men de fikk faktisk svar, fra en som hadde bakvakt forsto jeg, en person jeg ikke kjenner til. Fikk høre at jeg selv kunne bestemme om de skulle kjøre meg til Rikshospitalet eller ikke. Men siden jeg ikke hadde slått meg i selve fallet men hadde smertene fra før, og de til og med hadde mulighet til å undersøke meg litt selv, sa jeg at jeg ikke trodde jeg trengte det, men vi ble enige om at jeg skulle sette sprøyte med Octaplex med en gang når de hadde dratt, som også vedkommende de snakket med fra sykehuset hadde sagt at jeg skulle.
Puh, dette ble utrolig mye styr, og jeg lurer på hva naboene tenkte da døren min ble brutt opp... Men de så sikkert ambulansen utenfor, så... Ja ja. Jeg greide jo å skremme familien litt da, så jeg hadde søsteren min på døra dagen etter. Hun hadde med seg noen flotte rosa roser til meg. Hun var nok interessert i å finne ut hvordan det virkelig sto til...
Da skal jeg avslutte historien om den gangen nødetatene måtte bryte seg inn hos meg... Jeg vet jeg sa i forrige blogginnlegg at jeg håper at jeg hadde en litt bedre historie neste gang, og det hadde jeg kanskje, dessverre fra virkeligheten.
Tusen takk til ambulansepersonell og låssmed for rask respons og god hjelp! Takk også til Senter for sjeldne diagnoser som svarte på spørsmål fra ambulansefolkene, og til min gode nabo og venninne som slapp de som skulle til meg inn i blokken!
Takk for at du følger bloggen min!
Da skal jeg avslutte historien om den gangen nødetatene måtte bryte seg inn hos meg... Jeg vet jeg sa i forrige blogginnlegg at jeg håper at jeg hadde en litt bedre historie neste gang, og det hadde jeg kanskje, dessverre fra virkeligheten.
Tusen takk til ambulansepersonell og låssmed for rask respons og god hjelp! Takk også til Senter for sjeldne diagnoser som svarte på spørsmål fra ambulansefolkene, og til min gode nabo og venninne som slapp de som skulle til meg inn i blokken!
Takk for at du følger bloggen min!
-------------------------------------------------------------------------
Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.
Sånn dramatikk er det vel ingen som ønsker seg, godt at det gikk bra! Men ja, det følger sikkert med noen bekymringer og litt grubling likevel, hvordan får man egentlig kontakt med omverdenen hvis man blir liggende og ingen hører at man roper? Jeg har ingen sånn problematikk i mitt liv (ennå), men vi blir jo alle eldre og de fleste ulykker skjer nødvendigvis uventet. Jeg kan begynne med å sørge for at det alltid er strøm på mobilen og at den ligger på et fast sted, slipper jeg ihvertfall å lete etter mobil og lader hvis uhellet er ute ;) Det er ganske krevende å finne noe i borhøyde når man ligger på gulvet og ikke kan se noe som helst "der oppe". Forstår at det gikk greit til slutt hos deg, og så er det bare å håpe at det blir "100 år" til neste gang.
SvarSlettHei, og takk for kommentar! Ja det var litt av en opplevelse, dette! Og helt riktig, det hjelper godt å passe på at man har strøm på mobilen! Jeg fikk hjelp til slutt, veldig glad for det! :-)
SvarSlett