fredag 26. juli 2013

Fantastisk rehabiliteringsopphold på CatoSenteret.

For noen år siden var jeg på rehabiliteringsopphold i forbindelse med to operasjoner. Jeg har vært to helt forskjellige steder. Det første var et opptreningsopphold som ble foreslått fra sykehusets side, etter at jeg ble skadet under en operasjon. Men etterpå kom jeg til et fantastisk sted! Jeg kommer her til å slå sammen alle rehabiliteringsoppleggene jeg var på, to fra 2007 og et våren 2009, i et og samme innlegg.
Gro Jeanette Nilsen tilbringer julen på sykehuset.
Bilde fra julaften 2006 på sykehuset.

Operert i hoften
Min hofteoperasjon var planlagt 14. desember 2006. Hoften var så ødelagt at det ikke var mulig å foreta seg noe som helst. For å ta et eksempel måtte jeg la bilen stå, fordi jeg ikke hadde kraft nok i foten til å flytte benet fra den ene pedalen til den andre. Da er det ikke forsvarlig å kjøre bil. Jeg kunne heller ikke løfte benet ved egen kraft for å gå i trapper, for eksempel.

Operasjon i desember, ja. Men den skulle utføres i god tid før julaften, så det ville gå bra.  Trodde jeg.

Det var jo en veldig godt planlagt operasjon, for som jeg tidligere har fortalt på bloggen min, er operasjoner på meg ikke noe bare-bare, ettersom jeg må følges opp med intravenøse medisiner og kontroller både før og etter.

Jeg forsto lite da jeg våknet fra narkosen. For jeg hadde ikke vondt i hoften, men enorme smerter i en nerve nede i tåen! For å forsøke å gjøre en lang historie kort, ble jeg på sykehuset til langt over nyttår! Her ser du et bilde fra julaften 2006 på sykehuset. Jeg har med god hjelp greid å forflytte meg fra sykesengen og over til bordet på sykerommet, som er pyntet i anledning julaften. Men smertene er så store at det å smile til fotografen føles litt kunstig, selv om jeg selv synes jeg ser uforskammet oppegående ut på bildet over.

Den ene varianten av smertestillende etter den andre ble utprøvd der på sykehuset. Blant annet hadde jeg smertepumpe som skulle holde smertene i sjakk. I kjølevannet av operasjonen og de store smertene, fikk jeg også en blødning under foten, og trengte min vanlige intravenøse medisin for det. Jeg fikk også sovetabletter, for å få fred fra smertene til å sove. 

Hadde smertene enda kommet i tak, men de var altoppslukende og høyst til stede hele tiden! Det var virkelig ille. Nyttårsaften hadde jeg likevel store ambisjoner om å komme meg ut i rullestolen og se på nyttårsraketter, jeg som alle andre. Jeg prøvde det da jeg fikk sykebesøk, men hadde veldig vondt og det ble for slitsomt. Inngangen til 2007 ble ikke helt den beste, men fortsettelsen kunne kanskje bli bedre?

Til slutt ble jeg satt på noen sterke tabletter som jeg etter hvert kalte "Lyrikktablettene mine", fordi navnet på dem liknet, ettersom de het Lyrica. Tablettene var et spesialopplegg, som jeg måtte betale selv, og deretter søke om å få dekket i ettertid. Det fikk jeg heldigvis, men tablettene måtte følges opp og fornyes i nesten et år. Kort tid etter at jeg begynte med dem, følte jeg meg plutselig mer levende igjen. Som natt og dag, helt fantastisk! Jeg hadde fremdeles vondt, men det var så stor bedring at jeg var ordentlig overrasket, og fikk store forhåpninger!

Jeg kom meg opp av sykesengen og over i rullestol. Vanligvis liker jeg dårlig å sitte i rullestol, det får meg til å føle meg sykere enn jeg er. Jeg tror det handler om å føle seg annerledes, og jeg drar assosiasjonene helt tilbake til hjelmen jeg gikk med som barn… Men så dårlig som jeg var nå, tror jeg ikke tanken streifet meg en gang.


For første gang på lang tid slo jeg faktisk på PC'en, jeg hadde ikke hatt overskudd til det på lenge. De sterke Lyrica-tablettene ble min venn i nøden. Vi var nå langt ute i januar, og ennå hadde jeg omtrent ikke vært utenfor sykehusdøra, bortsett fra den korte lufteturen på nyttårsaften. Men tablettene gjorde underverker, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten.

Rehabiliteringsforsøk 1.

For å kunne greie å komme tilbake til normalen, ble det foreslått et rehabiliteringsopphold. Ferden gikk direkte fra sykehuset, til dit jeg skulle være de neste ukene. Veldig fint med et tilbud, men det ble veldig feil egentlig. For det første var jeg såpass skadet at jeg hadde konstant store smerter, og greide ikke å fokusere på noen ting. Jeg kunne så vidt sitte i rullestol, men måtte ha hjelp til å legge meg i sengen, stå opp og så videre. 
Det var egentlig for tidlig å tenke på opptrening og fysioterapi. Men jeg bodde alene, og hadde ingen mulighet til å greie meg hjemme sånn som det var. De gangene jeg fikk dra hjem på perm for helgen, byttet mine foreldre på å overnatte på sofaen for å hjelpe meg, men jeg ser jo at det ble veldig mye styr. Jeg kunne ikke snu meg i sengen på egenhånd en gang, og i hvertfall ikke komme meg på toalettet som ligger vegg-i- vegg med soverom!

Tilbake til rehabiliteringssenteret. Stedet jeg var på var stort sett for eldre mennesker. Det fantes ikke aktiviteter eller folk på min egen alder. Men jeg hadde et sted å være, og kunne slippe å tenke på matlaging og matinnkjøp. Men legene på Rikshospitalet kunne etter flere kontroller jeg var på innimellom, fastslå at det jeg trengte var bassengtrening, og det hadde de ikke på det rehabiliteringssenteret der jeg var.

Det ble bestemt at jeg skulle til et nytt rehabiliteringssted etter å ha forsøkt å være hjemme hos meg selv en liten stund, men jeg var så dårlig at jeg måtte ha hjemmesykepleie. Til slutt kom jeg endelig til
Catosenteret i Son, der jeg tilbragte en måned, inkludert påsken 2007. Og her begynte livet mitt igjen.

Livnet til på CatoSenteret!
Legene på Rikshospitalet mente som sagt at på Catosenteret hadde de det som kunne hjelpe meg. Både bassengtrening, tilrettelagt treningsopplegg og fysioterapeuter som hadde greie på den type skade som jeg hadde. Og her var brukerne mye yngre, både på min egen alder, og helt ned til ungdomsalder, og noen var litt eldre enn meg. På Catosenteret var det mye forskjellig hva gjelder skader og sykdommer angår. 
Første gangen jeg var der  ble jeg godt kjent med en koselig jente som var på Catosenteret bare for å få hvile den siste tiden hun hadde igjen. Hun var livstruende syk med en sykdom som var kommet alt for langt. Vi snakket om å prøve å møtes i Oslo etter at oppholdet vårt var over, men det ble aldri noe av, for plutselig en dag etter at jeg var kommet hjem, ringte hennes mann og fortalte at hun var død. Det var selvfølgelig utrolig trist. Det var tydeligvis mange skjebner på Cato, noen var hardt skadd etter trafikkulykker, eller på rehabilitering etter operasjon eller skade, som jeg var selv.

Jeg hadde selvsagt smerter etter operasjonen, men dette var det perfekte stedet å være akkurat da, selv om det var påskeferie oppi det hele.. Det å reise bort i ferien, det er jo faktisk ganske så normalt. Hvis noen ville spørre meg hvor jeg hadde vært i påskeferien det året, kunne jeg si at jeg hadde vært på hotell, det var egentlig bare helsen som manglet.

Jeg husker også alle de fine praktiske løsningene på Catosenteret. For eksempel de fine sengene som man selv kunne styre opp og ned som man måtte ha behov for. Og lysbryteren over sengen som gjorde at man slapp å stå opp eller tilkalle hjelp for å få slått på eller av taklyset. Sånne ting som man ikke tenker på når man er frisk, men som blir alfa og omega når man ligger der og ikke kan snu seg.

Flott himmel over Cato-senteret!
Flott påskehimmel sett fra gedigen terrasse
på Cato-Senteret.
Rehabiliteringssenteret hadde tydeligvis mye av det som skulle til for å hjelpe meg på riktig vei. Vanntrening i basseng var flott, det er faktisk helt utrolig hvor godt det hjalp! Og jeg badet stort sett hver dag, noen ganger to ganger om dagen! Men Catosenteret hadde en ting til, men det våget jeg ikke håpe på en gang; De arrangerte av og til tur med hest og kjerre.


De som var for dårlige til å kunne prøve seg på riding, kunne sitte i kjerren. Og ordet hest fikk meg til å spisse ører, selv om jeg visste det var langt fram.

Gro Jeanette på tur med hest og kjerre på Cato-senteret!
På tur med hest og slede, Cato-senteret 2007.

Det ble dessverre ikke noe ridning første gangen jeg var der i 2007. Fysioterapeuten på Catosenteret sjekket med legen, og ettersom jeg hadde fått nytt hofteledd og man skulle være forsiktig den første tiden, mente de det var for tidlig. Jeg kunne absolutt ikke ta sjansen når jeg fikk høre dette. Det hadde vært en såpass omfattende operasjon, og sånt tuller man bare ikke med. Jeg hadde dessuten så mye smerter at det var helt greit. Men, selv om jeg ikke kunne ri, fikk jeg sitte i sleden, og det hjalp! Det var flott påskevær, og jeg klagde ikke.


Endelig på tur med hest etter mange år!
På hestetur i regi av Catosenteret, i flott vårvær!
Her ser du meg og en hest. Jeg er ganske ustø på beina her. Dette er selvsagt bare juks, for jeg kan jo egentlig ikke stå i det hele tatt,. men holder meg fast i hesten. 

Det er nok best å ta det med ro, jeg er ikke stø på bena og har en del smerter, så jeg er utstyrt med både krykker og rullestol for anledningen. Jeg setter meg ned sammen med de andre som har satt seg til i påskesola.





Nytt Cato-opphold.
Gro Jeanette soler på rasteplassen.
Koser meg i solen på flott tur!
Jeg greide faktisk å komme meg til hest til slutt, selv om det tok tid! Etter en annen operasjon et par år senere, denne gangen i ankelen i 2009, fikk jeg igjen et opphold på Catosenteret. Og nå var det på tide å komme seg opp på hesten, det var et av mine mål ved siden av det å komme generelt til hektene igjen. Nå visste jeg jo fra tidligere at de arrangerte hesteturer, og håpet at de holdt på med det fremdeles.

Ankelen var under opptrening, men jeg var litt spent på det å sitte på en hest, jeg hadde tross alt ikke gjort det etter at hofteleddet ble skiftet for to år siden. Jeg fikk litt hjelp til å klatre opp på hesten, og må innrømme at dette var jeg virkelig spent på. Og vet du hva; Det var helt fantastisk å sitte på hesteryggen igjen for første gang på ti år! Det kan rett og slett ikke beskrives! Den flotte, firbente vennen min som du ser på bildet, heter Mjølvin.



Gro Jeanette sitter til hest igjen, etter mange år!
Gro Jeanette får endelig prøvd
seg til hest igjen, her på
hesten Juni!

Det ble faktisk ny ridetur uken etter, denne gangen på hesten Juni! Jeg fikk dessverre smerter i både hofte og ankel, og måtte avbryte og sette meg i kjerren. Det var et stort nederlag. Nå hadde jeg jo så store forventninger siden det gikk bra sist. Men jeg hadde ikke noe valg. Juni var fin hun, men jeg tror at hun var litt bredere over ryggen enn Mjølvin, og at det er forklaringen på mine hoftesmerter.

Men det var mye annet å smile av på Catosenteret. Her fantes eget formingsrom, egne temakvelder med spennende innslag fra fremmede land, blant annet "Meksikansk aften", som du ser under;

Meksikansk aften på Cato-senteret.
Gro Jeanette på meksikansk aften, 
på Cato-senteret.
Faktisk arrangerte de litteraturkveld også på Catosenteret, og jeg var en av de som leste noen av tekstene mine. Jeg hadde jo ikke så mye sånt med meg, men noen av diktene mine kunne jeg jo utenat og skrev dem ned for å huske dem. Jeg hadde det siste oppholdet på Catosenteret også med meg bærbar PC, hvor jeg hadde noen av diktene mine. Jeg noterte dem for hånd, ettersom jeg ikke hadde tilgang til printer. Det var til stor hjelp med PC, sånn at jeg også fikk opprettholdt kontakten med skribentforeningen ULFF. Jeg hadde jo vært både på sykehus og opptrening, så det blir jo til sammen en del tid. Det er viktig å holde seg oppdatert med mitt daglige virke også, selv om det altså er på frivillig basis og jeg arbeider når jeg er i stand til det. Det som er positivt, er at det at jeg hadde noe å gå til foreningsmessig, at det var noen der ute som ventet, både inspirerte meg og fikk meg til å tenke fremover. Jeg begynte å legge planer igjen.

Men fremdeles hadde jeg litt tid igjen på Catosenteret. Og det var mye å glede seg over og være nysgjerrig på. Vi var til og med på harryhandel i Sverige med buss! Synes du ikke du ser meg, trillende i rullestol inne på kjøpesenter i nabolandet! Vi var også ute og spiste i Son, ja det var i det hele tatt mye sosialt! Jeg fikk mange nye venner, og flere av dem har jeg kontakt med fremdeles. Det var nok skryt av Catosenteret, synes du kanskje. Men det var virkelig flott, og det beste av alt; Det hjalp meg til å komme meg tilbake til meg selv.

Når man trives og har ting å drive med, har det stor innvirkning på helsen, det også, og man blir motivert til å komme seg videre. I tillegg fikk jeg mange nye venner, spesielt den siste gangen jeg var der. Det var faktisk utrolig vemodig å reise hjem igjen! Jeg har mye å takke Catosenteret for! Det var en slags rar tomhet å komme hjem etterpå. På Catosenteret var det så mange mennesker, og det skjedde noe hele tiden.

Etterpå

Det jeg har fortalt om nå skjedde for noen år siden. Problemet med nerven i beinet mitt har blitt veldig mye bedre, men ikke helt bra. Jeg får høre at sånne nerver kan vokse en millimeter eller noe per år. og man kan bli bra, men det tar tid. De enorme smertene er helt borte, det er og så de sterke tablettene og sovetablettene. Jeg har litt lite følelse i et par tær, og av og til kjenner jeg likevel litt smerter i dem, en slags overfølsomhet tror jeg, men det er ikke mulig å sammenlikne med sånn som det var for noen år siden. Likevel har jeg som regel med meg en krykke når jeg går ut av huset, da jeg kan føle meg litt ustø på grunn av at den av tærne som jeg har minst følelse i, er den man vanligvis styrer med når man går. Jeg må også legge til at ankelen er helt fin, det har aldri vært noe tull med den etter operasjonen.

Når det gjelder bilkjøring som jeg nevnte noe om innledningsvis, er hoften nå så bra at jeg vil klare det, men jeg har nå en bil som denne gangen er håndstyrt også, dvs. jeg kan velge. Det er det mye hjelp i! Det er den håndstyrte løsningen jeg bruker, men det er greit å ha en annen mulighet også.

Det har ellers vært veldig koselig å opprettholde kontakten med folk fra Catosenteret via både Facebook og andre sosiale medier, men jeg har også truffet flere av dem i
Oslo. Hun ene har jeg vært ute og spist med mange ganger, og hun var også en av gjestene på min store førtiårsfeiring. Men jeg har også truffet noen av de andre. Jeg synes at jeg i den forbindelse også må ta med, at da jeg feiret stor bursdag på Kaktus Mat og Vinhus, året etter oppholdet på Cato-senteret, sa jeg i min egen velkomsttale at jeg aldri hadde følt meg så frisk som det siste året, til tross for skaden. Jeg tenker at det er litt av en attest både til Catosenteret, men også til den profylaktiske behandlingen jeg står på innenfor bløderbehandlingen (som de som har fulgt bloggen min vet en del om fra før). Den profylaktiske (forebyggende) behandlingen vedtatt av Rikshospitalet har bare har gjort meg friskere med årene.

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Har du synspunkter til dette blogginnlegget? Jeg blir glad hvis du legger igjen en kommentar! :-)