Smertene gjorde at jeg ikke våget å kjøre bil.

Kjære leser!

Flere ting gjorde årets Damenes Helg, eller nærmere bestemt jenteseminar med Foreningen for blødere i Norge på Thon Hotel Arena, Lillestrøm, litt usikker for meg. Først ventet jeg på informasjon om en annen happening som det så ut som kanskje ville kollidere med denne. Men etter hvert fikk jeg avklart at dette ikke var tilfelle likevel. Derfor meldte jeg meg på. Og jeg husker jeg var glad for at jeg fikk det til å klaffe. Jeg begynte virkelig å glede meg til dette. Jeg ser at jeg visst ikke har omtalt på forhånd her på bloggen at jeg skulle dit.
 
Men det så altså på mange måter ikke ut til å ville gå helt min vei i år. Få dager før seminarhelgen fikk jeg problemer med ryggen igjen, som jeg fortalte at jeg hadde for en stund siden også. Nå var ryggproblemene tydeligvis tilbake igjen, eller kanskje de egentlig aldri hadde sluppet helt taket i meg. Det var fredag jeg skulle reise, og torsdagen var jeg og fylte drivstoff på hc-bilen og ordnet et par ting jeg måtte ha ferdig før jeg dro. Men torsdagskvelden hadde jeg så store smerter at jeg trodde at jeg faktisk ikke fikk reist på noe seminar. Jeg trengte jo ikke dra før utpå dagen eller ettermiddagen på fredag, men likevel. Og dette var i tillegg utrolig irriterende, for ryggen er et sted jeg ALDRI vanligvis har problemer med (bank i bordet!), det er kun nå i det siste dette har oppstått.

Fredag hadde jeg så vondt i ryggen at jeg helt ærlig ikke følte meg skikket til å kjøre bil. Jeg begynte å tenkte på å la bilen stå, og vurdere taxi i stedet. Har jo som tidligere fortalt TT-taxi innenfor Oslo, så et stykke hadde det fungert fint. Kunne selvsagt bedt sjåføren starte taksameteret om igjen og brukt vanlig taxi resten av turen når vi kom til Oslogrensa. Men jeg hadde så vondt at jeg egentlig ikke greide å tenke klart. Sendte melding til kurslederen om at jeg var dårlig og at ting var usikkert, jeg hadde ikke greid å bestemme meg ennå. Og nei, jeg burde sikkert ikke dratt i det hele tatt, men jeg var så innstilt på det, og ville så gjerne prøve, og jeg hadde jo allerede betalt.

Løsningen ble at faren min ville hjelpe meg. Jeg skulle ta TT-taxi hjem til han (det er vel omtrent nesten halvveis). Derfra skulle han kjøre meg til hotellet i Lillestrøm. Jeg husker den kjøreturen, jeg følte meg ikke bra i det hele tatt. Jeg hadde tatt blødermedisin og håper i det lengste at jeg skulle bli bedre, og litt bedring ble det også, men ikke veldig mye.

Pappa hjalp meg med bagasjen inn på hotellet, innom resepsjonen og opp på rommet mitt i 7. etasje, toppetasjen. Godt at det var en pålitelig heis der! Uansett, litt hjelp fra familien når man er dårlig er uansett det aller beste sammenliknet med fremmede sjåfører!


Utsikten fredag kveld fra 7. etasje,
Thon Hotell Arena, Lillestrøm.

Det var veldig godt med litt både praktisk og moralsk støtte. Og jeg tenkte at det med å la min egen bil bli hjemme var helt riktig akkurat nå, og at det kanskje var det viktigste valget jeg tok denne helgen. Føler man seg ikke frisk nok til å kjøre bil, så bør man ikke kjøre bil, synes jeg i alle fall. Det handler mye om konsentrasjon og om man greier å holde konsentrasjonen der den skal være - på veien.

Det kommer et blogginnlegg til fra denne helgen, dette var kun litt om utfordringene og tankene  mine rundt selve reisen. Tusen takk til pappa for hjelpen på fredag!


 Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen

--------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.