- Bokens forfatter: Marit Kaldhol. Illustrasjoner: Wenche Øyen.
Artikkelen er skrevet av Gro Jeanette Nilsen.
- Spesialitet: Kaldhol har skrevet både barnebøker og bøker for ungdom. Hun har et bredt spekter, og har mottatt pris for sitt forfatterskap. Øyen er kjent for sine akvareller og malerier, fra mange utstillinger. Pr. 1997 var boka blitt oversatt til tolv språk, og utgitt i flere land, blant annet i Japan, USA og Canada, noe som er sjeldent for en barnebok.
- Utgitt i 1986.
Innledning
En av de mest grusomme, men samtidig beste barnebøkene jeg har vært borti, må være ”Farvel Rune”. Jeg var visstnok seksten år gammel da den kom ut, men det var først som voksen jeg oppdaget den. Jeg hadde ikke lest boken før jeg fikk beskjed om å skrive oppgave om den på førskolelærerstudiet. Det bar av sted til biblioteket.
Mange år senere kom jeg tilfeldig over boken igjen i bokhandelen. Jeg fant den på salg, jeg greide ikke å la det være da jeg så den. Når man har skrevet oppgave om og fordypet seg i en bok, får man fort et personlig forhold til den, er min påstand. Min mening er at boken er utrolig vakker, både i tekst og bilde, det er vanskelig å legge den fra seg. Når noe kan være grusomt og vakkert samtidig, bør det si litt. Man finner seg selv sittende med en klump i halsen og våte øyne.
Jeg fant oppgaven tilfeldig igjen nå mange år senere, og tenkte å titte litt nærmere på den. Boken - ja den står selvsagt i bokhyllen. Jeg vil skrive en kombinert anmeldelse og analyse av boken, da det var analysen som ble vektlagt i min gamle oppgave. Det er derfor unektelig en del analyse i denne artikkelen, men det tåler du nok.
Tekstanalyse
Rune og Sara er bestevenner. Bokens handling starter med at de går ned til dammen for å leke, noe de vet de ikke får lov til. Rune drukner, og det er Sara som finner ham. Bokas hoveddel handler om hvordan Sara kommer seg gjennom den verste sorgen. Saras mamma trøster så godt det lar seg gjøre, og forteller henne om døden.
Vi som leser får oppleve Saras sjokk og smerte på en så levende måte at det er som det skulle hendt oss selv. Vi får være med på begravelsen, og tiden etterpå. Våren etter besøker Sara gravstedet sammen med mamma, og i mellomtiden har hun bearbeidet sorgen og begynt å forstå at Rune aldri vil komme tilbake. Boken slutter med at Sara sitter bakpå sykkelen til moren, som sykler hjem fra kirkegården.
Temaet i boken er døden, og et barns opplevelse av den på nært hold. Jeg vil si at emnet vennskap også er et tema. Et vennskap som ikke vil forsvinne, selv etter at den ene av partene blir borte. Boken sier mye om det at Sara må akseptere det å leve videre selv om Rune er borte for bestandig.
Første gang vi hører om Sara, som er bokas hovedperson, er hun ei glad og sorgløs lita jente som har en bestevenn som hun leker med hver dag. De har det bestandig fint sammen.
Sara blir fryktelig redd når hun får se Rune som ligger i vannet, og løper hjem det forteste hun kan. Hun får trøst av besta, og når hun får vite at Rune er død, forstår hun først ikke hva det vil si. Etter hvert går det opp for henne at hun aldri skal få leke med ham mer.
Når alt dette skjer, forandrer Sara seg fra den glade til den redde, og deretter ulykkelige jenta. Litt bedre blir det når moren forteller at Rune kan leve videre i tankene til Sara selv om han er død.
Midt i sin egen sorg greier Sara å tenke på Runes familie som hun ser gråter i kirken. Hun går bort til Runes søster og forteller det moren hennes nettopp har fortalt til henne. Før Sara reiser hjem fra kirken ser hun på kisten nedi hullet i gulvet, og da gråter hun fort.
Hovedpersonen
Det er Sara som er bokas hovedperson. Selv om alt har med Rune å gjøre, er det fra Saras synsvinkel vi ser alt. Rune dør jo nesten helt i begynnelsen av boken, dermed blir det klart at det er Sara resten av boken skal handle om.
Rune bodde i et rødt hus like ved Sara. Han kom alltid og spurte etter henne om morgenen, fordi de var bestevenner og lekte sammen bestandig. De vil gifte seg og bli mamma og pappa når de blir store, slik at de kan være sammen bestandig. Men slik gikk det altså ikke.
Ulykkesdagen skal barna til dammen og fortsette på den leken de hadde begynt på dagen i forveien. Rune har med seg en liten båt, og før han drar ut på sjøen kysser han Sara på kinnet, for det pleier alltid foreldrene å gjøre. Rune har en mamma, en pappa og en søster som heter Rut. Flere opplysninger får vi ikke om Rune i boka, men at han er verdens beste lekekamerat i Saras øyne er det ingen tvil om, verken før eller etter ulykken.
Bipersoner
Ellers i boken er moren til Sara ganske vesentlig, selv om hun bare står i bakgrunnen i tiden før ulykken. Hun kommer tydeligere frem når ulykken skjer, for da får hun en annen rolle i tillegg til det å være mor. Hun blir den som trøster og forstår Saras sorg, og vil gjøre hva hun kan for å hjelpe datteren. Det var også mamma som helt i begynnelsen advarte barna mot å gå til dammen.
Vi hører lite om besta og besten, som bor midt i mellom husene til Sara og Rune. Det var besteforeldrene som først hørte Sara da hun kom skrikende hjem fra dammen. Besta trøstet Sara, mens besten løp ned til dammen. De voksne personene fremstår i boken som trøstere. Det ser nesten ut til at det er den eneste rollen de har. Men det er jo ikke så rart, for det er de voksnes rolle her i livet å trøste når barna har det vondt, og det er gjennom Sara vi opplever det som skjer.
Miljøskildring
Miljøet som omringer Sara er til å begynne med veldig idyllisk og godt. Vi får en følelse av at alt er rolig og varmt. Det er godt å ha en bestevenn i nærheten. Selv om det er kaldt og det ikke er lenge til vinteren, merker ikke ungene dette så godt, for de er opptatt av leken. De voksne rundt barna er også trygghetsmomenter i historien, hjemmene deres er trygge og varme. Nettopp fordi alt annet er så harmonisk og godt og det er et lite og oversiktlig miljø, lokker nok dammen litt, så spennende som den er å leke ved.
Spenningsmomenter
Tidlig i boka sier moren til Sara at de må være forsiktige hvis de går til dammen, og allerede her aner vi hva som kan komme til å skje. Dette fengsler oss, slik at vi må lese videre for virkelig å få greie på om barna virkelig går til dammen eller ikke.
Det neste spenningsmomentet er når Sara mister votten sin uti dammen, slik at hun må gå hjem for å skifte. Dette skjer når Rune er dratt ut på dammen i båten. Da skjønner vi at det kommer til å skje noe farlig. Dette får vi også bekreftet, når Sara kommer tilbake og ikke ser Rune noe sted.
Synsvinkel
Vi får høre historien fra en tredje persons synsvinkel. Det er ingen jeg-person i historien som forteller, men en som står utenfor. Det er dermed forfatteren som forteller barnas historie, men likevel sett fra Saras ståsted.
Kontraster
Den største og tydeligste kontrasten, er tiden før og etter ulykken. Alt var så herlig og fint i begynnelsen av boka. Dette forandrer seg når ulykken inntreffer. Da blir alt tomt, meningsløst og trist for lille Sara. Ikke nok med at sorgen etter Rune er tung, mørk og kald, men nå kommer også vinteren for alvor og gjør alt enda kaldere. Jeg tror at vinteren her er et bilde på hvor kaldt og surt det blir når en mister noen på denne måten. For med vinteren begynner en ny verden, en verden uten Rune.
Utenom denne tydelige kontrasten, finnes det flere mindre tydeligere kontraster, som for eksempel forskjellen mellom det ofte altfor trygge hjemmet, og den spennende dammen. Vi ser også kontraster mellom barna, for selv om de nok er ganske like i personlighet, er de jo gutt og pike. Kanskje er dette også med på og levendegjøre fortellingen.
Språklige virkemidler
Boka har korte, presise setninger, som er lette å forstå. Språket som blir brukt er nynorsk. Det er en replikk som blir gjentatt to ganger, på to forskjellige steder i boka. Det er bokens tittel, ”Farvel Rune”. Den første gangen Sara sier denne replikken til kameraten, er når han enda lever, de leker at han skal ut og fiske. Rune gir henne et kyss på kinnet, og Sara kjenner en liten våt og varm flekk etter dette.
Andre gangen Sara sier ”Farvel Rune”, er mye lenger uti boken, denne gangen kan han ikke høre det, så hun hvisker det bare. Det er i Runes begravelse, og hun ser ned i hullet i jorda, der kista ligger. Når hun snur seg og går derfra kjenner hun igjen en liten, våt og varm flekk på kinnet. Men denne gangen er flekken ikke et kyss, men en tåre.
Disse to episodene som er så parallelle, rammer inn bokas innhold. De starter med at vi blir kjent med barna, og slutter når det gjensidige vennskapet opphører. En tredje gang, helt på slutten av boka, på kirkegårdsbesøk, tar ikke Sara farvel, for det har hun jo gjort. I stedet tenker hun ”Rune” stille inni seg, som om hun nå har akseptert at Rune er død. Kanskje er disse replikkene viktige for Sara, for at hun skal få bearbeidet sorgen.
Bildeanalyse
Illustrasjonene i boka fungerer sammen til et hele, og understreker personskildringen, spesielt når det gjelder Sara. Bildene forteller svært mye, ja ofte kanskje til og med mer enn teksten. Dette er spennende og viktige sider ved en bildebok.
Jeg har valgt ut et bilde fra boka som jeg vil bruke som eksempel. Bildet viser Sara i det øyeblikket hun forstår at det har hendt noe fryktelig galt med Rune. Hun ser at han ligger ubevegelig i vannet. Bildet av henne viser det redde og triste utrykket i Saras ansikt. Det er spesielt øynene hennes som uttrykker hvor sjokkert hun er og hvor vondt hun har det. Det ser ut som de uttrykksfulle øynene står fulle av tårer, og hun holder den ene hånden på hjertet.
Barna selv står fremme i lyset, vi ser hvert trekk i ansiktet hennes. Bakgrunnen er mørk, og selv om det er himmel over, så stjeler det ikke oppmerksomheten bort fra Saras ansikt. Dette er et bilde en virkelig kan se lenge på.
Dette bildet dekker mer enn en hel side i boka, derfor står en del av det på den motstående siden også. Den delen av bildet som står på tekstsiden viser Rune som ligger i vannet med ansiktet ned. Vi ser også den lille båten i det fjerne.
Bildet fremhever meningen med boka, det gjør den til noe mer enn en bok, bildene fungerer sammen som en serie malerier med samme tema, som er satt sammen til en historie. Lyset i disse bildene er helt nydelig, noe som er gjennomgående i hele boka. Fargene er gode å se på, og flyter over i hverandre. Billedkunstneren, Wenche Øyen har brukt akvarellmaling for å få til dette, og bildene ser ut til å være ganske kompliserte. Disse illustrasjonene, som nesten kunne fortalt historien uten tekst, kunne ikke vært laget av hvem som helst, de har en veldig kunstnerisk kraft bak seg og røper et ekte engasjement for oppgaven. Bildene er duse og behagelige, det er som vi ser på den som gjennom tårer.
Billedkunstnerens virkemidler
Det er tydelig at maleren går inn for det at alt skal være varmt, fredelig og godt før ulykken, og trist, mørkt og tomt etterpå. Bildene understreker eller forsterker teksten. Det ser vi spesielt på de to sort-hvittbildene som kommer langt ute mot slutten av boka. Det er to bilder som dekker en hel side hver, og som ikke har tekst til. Disse bildene taler sitt eget språk, ord ville vært overflødig. De forteller om den kalde, mørke vinteren, som vi har fått vite må forsvinne før Sara skal få besøke Runes grav. Ventetiden er lang, men endelig en dag er de klare til å dra.
Alle de runde små sort-hvitt-bildene er Saras minner om den tiden hun hadde sammen med Rune. Disse bildene forteller hva Sara tenker på i de situasjonene hun er i. Det er når hun får vite at Rune er død at disse bildene begynner å komme. For å forklare dette nærmere skal jeg nevnte noen eksempler ut fra bildene.
På den åttende siden blir Sara trøstet av besta, det er da hun nettopp har fortalt om det hun hadde sett ved dammen. Og mens hun gråter tenker hun på Rune som lå i vannet og den tomme båten et stykke unna, akkurat sånn som hun hadde sett det kommer det tilbake i tankene hennes. Og dette hun tenker på ser vi inne i de runde små bildene. Jeg kan ta frem flere eksempler;
På den sekstende siden blir Rune begravet, og Sara ser ned på kista som ligger i jorda. Hun tenker på at han skal sove bestandig, uten å våkne igjen, slik som mamma fortalte. Og i det runde bildet ser vi helt konkret hva Sara tenker på, nettopp Rune som ligger og sover!
På den tjueandre siden ser vi moren til Sara som holder rundt henne mens Sara gråter, Og på den tjueførste og motstående siden ser vi akkurat hva hun tenker på når moren holder rundt henne; Sara tenker på den gangen Rune klemte henne og kysset henne på kinnet.
De to siste bildene i boka er det ikke ”tenkebilder” til. Grunnen til det kan være at Sara nå har fått bearbeidet det som er å bearbeide tankemessig. Hun har nå sett igjen graven, og kan nå mer leve med sorgen på en annen måte.
Budskap
Emnet døden er skremmende for et lite barn, men denne boka tar likevel ikke motet fra det. Jeg synes den viser døden på en naturlig måte som verken er skremmende eller ekkel, og bearbeidelse av sorg er et viktig tema i boken.
Forfatteren og billedkunstneren vil nok si flere ting om død og bearbeidelse av sorg med denne boka. Samtidig som de vil advare unger mot å gjøre noe så farlig som å dra ut i en båt alene, vil de nok også få barna til å tenke gjennom spørsmålet om døden generelt. Dette er nok nyttig, da vi aldri kan være sikre på når og hvordan vi møter den.
Vurdering
Alle møter vi døden før eller senere ved at en av våre nærmeste dør, og verst er vel dette når det gjelder et barn. Jeg synes denne boken tar for seg temaet på en forklarende og grei måte, og man kan nok lett bli følelsesmessig bundet av den.
Jeg synes boka er helt nydelig, og jeg kan aldri få sett nok på de sterke, engasjerende bildene. Andre bøker jeg har sett kan være fine, både innholdsmessig og utenpå, men denne er rett og slett vakker. Det finnes ikke sidetall i boka, så det var litt vanskelig når jeg skulle referere til noe. Derfor har jeg oppgitt nummer siden har i rekken.
En barnehage jeg var innom en gang, hadde lest boka høyt for barna. Dette gjorde de med hensikt, fordi de hadde et svært sykt barn i gruppa som de visste at sannsynligvis kom til å dø om ikke lenge. Barnet lå på sykehus, og var derfor ikke til stede da boka ble lest. Barnet hadde gått i barnehagen lenge, men skulle ikke komme tilbake fra sykehuset. Dette hadde de ansatte fortalt barna.
Da boka ble lest, var det uten at noen sa noe om dette barnet, men barna skjønte at det dreide seg om det samme enda de bare var to til fire år gamle. Jeg syntes det var veldig interessant og sterkt å høre om dette, da jeg på det tidspunktet hadde valgt å skrive om denne boka. Jeg har også hørt om barnehager som tar frem boka hver gang et barn har mistet noen, som del av en bearbeidelsesprosess. Det var en alvorsstund som barna virkelig tok på alvor, og de elsket boken til tross for alt det triste.
Hvis du skulle være interessert i enten bokas tema eller den kunstneriske utformingen og oppbyggingen av boka – les, og nyt den!
Litteraturliste
Birkeland, Risa og Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, Det norske samlaget 1997, 2. opplag.
Kaldhol, M og Øyen, W: Farvel Rune. Den norske bokklubben, 1987.
Ørjasæter, T: Barn og bøker s. 187-188. Cappelen, 1987.
Artikkelen Som gjennom tårer ble også publisert hos nettstedet Bokstaver.no, september 2007.
Likte du denne bloggposten? Del den gjerne med andre!
