Viser innlegg med etiketten barnelitteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten barnelitteratur. Vis alle innlegg

onsdag 15. februar 2023

På hyggelig forfatterforedrag i dag!

Anne Helgesen skriver bok om Anne Cath. Vestly. (Foto: Gro Jeanette Nilsen)
Anne Helgesen skriver bok om
Anne Cath. Vestly.
(Foto: Gro Jeanette Nilsen)

I dag dro jeg til Deichmanske bibliotek Bøler for å høre på foredrag.  Det skulle komme en forfatter som arbeidet med biografi om forfatter Anne Cath. Vestly. Jeg tenkte at dette var en hyggelig og fin avveksling for meg, for å få inn litt skriving, kultur og sosialt på en annen måte.

torsdag 13. februar 2020

Flott foredrag om Anne-Cath. Vestly i anledning jubileet!

Nydelig, spesialdesignet  marsipankake i anledning  Anne-Cath. Vestly's 100-års-jubileum!
Nydelig, spesialdesignet
marsipankake i
anledning
Anne-Cath. Vestly's

100-års-jubileum!
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)
Jeg har tenkt på det lenge, at jeg måtte forsøke å få med meg foredraget som Jo Vestly skulle holde på Deichman Bøler i formiddag. Dette ble arrangert i anledning barnebokforfatter Anne-Cath. Vestly's 100 års-jubileum. Det var helt vårlig ute, ikke iskaldt som det pleier på denne tiden av året. Perfekt til å finne på noe spennende!

Før jeg dro tenkte jeg at kanskje jeg skulle ta med meg Anne-Cath-permen min, der jeg har samlet alle brevene og kortene fra da jeg brevvekslet med barnebokforfatteren for mange år siden, samt særoppgaven jeg skrev om hennes forfatterskap da jeg gikk på videregående. Jeg har alt på et sted - like greit det. Og tenk om noen er interessert i å titte? Så jeg tok den med. 


lørdag 8. februar 2020

Bokomtale: Alvheim - Tannfeens magiske hjem.

Barneboken Alvheim - Tannfeens  magiske hjem, av  Tonje Mølsted Kristoffersen og  Frøydis  Veronica Rasmussen.
Barneboken Alvheim - Tannfeens
magiske hjem, av
Tonje Mølsted Kristoffersen og
Frøydis Veronica Rasmussen.
Tittel: Alvheim - Tannfeens magiske hjem
Forfatter: Tonje Mølsted Kristoffersen
Illustratør: Frøydis Veronica Rasmussen
Antall sider: 45
Utgitt år: 2019
Forlag: Kolofon
Sjanger: Barnebok
ISBN: 978-82-300-1893-4
Språk: Norsk bokmål

søndag 24. november 2019

Rakk heldigvis boklanseringen til Hanne Voje!

Lørdag var jeg, som jeg antydet at jeg skulle, på boklansering i Oslo, der den nybakte forfatteren Hanne Voje skulle presentere boka si. Jeg har blitt kjent med Hanne det siste året via skrivekurs. Derfor tenkte jeg at det ville være fint å få med seg dette! Forfatterforedrag føles jo gjerne ekstra spennende når man kjenner forfatteren!

fredag 30. mars 2018

Påskefeiring og diktanalyse.

Påskefrokost i Vestby.
Påskefrokost i Vestby.
Det ble mer påskefeiring senere i påsken også, enn det jeg hittil har nevnt. Onsdag var jeg på koselig påskefeiring i Vestby hos familien, og overnattet der til skjærtorsdag. Deilig påskemiddag, og veldig god påskefrokost ble det også. Bildet ble tatt litt sent uti frokosten... Siden vertskapet skulle avgårde på jobb skjærtorsdag (!), kjørte jeg hjemover ganske tidlig på dagen.

søndag 20. august 2017

Gått på både ryddekurs og skrivekurs i sommer!

Kjære leser!

Har du lagt merke til at i sommer har flere av innleggene på bloggen min hatt en tendens til å være mer konkrete og kortere enn  tidligere? Det er en grunn til det.


lørdag 6. august 2016

Nytt navn på den offentlige siden min på Facebook.

Det nye forsidebildet til min
forfatterside på Facebook.
Kjære leser!

I det siste har jeg arbeidet litt med oppdateringer på den offentlige siden min på Facebook. Slettet noen bilder, lagt til andre. Bildet du ser her er det nye forsidebildet mitt. De av dere som følger den siden har sikkert sett dette allerede. Du skulle sett kjøkkenbordet mitt da det følt over av gamle og nye utgivelser :-)


Jeg har i dag også oppdatert navnet på den siden, fra skribentside til forfatterside. Man må jo la de sosiale mediene følge litt med i utviklingen, synes du ikke det da?

torsdag 5. november 2015

Litt tidlig ute med juleforberedelser?


Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men selv er jeg veldig glad i julen. Ja, det vet du kanskje fra før, hvis du har fulgt med på mine oppdateringer om både juleboken Desember og tidligere års julefeiringer. Jeg skrev en gang et blogginnlegg om Jul i mine tekster, for å oppsummere litt.
Jeg har ellers ofte kost meg stort ved å lese andres julehistorier også, noe jeg fortalte om på bloggen i blogginnlegget Jul i barnelitteraturen tidligere.

torsdag 11. juni 2015

Klar for sommerens utfordringer på skribentfronten!

Innimellom kan sommerferier oppleves som ganske lange. Jeg har stadig et manus inne til vurdering hos forlag, og ofte blir det sånn at det blir liggende på forlagets skrivebord hele den lange sommerferien. Sovende manus, kan vi kalle det. Hvis det er noe som kan ta knekken på en skribent, så er det vel akkurat det der. Jeg forsøker selvsagt å sende inn manus sånn at det skal rekke komme i retur eller at det blir sendt svar til meg i god tid før skoleferien tar til, men du vet… Det er ikke alltid så lett å beregne, og manus kan bli utsatt eller trenge mer tid, og så videre. Tikk takk, tikk takk… Nyte sommeren, ja…

fredag 23. januar 2015

Reol med inspirasjon!

Reol med inspirasjon. (Foto: Gro Jeanette Nilsen)
I dag er dagen da nye møbler blir levert hos meg! For moro skyld tenkte jeg at jeg skulle vise deg denne, min gamle.

Det er denne som nå blir byttet ut, pluss et par ting til. Har hatt mye glede av denne store reolen, som har fulgt meg siden år 2000. Det er egentlig et ganske koselig møbel, men nå er jeg nok klar for å bytte den ut, ja. Jeg har jo tidligere fortalt her på bloggen om handletur på Ikea for noen dager siden.

lørdag 31. mai 2014

Litteraturspørsmål, til skribenter og andre lesere :-)

Kjære leser! Som så mange andre bloggere har jeg også noen få spørsmål til mine følgere og lesere. Greier du å svare på dem, tro? Disse spørsmålene er tilsynelatende enkle og spesielt beregnet på skribenter, men det er kanskje greie spørsmål for dere andre også?
Denne skal være veldig enkel.


Svar i kommentarfeltet hos meg, deretter kopierer du spørsmålene over til din egen blogg, så dine egne følgere og lesere også får sjansen. Du må gjerne begrunne svarene dine, dersom du vil det. Og du kan svare "Ja takk, begge deler", hvis det er den eneste logiske løsningen på et spørsmål for deg. Er du med?



Hvis du kopierer over til din egen blogg i tillegg til å svare hos meg, må du gjerne skrive at du har funnet dette hos meg og lenke til bloggen/bloggposten min.


Spørsmålene er som følger;



1) "Bokprogrammet", eller egen skrivetid?


2) "Folk og røvere i Kardemomme by", eller "Brødrene Løvehjerte"?


3) Penn eller PC?


Det var alt, greier du å svare?



Lykke til!

lørdag 22. februar 2014

Som gjennom tårer. Artikkel basert på barneboken Farvel Rune

Hvis du skal lese en barnebok, les denne. Også voksne kan lære mye av å lese så flotte bøker som i utgangspunktet er for barn, og i tillegg veldig trist. Boken er en glimrende anledning til å fortelle barn om døden, og de kan også lære mye om vennskap av denne. Det kan du også.

- Bokens forfatter: Marit Kaldhol. Illustrasjoner: Wenche Øyen.

Artikkelen er skrevet av Gro Jeanette Nilsen.

- Spesialitet: Kaldhol har skrevet både barnebøker og bøker for ungdom. Hun har et bredt spekter, og har mottatt pris for sitt forfatterskap. Øyen er kjent for sine akvareller og malerier, fra mange utstillinger. Pr. 1997 var boka blitt oversatt til tolv språk, og utgitt i flere land, blant annet i Japan, USA og Canada, noe som er sjeldent for en barnebok.
- Utgitt i 1986.

Innledning
En av de mest grusomme, men samtidig beste barnebøkene jeg har vært borti, må være ”Farvel Rune”. Jeg var visstnok seksten år gammel da den kom ut, men det var først som voksen jeg oppdaget den. Jeg hadde ikke lest boken før jeg fikk beskjed om å skrive oppgave om den på førskolelærerstudiet. Det bar av sted til biblioteket.

Mange år senere kom jeg tilfeldig over boken igjen i bokhandelen. Jeg fant den på salg, jeg greide ikke å la det være da jeg så den. Når man har skrevet oppgave om og fordypet seg i en bok, får man fort et personlig forhold til den, er min påstand. Min mening er at boken er utrolig vakker, både i tekst og bilde, det er vanskelig å legge den fra seg. Når noe kan være grusomt og vakkert samtidig, bør det si litt. Man finner seg selv sittende med en klump i halsen og våte øyne.

Jeg fant oppgaven tilfeldig igjen nå mange år senere, og tenkte å titte litt nærmere på den. Boken - ja den står selvsagt i bokhyllen. Jeg vil skrive en kombinert anmeldelse og analyse av boken, da det var analysen som ble vektlagt i min gamle oppgave. Det er derfor unektelig en del analyse i denne artikkelen, men det tåler du nok.

Tekstanalyse
Rune og Sara er bestevenner. Bokens handling starter med at de går ned til dammen for å leke, noe de vet de ikke får lov til. Rune drukner, og det er Sara som finner ham. Bokas hoveddel handler om hvordan Sara kommer seg gjennom den verste sorgen. Saras mamma trøster så godt det lar seg gjøre, og forteller henne om døden.

Vi som leser får oppleve Saras sjokk og smerte på en så levende måte at det er som det skulle hendt oss selv. Vi får være med på begravelsen, og tiden etterpå. Våren etter besøker Sara gravstedet sammen med mamma, og i mellomtiden har hun bearbeidet sorgen og begynt å forstå at Rune aldri vil komme tilbake. Boken slutter med at Sara sitter bakpå sykkelen til moren, som sykler hjem fra kirkegården.

Temaet i boken er døden, og et barns opplevelse av den på nært hold. Jeg vil si at emnet vennskap også er et tema. Et vennskap som ikke vil forsvinne, selv etter at den ene av partene blir borte. Boken sier mye om det at Sara må akseptere det å leve videre selv om Rune er borte for bestandig.

Første gang vi hører om Sara, som er bokas hovedperson, er hun ei glad og sorgløs lita jente som har en bestevenn som hun leker med hver dag. De har det bestandig fint sammen.

Sara blir fryktelig redd når hun får se Rune som ligger i vannet, og løper hjem det forteste hun kan. Hun får trøst av besta, og når hun får vite at Rune er død, forstår hun først ikke hva det vil si. Etter hvert går det opp for henne at hun aldri skal få leke med ham mer.


Når alt dette skjer, forandrer Sara seg fra den glade til den redde, og deretter ulykkelige jenta. Litt bedre blir det når moren forteller at Rune kan leve videre i tankene til Sara selv om han er død.

Midt i sin egen sorg greier Sara å tenke på Runes familie som hun ser gråter i kirken. Hun går bort til Runes søster og forteller det moren hennes nettopp har fortalt til henne. Før Sara reiser hjem fra kirken ser hun på kisten nedi hullet i gulvet, og da gråter hun fort.

Hovedpersonen
Det er Sara som er bokas hovedperson. Selv om alt har med Rune å gjøre, er det fra Saras synsvinkel vi ser alt. Rune dør jo nesten helt i begynnelsen av boken, dermed blir det klart at det er Sara resten av boken skal handle om.

Rune bodde i et rødt hus like ved Sara. Han kom alltid og spurte etter henne om morgenen, fordi de var bestevenner og lekte sammen bestandig. De vil gifte seg og bli mamma og pappa når de blir store, slik at de kan være sammen bestandig. Men slik gikk det altså ikke.

Ulykkesdagen skal barna til dammen og fortsette på den leken de hadde begynt på dagen i forveien. Rune har med seg en liten båt, og før han drar ut på sjøen kysser han Sara på kinnet, for det pleier alltid foreldrene å gjøre. Rune har en mamma, en pappa og en søster som heter Rut. Flere opplysninger får vi ikke om Rune i boka, men at han er verdens beste lekekamerat i Saras øyne er det ingen tvil om, verken før eller etter ulykken.

Bipersoner
Ellers i boken er moren til Sara ganske vesentlig, selv om hun bare står i bakgrunnen i tiden før ulykken. Hun kommer tydeligere frem når ulykken skjer, for da får hun en annen rolle i tillegg til det å være mor. Hun blir den som trøster og forstår Saras sorg, og vil gjøre hva hun kan for å hjelpe datteren. Det var også mamma som helt i begynnelsen advarte barna mot å gå til dammen.

Vi hører lite om besta og besten, som bor midt i mellom husene til Sara og Rune. Det var besteforeldrene som først hørte Sara da hun kom skrikende hjem fra dammen. Besta trøstet Sara, mens besten løp ned til dammen. De voksne personene fremstår i boken som trøstere. Det ser nesten ut til at det er den eneste rollen de har. Men det er jo ikke så rart, for det er de voksnes rolle her i livet å trøste når barna har det vondt, og det er gjennom Sara vi opplever det som skjer.

Miljøskildring
Miljøet som omringer Sara er til å begynne med veldig idyllisk og godt. Vi får en følelse av at alt er rolig og varmt. Det er godt å ha en bestevenn i nærheten. Selv om det er kaldt og det ikke er lenge til vinteren, merker ikke ungene dette så godt, for de er opptatt av leken. De voksne rundt barna er også trygghetsmomenter i historien, hjemmene deres er trygge og varme. Nettopp fordi alt annet er så harmonisk og godt og det er et lite og oversiktlig miljø, lokker nok dammen litt, så spennende som den er å leke ved.

Spenningsmomenter
Tidlig i boka sier moren til Sara at de må være forsiktige hvis de går til dammen, og allerede her aner vi hva som kan komme til å skje. Dette fengsler oss, slik at vi må lese videre for virkelig å få greie på om barna virkelig går til dammen eller ikke.

Det neste spenningsmomentet er når Sara mister votten sin uti dammen, slik at hun må gå hjem for å skifte. Dette skjer når Rune er dratt ut på dammen i båten. Da skjønner vi at det kommer til å skje noe farlig. Dette får vi også bekreftet, når Sara kommer tilbake og ikke ser Rune noe sted.

Synsvinkel
Vi får høre historien fra en tredje persons synsvinkel. Det er ingen jeg-person i historien som forteller, men en som står utenfor. Det er dermed forfatteren som forteller barnas historie, men likevel sett fra Saras ståsted.

Kontraster
Den største og tydeligste kontrasten, er tiden før og etter ulykken. Alt var så herlig og fint i begynnelsen av boka. Dette forandrer seg når ulykken inntreffer. Da blir alt tomt, meningsløst og trist for lille Sara. Ikke nok med at sorgen etter Rune er tung, mørk og kald, men nå kommer også vinteren for alvor og gjør alt enda kaldere. Jeg tror at vinteren her er et bilde på hvor kaldt og surt det blir når en mister noen på denne måten. For med vinteren begynner en ny verden, en verden uten Rune.


Utenom denne tydelige kontrasten, finnes det flere mindre tydeligere kontraster, som for eksempel forskjellen mellom det ofte altfor trygge hjemmet, og den spennende dammen. Vi ser også kontraster mellom barna, for selv om de nok er ganske like i personlighet, er de jo gutt og pike. Kanskje er dette også med på og levendegjøre fortellingen.

Språklige virkemidler
Boka har korte, presise setninger, som er lette å forstå. Språket som blir brukt er nynorsk. Det er en replikk som blir gjentatt to ganger, på to forskjellige steder i boka. Det er bokens tittel, ”Farvel Rune”. Den første gangen Sara sier denne replikken til kameraten, er når han enda lever, de leker at han skal ut og fiske. Rune gir henne et kyss på kinnet, og Sara kjenner en liten våt og varm flekk etter dette.

Andre gangen Sara sier ”Farvel Rune”, er mye lenger uti boken, denne gangen kan han ikke høre det, så hun hvisker det bare. Det er i Runes begravelse, og hun ser ned i hullet i jorda, der kista ligger. Når hun snur seg og går derfra kjenner hun igjen en liten, våt og varm flekk på kinnet. Men denne gangen er flekken ikke et kyss, men en tåre.

Disse to episodene som er så parallelle, rammer inn bokas innhold. De starter med at vi blir kjent med barna, og slutter når det gjensidige vennskapet opphører. En tredje gang, helt på slutten av boka, på kirkegårdsbesøk, tar ikke Sara farvel, for det har hun jo gjort. I stedet tenker hun ”Rune” stille inni seg, som om hun nå har akseptert at Rune er død. Kanskje er disse replikkene viktige for Sara, for at hun skal få bearbeidet sorgen.

Bildeanalyse
Illustrasjonene i boka fungerer sammen til et hele, og understreker personskildringen, spesielt når det gjelder Sara. Bildene forteller svært mye, ja ofte kanskje til og med mer enn teksten. Dette er spennende og viktige sider ved en bildebok.

Jeg har valgt ut et bilde fra boka som jeg vil bruke som eksempel. Bildet viser Sara i det øyeblikket hun forstår at det har hendt noe fryktelig galt med Rune. Hun ser at han ligger ubevegelig i vannet. Bildet av henne viser det redde og triste utrykket i Saras ansikt. Det er spesielt øynene hennes som uttrykker hvor sjokkert hun er og hvor vondt hun har det. Det ser ut som de uttrykksfulle øynene står fulle av tårer, og hun holder den ene hånden på hjertet.

Barna selv står fremme i lyset, vi ser hvert trekk i ansiktet hennes. Bakgrunnen er mørk, og selv om det er himmel over, så stjeler det ikke oppmerksomheten bort fra Saras ansikt. Dette er et bilde en virkelig kan se lenge på.

Dette bildet dekker mer enn en hel side i boka, derfor står en del av det på den motstående siden også. Den delen av bildet som står på tekstsiden viser Rune som ligger i vannet med ansiktet ned. Vi ser også den lille båten i det fjerne.

Bildet fremhever meningen med boka, det gjør den til noe mer enn en bok, bildene fungerer sammen som en serie malerier med samme tema, som er satt sammen til en historie. Lyset i disse bildene er helt nydelig, noe som er gjennomgående i hele boka. Fargene er gode å se på, og flyter over i hverandre. Billedkunstneren, Wenche Øyen har brukt akvarellmaling for å få til dette, og bildene ser ut til å være ganske kompliserte. Disse illustrasjonene, som nesten kunne fortalt historien uten tekst, kunne ikke vært laget av hvem som helst, de har en veldig kunstnerisk kraft bak seg og røper et ekte engasjement for oppgaven. Bildene er duse og behagelige, det er som vi ser på den som gjennom tårer.

Billedkunstnerens virkemidler
Det er tydelig at maleren går inn for det at alt skal være varmt, fredelig og godt før ulykken, og trist, mørkt og tomt etterpå. Bildene understreker eller forsterker teksten. Det ser vi spesielt på de to sort-hvittbildene som kommer langt ute mot slutten av boka. Det er to bilder som dekker en hel side hver, og som ikke har tekst til. Disse bildene taler sitt eget språk, ord ville vært overflødig. De forteller om den kalde, mørke vinteren, som vi har fått vite må forsvinne før Sara skal få besøke Runes grav. Ventetiden er lang, men endelig en dag er de klare til å dra.

Alle de runde små sort-hvitt-bildene er Saras minner om den tiden hun hadde sammen med Rune. Disse bildene forteller hva Sara tenker på i de situasjonene hun er i. Det er når hun får vite at Rune er død at disse bildene begynner å komme. For å forklare dette nærmere skal jeg nevnte noen eksempler ut fra bildene.

På den åttende siden blir Sara trøstet av besta, det er da hun nettopp har fortalt om det hun hadde sett ved dammen. Og mens hun gråter tenker hun på Rune som lå i vannet og den tomme båten et stykke unna, akkurat sånn som hun hadde sett det kommer det tilbake i tankene hennes. Og dette hun tenker på ser vi inne i de runde små bildene. Jeg kan ta frem flere eksempler;

På den sekstende siden blir Rune begravet, og Sara ser ned på kista som ligger i jorda. Hun tenker på at han skal sove bestandig, uten å våkne igjen, slik som mamma fortalte. Og i det runde bildet ser vi helt konkret hva Sara tenker på, nettopp Rune som ligger og sover!


På den tjueandre siden ser vi moren til Sara som holder rundt henne mens Sara gråter, Og på den tjueførste og motstående siden ser vi akkurat hva hun tenker på når moren holder rundt henne; Sara tenker på den gangen Rune klemte henne og kysset henne på kinnet.

De to siste bildene i boka er det ikke ”tenkebilder” til. Grunnen til det kan være at Sara nå har fått bearbeidet det som er å bearbeide tankemessig. Hun har nå sett igjen graven, og kan nå mer leve med sorgen på en annen måte.

Budskap
Emnet døden er skremmende for et lite barn, men denne boka tar likevel ikke motet fra det. Jeg synes den viser døden på en naturlig måte som verken er skremmende eller ekkel, og bearbeidelse av sorg er et viktig tema i boken.

Forfatteren og billedkunstneren vil nok si flere ting om død og bearbeidelse av sorg med denne boka. Samtidig som de vil advare unger mot å gjøre noe så farlig som å dra ut i en båt alene, vil de nok også få barna til å tenke gjennom spørsmålet om døden generelt. Dette er nok nyttig, da vi aldri kan være sikre på når og hvordan vi møter den.

Vurdering
Alle møter vi døden før eller senere ved at en av våre nærmeste dør, og verst er vel dette når det gjelder et barn. Jeg synes denne boken tar for seg temaet på en forklarende og grei måte, og man kan nok lett bli følelsesmessig bundet av den.

Jeg synes boka er helt nydelig, og jeg kan aldri få sett nok på de sterke, engasjerende bildene. Andre bøker jeg har sett kan være fine, både innholdsmessig og utenpå, men denne er rett og slett vakker. Det finnes ikke sidetall i boka, så det var litt vanskelig når jeg skulle referere til noe. Derfor har jeg oppgitt nummer siden har i rekken.

En barnehage jeg var innom en gang, hadde lest boka høyt for barna. Dette gjorde de med hensikt, fordi de hadde et svært sykt barn i gruppa som de visste at sannsynligvis kom til å dø om ikke lenge. Barnet lå på sykehus, og var derfor ikke til stede da boka ble lest. Barnet hadde gått i barnehagen lenge, men skulle ikke komme tilbake fra sykehuset. Dette hadde de ansatte fortalt barna.

Da boka ble lest, var det uten at noen sa noe om dette barnet, men barna skjønte at det dreide seg om det samme enda de bare var to til fire år gamle. Jeg syntes det var veldig interessant og sterkt å høre om dette, da jeg på det tidspunktet hadde valgt å skrive om denne boka. Jeg har også hørt om barnehager som tar frem boka hver gang et barn har mistet noen, som del av en bearbeidelsesprosess. Det var en alvorsstund som barna virkelig tok på alvor, og de elsket boken til tross for alt det triste.

Hvis du skulle være interessert i enten bokas tema eller den kunstneriske utformingen og oppbyggingen av boka – les, og nyt den!

Litteraturliste
Birkeland, Risa og Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, Det norske samlaget 1997, 2. opplag.
Kaldhol, M og Øyen, W: Farvel Rune. Den norske bokklubben, 1987.
Ørjasæter, T: Barn og bøker s. 187-188. Cappelen, 1987.


Artikkelen Som gjennom tårer ble også publisert hos nettstedet Bokstaver.no, september 2007.

Likte du denne bloggposten? Del den gjerne med andre!

tirsdag 7. januar 2014

Aktivitetsleder for barn på bløderleir 1993.

Gro Jeanette Nilsen besøker Kardemommeby!
Jeg var med som aktivitetsleder på en bløderleir for barn på Åros Motell Camp i Søgne i 1993. Da hadde jeg gått to år på Barnevernsakademiet i Oslo, og var veldig motivert for denne sommerferiejobben jeg fikk gjennom Foreningen for blødere i Norge (FBIN), eller bløderforeningen om du vil, før jeg fortsatte min ferd mot å fullføre utdannelsen.

torsdag 14. november 2013

Resultat av skriveøvelse: "Haren og reven i den store skogen."

Vi har skriveøvelse til musikk på skrivekurset jeg går på. Musikken gjør at jeg ser for meg en rev og en hare i skog/lyng. Tenker mest av alt på det nære vennskapet mellom en rev og en hare som jeg lagde et bokmanus om en gang for lenge siden. Jeg ser dem for meg som eventyrfigurer, som hopper rett ut av manus! Boken ble aldri ferdig. En skal aldri si aldri, sier de som har greie på det, men likevel… Jeg tror jeg ga den opp etter at de som leste visst ikke hadde helt sansen. Men det drepte ikke fantasien min!

onsdag 6. november 2013

Jul i barnelitteraturen

Postkort med bilde fra Anne-Cath. Vestly's bøker.
Bildet er hentet fra Anne-Cath. Vestly's  historie
om julegaveverksted, hos mormor og de åtte ungene.
I forrige innlegg Jul i mine tekster, sa jeg litt om jul i nettopp den sammenhengen. Men hvordan er det med julen ellers i barnelitteraturen? Jeg vil her trekke frem to barnebokforfattere.

Det fins mye inspirasjon i  julelitteratur utgitt av kjente forfattere, kanskje spesielt innenfor barnelitteratur. Når det gjelder barnebokforfattere og spesielt den litt eldre barnelitteraturen, vil jeg for det første trekke frem Sveriges Astrid Lindgren. Hun utga flere julehistorier. Hva med for eksempel "Jul i Bakkebygrenda" (1946), "Jul i stallen" (1961), Pippi Langstrømpe har juletrefest (1979), "Juleferie er et godt påfunn, sa Marikken" (1994) Mange av Lindgrens julehistorier er dessuten samlet i boken Julefortellinger (2009).

Vi finner også julen beskrevet hos norske Anne-Cath. Vestly , men i noe mindre grad etter hva jeg har kunnet se i allefall, men jeg har nok ikke lest alt. Vestly har en litt annen måte å fortelle på enn Lindgren, og trekker julen mer inn i handlingen på større bøker, mens Lindgren gjerne har rene julefortellinger. I Vestly's bøker finner vi julen beskrevet for eksempel i kapittelet "Mandel i grøten" i boken "Marte og mormor og mormor og Morten" (1959), men også om hvordan de lagde julegaver til hverandre. Bare for å nevne noen eksempler på barnelitteratur som nevner julen, men det fins selvsagt veldig mange flere.

Vi kan også gå enda lengre, og nevne noen av de populære julekalenderseriene som har gått i barne-tv. Bjørn Rønningens Jul i Skomakergata (1979) falt jeg veldig for og var glad i da jeg vokste opp, selv om jeg siste gangen jeg så den forsto at den kanskje ikke henger helt med i tiden lenger, dessverre. Når det gjelder julekalendere må også Amalies jul (1995) nevnes, og selvsagt Jul i Blåfjell (1999) som jeg de siste årene synes har vært den aller beste.

Bildet øverst på siden er hentet fra et av Anne Cath. Vestly's postkort som hun sendte meg for mange år siden, sannsynligvis julen 1988. Brevvekslingen med Anne-Cath. Vestly er beskrevet i et tidligere blogginnlegg. Hun har ikke datert akkurat denne hilsenen, men sannsynligvis er det rett etter at jeg hadde skrevet særemne om henne på Rosenvilde videregående skole i 1988, ettersom hun nevner særemnet mitt i teksten på kortets bakside.

Hvilket forhold har du til julelitteratur?


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre! Og følg meg gjerne!



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

lørdag 7. september 2013

Bokanmeldelse, midt oppi alt det andre!

Du stusset nå kanskje, da jeg plutselig la ut en bokanmeldelse om en barnebok, midt oppi alt snakket mitt om egen skriving og egen helse. Men det er sånn, at innimellom alle de andre skriveprosjektene mine, har jeg skrevet et par bokanmeldelser også, om bøker som har gjort inntrykk på meg. På en eller annen måte. Enkelte av disse bokanmeldelsene har startet som skoleoppgaver, og jeg har bygget dem ut i etterkant.

Barneboken "Farvel Rune" handler om barns sorg og bearbeiding av sorg, og om død. Så den holder seg faktisk godt innunder mine temaer for bloggen min, som er helse og litteratur. Boken har jeg stående i bokhylla, og ettersom det er en bok jeg har arbeidet meg gjennom i pensum i førskolelærerutdanningen for noen år siden, er det en bok jeg synes jeg kjenner godt og er blitt glad i. Vi skulle skrive oppgave om en barnebok, men jeg husker ikke om alle måtte skrive om den samme boken eller om vi kunne velge. Uansett, barneboken "Farvel Rune" av Marit Kaldhol gjorde sterkt inntrykk.

Kanskje finner jeg på å skrive om en annen bok senere, men jeg er enig i at dette er en liten avstikker fra det jeg vanligvis skriver om. Har du lest denne boken, forresten? Har du en mening om den?

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Bokanmeldelse: Farvel Rune.

Forfatter: Marit Kaldhol, illustratør: Wenche Øyen,
Utgitt 1986 på Det Norske Samlaget.

Farvel Rune må være en av de beste barnebøkene jeg har lest. Bestevennene Rune og Sara går til dammen for å leke. Rune drukner, og det er Sara som finner ham. Sara blir fryktelig redd når hun får se Rune som ligger i vannet, og løper hjem det forteste hun kan. Når hun får vite at Rune er død, forstår hun først ikke hva det vil si. Etter hvert går det opp for henne at hun aldri skal få leke med ham mer. Vi får oppleve Saras sjokk og smerte på en så levende måte  i ord og bilder, det er som det skulle hendt oss selv.

Boken gir er en glimrende anledning til å fortelle barn om døden, og de kan også lære mye om vennskap. Det kan du også. Om vennskap som ikke forsvinner, selv etter at den ene av partene blir borte. Boken sier mye om det å akseptere at en selv må leve videre selv om vennen er borte.
Hvis du er interessert i bokas tema eller den kunstneriske utformingen og oppbyggingen – les den!

- Gro Jeanette Nilsen

PS: Jeg har også skrevet en lengre artikkel om denne boken, les gjerne artikkelen Som gjennom tårer.

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

onsdag 24. juli 2013

Brevvekslet med Anne Cath. Vestly i mange år.

Hilsen til Gro Jeanette Nilsen fra Anne-Cath. Vestly!
Koselig med personlig hilsen
fra Anne-Cath. Vestly.
Det hele startet med at jeg skulle skrive et særemne i norsk på Rosenvilde videregående skole i 1988, og valgte barnebokforfatter Anne-Cath. Vestly som tema. Som barn hadde jeg lest det aller meste hun hadde skrevet, så hun var et naturlig valg. Jeg tok derfor kontakt, for å høre om hun hadde noe informasjon og kanskje et bilde å sende meg?

Det tok ikke lang tid før jeg fikk en stor bunke med papirer i posten, deriblant informasjon om forfatterskapet, bøkene og flere bilder i tillegg til et brev. Her ville jeg få litt å drive med fremover! Et av mine prosjekter var selvsagt å sende et brev tilbake og takke for alt sammen.

lørdag 6. juli 2013

Josefines jul - Utgivelsen av julehistorie i barneblad.

Gro Jeanette Nilsen lagde julehistorien til barnebladet Josefine!
Forfatterjobb for barnebladet
Josefine!
(Fotografert av Gro Jeanette Nilsen)
(reklame)

Noen tanker rett etter barnebladutgivelse.

 - Julemåneden, endelig..!

Enda mer spesiell enn første desember i 2007, var desemberdagen med tallet tre. Den dagen julebladet "mitt" skulle komme ut. Bladet med julehistorien min om Josefine, som var laget som en julekalender, det vil si med 24 små kapitler. Jeg skrev på forfatteroppdrag for forlaget Pinjata / Egmont.

 Dette måtte gjøres i sommer, trykkingstiden er lang. Veldig lang... Deadline i august. Skrive om snø og jul midt i sommervarmen. Det er spesielt, men jeg hadde gjort det før. En liten utfordring er bare gøy.

Jeg var nøye med å lese igjennom manuskriptet, en detektiv på jakt etter skrivefeil og andre misforståelser. Mange ganger. Med og uten rettskrivingsprogram. Likevel var de der. I bladet. Noen har gått igjennom og endret på teksten. Jeg forstår de må rette ting som må rettes opp. Man kan ikke skrive noe som er litt for vågalt for barn. Nei fysj, tenke seg til..! Derfor har de endret, men ikke godt nok, tydeligvis. Derfor oppstår feilene. Et sted ble faktisk meningen en annen, jeg er ikke så imponert over det. Et annet sted var det fjernet så mye at det kun stod igjen et par linjer av kapittelet. Hm...

Det var derimot utrolig morsomt å se illustrasjonene! Da jeg skrev hadde jeg illustrasjoner... i hodet. Jeg så figurene og hendelsene for meg. Da jeg fikk se hvordan illustratøren hadde gjort, synes jeg det var veldig morsomt, ja kjempegøy! Det veide opp litt av inntrykket. Ellers så er det veldig flott og liksom "eie" hele bladet. Det var jo bare min historie der, i tillegg til at det var fylt ut med litt oppgaver til barna. Veldig morsomt, jeg er veldig glad for at jeg fikk gjøre jobben uansett. Men som sagt, hadde de gått igjennom sine rettelser i manuskriptet...


Noen vil kanskje si at det var et veldig spesielt tema som ble valgt, til julekalender å være. Det var helt bevisst, pluss at jeg hadde mye erfaring å øse av. Når det gjelder selve figurene som var med, dvs. hovedpersonen Josefine og hennes venner, så fikk jeg disse servert; de var laget på forhånd og brukt i tidligere utgivelser. En del av jobben var å sette seg inn i Josefines verden. Bli kjent med henne, venn med henne. Finne ut hvordan hun tenker og lever, hvis du skjønner. Jaja. Jobben er et tilbakelagt stadium, men en veldig fin erfaring. Det var den julen jeg fikk mitt eget blad, ikke dårlig det. Jeg får sette det på CV-en..:-)

Teksten er skrevet i 2007 på bakgrunn av utgivelsen av barnebladet
"Josefine" (julenummeret), Forlaget Pinjata.

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

#utgitt #tegneserie #barnelitteratur #jul 

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

onsdag 22. mai 2013

Skrivingen min startet med dikt i Barnetimeboka!

Gro Jeanette fikk dikt publisert i  Barnetimeboka 83.
Gro Jeanette Nilsen
fikk dikt publisert i
Barnetimeboka 83.
Da jeg var tretten år gammel var jeg så heldig å få to av mine dyredikt opplest i NRK's Lørdagsbarnetimen, samt at et av dem kom på trykk i "Barnetimeboka-83". Jeg var tolv år da jeg skrev diktene, og det var stort å bli trykket mellom to permer i Barnetimeboka! Skrivingen startet egentlig lenge før det, men det var dette som var min første utgivelse, og som markerte starten på ordentlig skriving!