Forlagene tør ikke å satse.

Gode tilbakemeldinger, tross alt!

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til det. Men jeg synes det er litt vanskelig. Det er derfor tredje gang jeg begynner på dette innlegget. Vil helst ikke verken røpe for mye eller lage problemer for meg selv. Ikke for andre heller. Dette blogginnlegget handler om boken min. Boken. Ikke en av dem, jeg skriver jo på to bøker, men DEN boken. Den som betyr mest. Den som jeg gjerne vil ha ut nå. Helst i går.

Jeg kan faktisk ikke helt bestemme meg for om jeg skal være skuffet eller enda mer inspirert. Jeg har mottatt tilbakemeldinger på bokprosjektet mitt om det å leve med alvorlig blødersykdom, fra forlag rundt omkring, tilbakemeldinger som ofte er både hyggelige og gjerne litt mer enn "Takk for interessen". Det kommer, tro det eller ei, mange veldig gode tilbakemeldinger. Selv om svaret koker ned til "Nei takk, men takk for at vi fikk lese", så har enkelte av forlagene virkelig tatt seg tid. Flere av dem kommenterer prosjektet mitt sånn at jeg ser at manuset er lest nøye og vurdert. Som vi kan se for eksempel av dette utdraget, som et av de store forlagene skrev 4. februar i år;

Tør ikke satse.
Dette er i utgangspunktet et veldig hyggelig brev, og forlagsredaktørene som har gitt meg tilbakemelding, ikke bare denne ene, har virkelig tatt seg tid til å lese bokmanuset mitt (184 s.), gjøre seg opp en mening og å svare meg personlig. Mange forlag gjør jo ikke det. Jeg ble både overrasket og inspirert da et av de største forlagene faktisk tok seg tid til å svare meg grundig!

Problemet, er ikke at jeg fikk avslag. Problemet ligger i hvorfor jeg fikk et avslag. Mitt inntrykk er at forlagene er så altfor opptatt av å gjøre ting som de pleier, og de våger ikke å satse på nye stemmer, nye historier, andre vinklinger enn det de kjenner fra før. Jeg lurer faktisk på om de ikke tør gå utenfor den A4- rammen de har laget seg. Er de så livredde for at boken ikke skal selge tilstrekkelig, at de ikke tør annet enn å avslå? På en måte skjønner jeg det godt, boken må jo selge, og de kan ikke gå med tap. Selvsagt. Personlig synes jeg mange av temaene som virkelig utgis går igjen. Hvor mange ganger skal vi kjøpe bøker om de samme kjendisene, personlige beretninger om akkurat de samme sykdommene som vi alltid har lest om, eller oppskriftbøker som nesten er helt like, bare med en ny innpakning?

Da jeg begynte å skrive bok, måtte jeg gå mange runder i tenkeboksen, og kjenne etter om jeg virkelig ville dette, om jeg våget å satse, og stå ved det. Svaret var ja. Nå tør jeg satse. Men forlagene tør etter hva jeg forstår ikke dette.

Feil tema.

Det forlagene indirekte forteller meg, er at denne boken kan jeg skrive hvor godt jeg vil rent språklig og skriveteknisk, men de vil uansett ikke kunne utgi den fordi jeg har valgt feil tema. Jeg sier ikke dette kun fordi boken min ble refusert. Enkelte forlag har vært veldig ærlige mot meg, og forteller meg indirekte at dersom jeg vil skrive bok, og i dette tilfellet en bok som ikke er en roman, må jeg nok belage meg på å skrive om det som ligger på toppen av det som selger akkurat nå, og gjerne også vite på forhånd hva som selger om et års tid. Jeg setter det litt på spissen nå altså, men det er dette inntrykket jeg får.


Et tema jeg kommer inn på i boken min, er det å som barn og ungdom føle seg annerledes enn klassekameratene. Er dette et tema som er så lite at ingen i Norge kan kjenne seg igjen i det? Her tror jeg forlagene tar feil.

Hadde manuset mitt vært en roman, hadde hele saken vært en litt annen. En roman vurderes nok etter litt andre kriterier. Der skal en sjekke om plottet "stemmer", at hovedpersonene er engasjerende og så videre. Selvfølgelig vil noe være det samme, for eksempel at forfatteren må være god språklig og skriveteknisk, men mye er likevel helt annerledes i en bok som den jeg har arbeidet med de siste årene.Frustrert er bare forordet. Kanskje jeg burde anbefale andre skribenter å sjekke toppen av popularitetslisten over temaer, før man setter i gang med et mangeårig bokprosjekt som forlagene uansett ikke vil tørre å anta?Du aner ikke hvor lyst jeg har til å ramse opp de forlagene jeg har betrodd manuset mitt, og hva slags respons jeg har fått. Det er selvsagt forskjell fra forlag til forlag, men flere forlag er utrolig grundige og fortjener egentlig mye ros her. Enkelte sender meg veldig fine og inspirerende tilbakemeldinger! Noen av tilbakemeldingene sier dessuten også litt vel mye om prosjektet mitt, mer enn jeg vil ha ut her på nåværende tidspunkt. Det er også en grunn til at jeg ikke publiserer det her. Men hvis noen dette gjelder noen gang leser dette, vil jeg de skal vite at mye av responsen har jeg satt veldig pris på!

"Du skriver godt, men nei takk."

Når et av Norges største forlag skriver i brev til meg at de i utgangspunktet er positive til manuset mitt, blir jeg jo veldig glad for å høre det. En bekjent kommenterte at akkurat den omtalen, fra et forlag som til og med har sagt offentlig at de ikke kan ta seg tid til å gi kommentarer på avslåtte manus, skal jeg ta til meg. Men hva hjelper det da, når forlagslandet Norge er så A4 som det er, og svaret likevel tipper over til avslag? Jeg har jo forstått såpass at enkelte forlag er litt usikre på om de skal si ja eller nei til manuset mitt, og ligger veldig på vippen. Et av dem jeg hørte fra, sa at "Jeg skulle virkelig ønske..." Men forlagene tør til syvende og sist ikke dette. Det er en alt for stor utfordring for dem. Derfor svarer de nei takk. Det er tross alt det tryggeste for dem;

"Nå har jeg endelig fått diskutert bokprosjektet ditt med forlegger internt her i redaksjonen, og jeg må dessverre si at vi ikke får til en utgivelse her hos oss. Jeg synes dette er beklagelig for manuset ditt er velskrevet og engasjerende, og temaet er viktig-() Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne fått gjennomslag for boken din, () men jeg er så bundet opp av kravene hos oss.» Skuffet eller mer inspirert? Det er et vanskelig spørsmål. Forlagene ser jo at jeg er superivrig. De sier at jeg skriver bra, og at de ser at jeg brenner for temaene jeg skriver om, og at jeg virkelig vil. Jeg har hørt det før. I skoledagene hørte jeg det fra norsklærerne mine. Men tilbake til forlagene.

Forlagssvarene jeg har publisert utdrag fra, er plukket ut som eksempler på hvordan forlagene svarer på bokmanuset mitt. Det er altså ikke akkurat disse konkrete svarene eller disse forlaget jeg reagerer mest på, for her ble jeg veldig positivt overrasket over de gode tilbakemeldingene det egentlig var. Som sagt er det mange måter å tolke  tilbakemeldingene på. Mye er positivt her, men likevel... Jeg skjønner godt at ikke alle manus kommer gjennom nåløyet, de færreste gjør jo det. Men inntrykket mitt er at enkelte forlag nesten har vært uenig med seg selv, og tipper litt frem og tilbake mellom avgjørelsen.

Bare det at de tar seg tid til å svare meg skikkelig er imidlertid en ren opptur og inspirasjon i seg selv. Tross alt. Det er den gamle uskrevne regelen om at "Vi må gjøre som vi pleier, og for all del ikke tenke nytt", som jeg synes er vanskelig å svelge. Er jeg urettferdig nå?


Forlagene har hittil ikke våget å satse på boken min. Jeg må vise at jeg tør. Jeg må tørre å poste dette innlegget. Og har du gode råd, forslag etc. iht. forlag eller andre ting, blir jeg glad for det. Vet du om forlag som tør å tenke to millimeter utenfor A4?

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.