Takterrasseutsikt og kulturelt innslag.

Jeg så Oslo fra takterrasse i femtende etasje i går! Og jeg var til og med så heldig at det var flott fotovær! Jeg fikk tatt over tjue bilder i løpet av de få timene, og mange av dem var fra takterrassen og utsikten.

Flott 17.mai 2020, og litt usikkerhet.

Champagne på
verandaen!

Jeg er hjemme igjen etter 17.mai-feiringen 2020 hos tanten min på Lilleaker. Som hvert eneste år de siste årene, for eksempel Syttende mai 2017, hvis jeg skal nevne noe. Dette er blitt en ordentlig fin tradisjon, og det er så koselig! I år var det imidlertid flere ting som gjorde årets sammenkomst spesiell. 

Unntakstilstand på flere plan.

Det ser ut til at det er en liten stund siden jeg skrev et veldig hverdagslig innlegg på bloggen. De siste har vært ganske emnerettet om konkrete temaer. Derfor tenkte jeg det kunne være på tide nå med et litt hverdagslig blogginnlegg igjen. Men... Så er det jo ikke riktig hverdag akkurat nå, med tanke på alt vi hele tiden hører om virussmitte og forebyggende tiltak. Det er vel heller unntakstilstand. Så nei, hverdagslig blir det nok ikke.

DAB og medisiner.

Hei igjen!

Tirsdag hadde jeg middagsbesøk av faren min. Han skulle hjelpe meg å få koplet til adapteren som ble kjøpt for å få oppgradert den gamle radioen min til DAB. Jeg kunne sikkert ha kjøpt meg en ny radio (eller eventuelt ønsket meg en ny til jul), men den radioen jeg hadde fra før var også utstyrt med både CD-spiller og til og med kasettspiller.

Nostalgikveld med An og Sarita!

Kaffe hos frisøren.

Kjære leser!

Jo da, faktisk gikk alt etter den nye planen på fredag. Til og med hc-bilen min oppførte seg eksemplarisk. Etter at jeg var ferdig hos frisøren, var det hjem og en liten pust i bakken, før det var tid for venninnebesøk av An og Sarita. Ingen flere motstridende planer i sikte, kjempebra!

Utdrag fra manus: Bursdag på sykehus.

Kjære leser! Her kommer igjen et lite innblikk i bokmanuset mitt. Den ene bursdagen i oppveksten må jeg tilbringe på det gamle Rikshospitalet.

Det er selvsagt mange andre enn meg som har opplevd å feire bursdag på sykehus. Men det er likevel en spesiell opplevelse. Vi skriver februar 1983 og jeg fyller tretten år.


I frykt for å bli kopiert, hvilket selvsagt ikke er tillatt, kan jeg ikke ta med hele saken, bare et utdrag. Jeg har på forhånd sikret teksten i alle bauer og kanter for å kunne bevise at den er min;

Må jo holde musikktradisjonen ved like!

Også i går var jeg drittlei medisinering og stikking som gikk dårlig. Har forstått at jeg må bruke andre blodårer nå altså, tenkte på det i går også, men jeg MÅTTE liksom prøve meg i armen da vet du. Og bommet, selvsagt. Men da forflyttet jeg meg nedover på hånden med en gang, altså. Nok er nok.

Ellers så skriver jeg på et artikkelprosjekt akkurat nå, tenker at jeg kommer tilbake til det litt etter hvert. I går kveld tok jeg meg helt fri fra alt som het skriving og tenkte at nå skal jeg kople helt ut, og satte meg i godstolen for å se på Melodi Grand Prix (MGP), Eurovisjonen eller Eurovision Song Contest, for å være helt korrekt, på NRK. Spesielt morsomt er det å sitte og følge med på Twitter via mobilen samtidig, fordi det er så mange som kommenterer låter, sangere og antrekk. Jeg kommenterer ikke noe særlig selv, da jeg tenker at det er så mange andre twitrere som sier mye om det bedre enn meg, men jeg synes det er morsomt å følge med! Hm, påsto ikke jeg nettopp at jeg skulle kople helt ut? Vel det var vel fra skrivingen det. Å følge med på Eurovisjonen via sosiale medier er noe annet.

Kaos eller struktur?

Da skulle den verste ryddingen være unnagjort for denne gang, og som jeg sa i forrige innlegg, er det et poeng å lage plass til nye ting, ikke bare oppbevare det gamle på grunn av nostalgi. Det handler om å komme litt videre innenfor de prosjektene man allerede driver med, men også ha mulighet til å skape nye.

Kryssordvinner - det fikk meg i bedre humør!

Kjære leser!

Som jeg har vært inne på tidligere, var det vanskelig for meg å akseptere blødersykdommen da jeg var barn og ungdom, ja faktisk enda lenger enn det også. Det å lokke meg til å være med når det var årlig kontroll på "Institutt for blødere" var ingen enkel sak for mine foreldre, ei heller å få meg til å skjønne at blødermedisin var til for å hjelpe meg.

En av de litterære julegavene jeg ga bort i år.

Som jeg skrev om i en bloggpost for lenge siden; To litterære aktiviteter på en og samme dag, var jeg i sommer på Oslo Bokfestival i forbindelse med skribentforeningen ULFF. Det jeg ikke fortalte på bloggposten min den gangen, var at en av dem jeg kjøpte en bok av, var fiolinisten Arve Tellefsen. Moren min har alltid likt denne fiolinisten, og ettersom jeg var der og hørte på hans foredrag og det akkurat var blitt gitt ut en biografi om han, hadde det vært flott å få tak i en signert bok til mamma, tenkte jeg.

Jeg hørte på foredraget, men da det var ferdig sank motet i meg ettersom jeg tenkte det sikkert ville bli kø for bokkjøp og signering. Og det stemte, ved bokdisken var det lang kø. Og det var tross alt ikke fiolinisten som sto der og solgte bøker. Jeg vurderte situasjonen et øyeblikk, bestemte meg, og skyndte meg å kjøpe boken.

Jeg vet ikke om signeringen foregikk et annet sted da jeg sto i kø, men i alle fall følte jeg på et tidspunkt at jeg kanskje ikke ville greie å få truffet han. Men etterpå så jeg han igjen, da hadde han visst tatt seg en pause ute på plassen.

Med den nyinnkjøpte boken "Æ må jo spæll?" og en penn i hånden gikk jeg bort til han og spurte om han kunne tenke seg å signere boken. Jeg forklarte at det var en gave til moren min, og han ville mer enn gjerne skrive i boken. Han spurte etter fornavnet hennes, og stilet boken til henne. Dette synes jeg var veldig hyggelig, og var helt sikker på at mamma ville synes det samme.


Boken lå som sagt "på vent" i flere måneder, på et lurt sted så ikke mamma skulle se den når hun var på besøk. Og julaften kom til slutt. Hun hadde bursdag først, men fordi hun fylte 70 syntes vi søstrene det var fint å spleise på en litt større bursdagsgave, og så kunne jeg heller gi boken til jul.

Og det ble veldig stas med den boken. Boken i seg selv var flott, men signerte bøker er jo noe helt spesielt. Jeg synes det var veldig hyggelig å gi noe litt "ekstra", noe man har lagt litt sjel i og arbeidet litt med å få tak i.

Resultat av skriveøvelse: "Haren og reven i den store skogen."

Vi har skriveøvelse til musikk på skrivekurset jeg går på. Musikken gjør at jeg ser for meg en rev og en hare i skog/lyng. Tenker mest av alt på det nære vennskapet mellom en rev og en hare som jeg lagde et bokmanus om en gang for lenge siden. Jeg ser dem for meg som eventyrfigurer, som hopper rett ut av manus! Boken ble aldri ferdig. En skal aldri si aldri, sier de som har greie på det, men likevel… Jeg tror jeg ga den opp etter at de som leste visst ikke hadde helt sansen. Men det drepte ikke fantasien min!