lørdag 27. juli 2013

Hvor mye skal jeg fortelle om hemmeligheter, og når?

Kjære leser!

Etter å ha skrevet litt om noen tidligere hendelser igjen, er jeg tilbake i nåtiden. Sitter og ser litt på alle disse anonyme titterne. Ganske interessant egentlig. Det er flere fra Facebook og Twitter som titter innom, men som ikke riktig vet om de vil følge meg. For det er da veldig skummelt, er det ikke? Lurer av og til om jeg er veldig farlig? Jeg skjønner at folk kanskje stusser ved at jeg av og til har fortalt litt om livet mitt med en litt spesiell sykdom. Da må jeg legge til at tidligere i livet har jeg fått kritikk for at jeg hemmeligholdt min alvorlige blødersykdom, og slett ikke ville fortelle om den, ikke til noen. Det at jeg nå har valgt å åpne opp litt er visst litt skummelt? Og kanskje en smule forvirrende?

Jeg har hatt mange rare opplevelser med temaer tilknyttet blødersykdom. Jeg har tidligere i livet opplevd å få avslag på jobb fordi jeg var åpen om sykdommen min på intervjuet, ettersom yrket som førskolelærer er ganske så aktivt og jeg syntes jeg burde si noe om det. Ikke legge ut i det vide og brede selvsagt, men noen få ord. En av de som intervjuet meg sa at det var fint at jeg fortalte det, men hun ville være ærlig tilbake, og sa at de nok ikke våget å ansette meg, fordi førskolelæreryrket er såpass krevende som det er, og hun følte at det ble utrygt med min sykdom.(Takk for den! Eksisterende andre ansatte kan da også skade seg og bli langtidssykemeldte!)

I motsatt fall, når jeg valgte å ikke si noe, og fikk jobben, har det kommet tilbakemelding i ettertid på at jeg burde ha sagt fra. Akkurat denne problemstillingen er jo ikke så aktuell lenger fordi jeg nå er på uføretrygd, men det sier litt likevel. Jeg har imidlertid av og til det samme problemet med venner; hva skal de vite, hva skal jeg holde tilbake, hva er det viktig at de vet og hvorfor? Jeg har slitt mye med dette, og det har påvirket meg på mange områder. Jeg har kommet frem til at hvis det er noe helt spesielt, at jeg for eksempel skal reise på ferie sammen med venninner, er det greit at de jeg reiser med, eller i hvertfall en av dem, vet litt om mine utfordringer og medisiner. Men det har faktisk hendt at jeg har skjult det da også. Jeg husker spesielt en gang for tjue år siden da jeg låste meg inn på toalettet for å ta medisin! Ikke akkurat den beste løsningen, nei.

Det kan godt hende at folk rundt meg er usikker på meg eller sykdommen min. Jeg ser det spesielt her på nettet, hvis jeg legger ut noe om sykdom. Jeg gjør vanligvis ikke det på vanlig Facebook-profil, men når jeg gjør det, er det som om folk ikke tør å kommentere eller tilkjennegi at de har lest oppdateringen min.

Jeg har slitt hele livet med å prøve å være så lik alle andre som mulig. Jeg ville også være med på ting vennene mine deltok på, og da jeg var tenåring ville jeg også ha hull i ørene som venninnene mine. Noe som endte med en så stor blødning at øredobben forsvant inn i øreflippen, og jeg måtte på Rikshospitalets operasjonsbord for å operere den ut.

Når det gjelder bloggen, har jeg tenkt mye på hvor personlig jeg skal være, hva jeg absolutt bør skjule, hva folk vil lese om og ikke. For eksempel våger jeg ikke å rope så høyt om de mest personlige postene eller dele dem eksternt (utover selve publiseringen). Men det er vel til syvende og sist meningen man skal være seg selv på bloggen, tross alt. For hvem i all verden skulle jeg ellers være?


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen




--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Har du synspunkter til dette blogginnlegget? Jeg blir glad hvis du legger igjen en kommentar! :-)