Hyggelig forfattermøte i Melbu!

Ferieturen fikk et hyggelig og litt spennende innslag da jeg fikk mulighet til å treffe en forfatter og nettvenn for første gang.

Ventet på budbil som ikke kom...

Det er ikke alltid ting går som planlagt. I dag skulle det komme medisinlevering fra Rikshospitalets apotek med budbil. Enkel sak, jeg får jo jevnlig levert medisiner fra dem. 

Minne om en hyggelig respons på artikkel.

Takkebrev fra
Fadderbarnas Framtid (FAF), 1997.

Tenkte jeg ville mimre litt over en tilbakemelding jeg fikk på et skriveprosjekt fra lang tid tilbake. Året er 1997, og jeg er den gangen i en fase av livet der jeg akkurat har innsett at jeg må omskolere meg fra førskolelæreryrket, fordi det ble alt for tøft for meg. Det ble rett og slett for mye gåing og fysisk arbeide i barnehagen, tatt blødersykdommen min i betraktning.

Spesielt mine ankelledd var blitt helt ødelagte, med det utfallet at jeg nettopp hadde lagt en ankeloperasjon bak meg. Det tok mange måneder før jeg greide å finne noe annet og omstille meg.

Til tannlegen med nakkesmerter, og et hyggelig tog.

Bydelens 16. mai-tog 2018.

Jeg er mye bedre i nakken nå, til tross for at jeg har vært hos tannlegen, og måtte informere han om at jeg ikke var helt bra på grunn av en blødning i nakken. Det var ikke så lett å bøye hodet bakover som man jo må, og heller ikke å bøye seg fremover til vasken. Selv om jeg selvsagt hadde tatt blødermedisin før jeg dro, samt at den nakkeblødningen har kommet og gått noen dager. Ja ja, jeg overlevde dette også. Og kan skryte av at tannlegen i allefall var fornøyd med tennene mine denne gangen.

Tidligere førjulstradisjoner og en koselig adventslunsj.

Da skriver vi første dag i julemåneden, dere!

Påskekyllinghistorie fra virkeligheten!

Som varslet i forrige blogginnlegg, tenkte jeg at jeg skulle fortelle deg en før-påskehistorie fra virkeligheten, i anledning påskehøytiden som ligger like foran oss.

Brent meg på steikeovn - og det gamle rådet virket!

Det er allerede gått noen dager siden det flotte bloggkurset jeg fortalte om at jeg var på, og jeg har vært utrolig inspirert og jobbet med enkelte ting på bloggen min. Sett over noen tekster og bilder, og så videre. Og begynt å tenke ut nye forslag til bloggposter og temaer. Satt stort sett med dette i hele går.

Tilskuer til "Dagen før dagen"

I dag ville jeg først og fremst få med meg synet av barnetoget utenfor vinduet mitt. Barnehagene som går i tog 16. mai, "Dagen før dagen", er flott å se på! Kanskje spesielt for en som selv har jobbet i barnehage og deltatt på dette flere ganger! Tradisjonen tro, går toget forbi kjøkkenvinduet mitt ute på veien. Hvert år. Jeg har perfekt utsikt (og oversikt) over det som skjer. Artig å se på ivrige og flinke barn og voksne!

Aktivitetsleder for barn på bløderleir 1993.

Jeg var med som aktivitetsleder på en bløderleir for barn på Åros Motell Camp i Søgne i 1993. Da hadde jeg gått to år på Barnevernsakademiet i Oslo, og var veldig motivert for denne sommerferiejobben jeg fikk gjennom Foreningen for blødere i Norge (FBIN), eller bløderforeningen om du vil, før jeg fortsatte min ferd mot å fullføre utdannelsen.

Nissefamilie med historie.

Nissesamlingen min representerer mange perioder i livet,
alt fra tidligere arbeidsliv, til Rikshospitalet.
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)

Da skal nissefamilien (inkludert noen nissemus) være på plass! Jeg har funnet dem frem etter et helt år i julepyntens glemsel og samlet dem i sofaen til et gruppebilde :-)

Hvor mye skal jeg fortelle om hemmeligheter, og når?

Kjære leser!

Etter å ha skrevet litt om noen tidligere hendelser igjen, er jeg tilbake i nåtiden. Sitter og ser litt på alle disse anonyme titterne. Ganske interessant egentlig. Det er flere fra Facebook og Twitter som titter innom, men som ikke riktig vet om de vil følge meg. For det er da veldig skummelt, er det ikke? Lurer av og til om jeg er veldig farlig? Jeg skjønner at folk kanskje stusser ved at jeg av og til har fortalt litt om livet mitt med en litt spesiell sykdom. Da må jeg legge til at tidligere i livet har jeg fått kritikk for at jeg hemmeligholdt min alvorlige blødersykdom, og slett ikke ville fortelle om den, ikke til noen. Det at jeg nå har valgt å åpne opp litt er visst litt skummelt? Og kanskje en smule forvirrende?

Jeg har hatt mange rare opplevelser med temaer tilknyttet blødersykdom. Jeg har tidligere i livet opplevd å få avslag på jobb fordi jeg var åpen om sykdommen min på intervjuet, ettersom yrket som førskolelærer er ganske så aktivt og jeg syntes jeg burde si noe om det. Ikke legge ut i det vide og brede selvsagt, men noen få ord. En av de som intervjuet meg sa at det var fint at jeg fortalte det, men hun ville være ærlig tilbake, og sa at de nok ikke våget å ansette meg, fordi førskolelæreryrket er såpass krevende som det er, og hun følte at det ble utrygt med min sykdom.(Takk for den! Eksisterende andre ansatte kan da også skade seg og bli langtidssykemeldte!)

I motsatt fall, når jeg valgte å ikke si noe, og fikk jobben, har det kommet tilbakemelding i ettertid på at jeg burde ha sagt fra. Akkurat denne problemstillingen er jo ikke så aktuell lenger fordi jeg nå er på uføretrygd, men det sier litt likevel. Jeg har imidlertid av og til det samme problemet med venner; hva skal de vite, hva skal jeg holde tilbake, hva er det viktig at de vet og hvorfor? Jeg har slitt mye med dette, og det har påvirket meg på mange områder. Jeg har kommet frem til at hvis det er noe helt spesielt, at jeg for eksempel skal reise på ferie sammen med venninner, er det greit at de jeg reiser med, eller i hvertfall en av dem, vet litt om mine utfordringer og medisiner. Men det har faktisk hendt at jeg har skjult det da også. Jeg husker spesielt en gang for tjue år siden da jeg låste meg inn på toalettet for å ta medisin! Ikke akkurat den beste løsningen, nei.

Det kan godt hende at folk rundt meg er usikker på meg eller sykdommen min. Jeg ser det spesielt her på nettet, hvis jeg legger ut noe om sykdom. Jeg gjør vanligvis ikke det på vanlig Facebook-profil, men når jeg gjør det, er det som om folk ikke tør å kommentere eller tilkjennegi at de har lest oppdateringen min.

Jeg har slitt hele livet med å prøve å være så lik alle andre som mulig. Jeg ville også være med på ting vennene mine deltok på, og da jeg var tenåring ville jeg også ha hull i ørene som venninnene mine. Noe som endte med en så stor blødning at øredobben forsvant inn i øreflippen, og jeg måtte på Rikshospitalets operasjonsbord for å operere den ut.

Når det gjelder bloggen, har jeg tenkt mye på hvor personlig jeg skal være, hva jeg absolutt bør skjule, hva folk vil lese om og ikke. For eksempel våger jeg ikke å rope så høyt om de mest personlige postene eller dele dem eksternt (utover selve publiseringen). Men det er vel til syvende og sist meningen man skal være seg selv på bloggen, tross alt. For hvem i all verden skulle jeg ellers være?


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Gøy å se min gamle arbeidsplass på TV!

I dag har jeg igjen sett min gamle arbeidsplass og arbeidsgiver i programmet "Oppgrader" på TV2! Det er med andre ord på tide å mimre litt fra tiden jeg jobbet som førskolelærer.

Året var  1996, og jeg jobbet som veileder i en familiebarnehage i Nittedal, jeg bodde i Ragnhild Schibbyes vei på Vestli den gangen. Jeg husker denne  familiebarnehagen som et fantastisk sted med mye flott natur og koselige mennesker. Jeg trivdes veldig godt, det var mennesker jeg syntes jeg fikk god kontakt med. For meg passet det godt å bare jobbe noen dager i uken, ettersom helsen min satte grenser, i tillegg er jo også førskolelæreryrket ofte ganske aktivt. Likevel ser jeg jo at jeg er adskillig sprekere den gangen enn det jeg er nå, selv om det hendte også den gangen at turdager måtte utsettes eller at krykkene var med på jobb.