Flott 17.mai 2020, og litt usikkerhet.

Champagne på
verandaen!

Jeg er hjemme igjen etter 17.mai-feiringen 2020 hos tanten min på Lilleaker. Som hvert eneste år de siste årene, for eksempel Syttende mai 2017, hvis jeg skal nevne noe. Dette er blitt en ordentlig fin tradisjon, og det er så koselig! I år var det imidlertid flere ting som gjorde årets sammenkomst spesiell. 

Har vært litt fraværende et par dager...

Kjære leser!

Jeg føler at jeg har vært litt fraværende fra bloggen et par dager. Jeg har vært her, men ikke riktig vært her likevel. Jeg har ikke hatt tilstrekkelig konsentrasjon, og har heller ikke vært flink til å lese de eksterne bloggene jeg følger til vanlig. Hm... Dette må jeg se å få gjort noe med, føler jeg...

Skribentvenner og inspirasjon i ungdomstiden.

En liten sniktitt inn i det aller helligste; bokprosjektet mitt om å vokse opp med alvorlig blødersykdom, Vi er her kommet omtrent til ungdomstiden, og jeg omtaler også et par av mine venninner her:

Burde ut av tenkeboksen...

Ja da, jeg skal huske å trekke pusten mellom sykdomshistoriene altså, men jeg synes ikke jeg har tatt med så mange konkrete av dem på bloggen min, egentlig. Jeg vet at enkelte følger bloggen min for å lese om skrivingen. Men jeg prøver å balansere det litt, og ser innimellom at jeg kanskje burde delt bloggen i to. Men jeg tror dette er riktig likevel, siden jeg skriver bok om egen sykdom.

Og når jeg akkurat nå ikke orker å gå noe særlig rundt på grunn av blødningen jeg nevnte i forrige blogginnlegg, er det jo veldig passende å sitte her og skrive, må vite!

Minne om en av de som reddet skoletiden.

Bloggeren Christine Otterstad, som jeg fortalte om i innlegget mitt Bloggkurs med Otters, skriver i sitt blogginnlegg Den ene om den ene læreren som huskes resten av livet. Jeg kjenner meg veldig igjen, og inspireres til å dra det videre inn på min egen blogg, selv om det kun er en del av innlegget til Otters jeg henviser til akkurat nå.

Egentlig hadde jeg ikke planer om å si noe om dette på bloggen min. Både fordi temaet er så grundig omtalt i bokprosjektet mitt, men også fordi det tilhører fortiden. Jeg vil likevel kommentere saken. Fordi dette betydde mye for meg den gangen, og gjør det fremdeles.

En av mine gamle venner er borte...

Det har vært stille fra meg noen dager nå. Helt ærlig, så ble jeg litt satt ut her tirsdag ettermiddag. Jeg fikk plutselig beskjed om at en av mine gamle venner fra nittitallet, Nils er død. De siste årene har jeg bare hatt kontakt med han på Facebook og så var det litt MSN for noen år siden, men likevel.

Opprinnelig var han for mange år siden kjæreste med en av mine aller beste venninner. Vi og noen andre venner var en veldig sammensveiset vennegjeng som opplevde mye sammen. Vi var sammen bestandig, nesten i alle fall. Nils var noen år eldre enn flere av oss andre. Men det føltes ikke sånn.

Mer åpen om blødersykdom da jeg begynte å skrive om den.

Av og til griper jeg meg i å falle tilbake på å tenke slik jeg gjorde før i tiden, at jeg er den eneste jenta i verden (det er jeg jo ikke!) med blødersykdommen. Altså, hvis vi tenker blødersykdom rent generelt, er vi jo flere kvinnelige blødere, selv om det ikke er veldig mange. Men med faktor 7-mangel, eller Proconvertinmangel, er vi bare 3-4 kvinnelige blødere i Norge. Før i verden følte jeg meg super-ensom når det gjaldt akkurat det der. Jeg hadde ingen rundt meg som forsto smertene og vanskelighetene. Jeg hadde familie og venner som gjerne ville forstå, men ingen, absolutt ingen andre enn helsepersonell hadde nok innsikt. Selv ikke de visste alltid nok. Familie og venner forsøkte å forstå og mente nok at de forsto en del, men til syvende og sist er det jeg som lever med sykdommen og kjenner den på kroppen – på godt og vondt. Og som jeg har sagt før; Den er med hele tiden, det er ikke snakk om å ta ferie fra den! Selv i biologibøkene på skolen sto det ting som ikke stemte i mitt tilfelle. Det skapte enda mer forvirring.

Oppvekst med kontraster.



Medisinering hjemme -
en vanlig situasjon.

Det sies at dårlig selvtillit kommer av redsel. Redsel for å ikke strekke til, redsel for å bli utestengt. Redsel for å ikke bli godtatt. Jeg kan ikke snakke for andre, men når det gjelder meg selv, stemmer mye av dette. Redselen for å ikke bli godtatt fordi jeg ble sett på som litt annerledes enn mine jevnaldrende på grunn av sykdom, gjorde noe med meg da jeg vokste opp. Og det har fulgt meg langt opp i voksen alder, selv om mye er blitt bedre. Man kan bearbeide mye, men det er lett for at ting kan henge igjen. Det er ikke bare å skru av en bryter og vips, så er alt helt fantastisk, alle er bestevenner og verden har glemt alt som ikke er bra.

Kan ikke la dette passere uten å si noe - i det miste til bloggen.

Når du er sinna skal du telle sakte til ti (minimum) og vente med å snakke og skrive det du har på hjertet. Har jeg hørt et sted. OK; En - to-tre-fire... Femtitre, femtifire... Nei vet du hva. Dette går bare ikke.


Vel, der har du den virkelige årsaken til bloggpausen min. Jeg har bare ikke hatt ork, jeg ble satt litt ut av ting som det har blitt skrevet om i media den siste tiden. Og forsøkt å fokusere mer på andre ting enn sykdom, medisiner og folk som skal vri og vende på hver eneste krone. Ja, virkelig!


Det har blitt skrevet ting i norsk media i det siste som jeg ikke har vært spesielt glad for å se.

Inspirasjon til mot, men ikke overmot.

Nei da, jeg har ikke glemt hva jeg lovet leserne mine i forrige innlegg. Jeg var kanskje litt rask i går med å si at jeg er blitt litt modigere, men det gjelder jo ikke i alle ting eller situasjoner. Jeg har noen situasjoner, relasjoner eller temaer om du vil, som slett ikke går knirkefritt, på langt nær. Men en del av det har jeg fått bearbeidet mye bedre og bygget opp selvtilliten.

Jeg nevnte dette med mot, og inspirasjon til mot. Men mot, det innebærer ikke overmot. Det gjelder nok å finne en egen balanse på det der. En av de som har inspirert meg litt til å forsøke å ikke ta allting så høytidelig, og prøve å smile litt av enkelte episoder er min venninne Grete. Jeg ble opprinnelig kjent med Grete i 2008 i foreningssammenheng. Men fra den dagen var vi på nett gitt, ja ganske bokstavelig også, og spesielt da de sosiale mediene tok av for alvor. Grete har blogget i mange år, jeg er totalt nybegynner på dette i forhold til henne. Men det jeg skulle si, er at hun ofte gir seg selv ganske frie tøyler i blogginnleggene sine, og også i språket. Jeg er ikke alltid enig i alt hun skriver, på langt nær, men hennes mot til å publisere ser ut til å være ganske stort.

Og til slutt vil jeg få lov til å nevne den koselige blå boken Grete ga ut i 2006; "Tråkk ikke hunden på hårene".

Stå på, Grete! :-)



(Bildet ble tatt da jeg var på ferie i Nord-Norge i juli 2013.)

-----------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Inspirerende skribent-treff!

Nei og nei, nå er klokken halvannen time over midnatt igjen. At jeg aldri kan lære. Men det er så inspirerende å sitte her når jeg vet at alle andre sover. Radio og TV er slått av, og det er bare meg og PC'en.

I dag har vi hatt styremøte i skribentforeningen ULFF. På Skype denne gangen. Det er i grunnen en ganske god løsning, ettersom vi som sitter i styret ikke akkurat bor i samme gata, for å si det forsiktig. Det var et veldig inspirerende møte, og det kom fram mange gode ideer. Noen av dem synes jeg selv er veldig spennende, så får vi se. Og jeg fikk lyst til å sette meg ned å skrive igjen med en gang etterpå, og det må da være et godt tegn? Det er jo litt av hensikten vel.

Som jeg sa i et tidligere innlegg har jeg blitt litt flinkere til å skrive litt mer åpent om ting, ikke være så redd og pakke informasjonen godt inn hele tiden. Det tror jeg kan være lurt i lengden. Ikke i alle sammenhenger selvsagt, men mange ganger. Og ikke være så livredd for hva folk synes om en, og blåse i det av og til. Haha. Det var det mange som ikke ville tro jeg kom til å si. Og vet du hvem som har lært meg det? Det kan du få lov å tenke på til neste innlegg :-)

Å fortelle om ting som ikke skal fortelles.

Jeg må jo bare innrømme det. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive den forrige posten, den om det sykehuset som ikke ønsket å ta hensyn til sykdommen min. Men jeg fant vel etter hvert ut, at hvis jeg skal ha en blogg, så må jeg satse litt også, og tørre å legge ut ting jeg er litt usikker på, sånn i utgangspunktet i allefall. Ikke er det vel så mange som har lest den heller, så sånn sett... Men jeg merker at jeg stadig tør å ta opp ting på bloggen min som jeg sjelden eller aldri ville våget å si noe om tidligere. Selv om det ikke er veldig mye, har jeg kanskje litt mer selvtillit i forhold til dette enn det jeg hadde tidligere. Jeg tror ikke det er bloggskrivingen, men heller bokprosessen som har gjort en forskjell. En forskjell i tenkemåte, som følge av mitt skribentliv, kanskje.

Ellers har jeg vært i bursdagsfeiring i dag - eller etterpå-lag om jeg skal være helt nøyaktig. Uansett, alltid veldig koselig det! Men tilbake til det jeg var inne på; Jeg har mer på lager når det gjelder tekster fra livet mitt relatert til sykdom, som ikke nødvendigvis er noe jeg forteller folk til vanlig. Men kanskje jeg skal ta for meg noen flere av de konkrete eksemplene en dag. Og utfordre meg selv litt. Hvis du vil høre, da? Men hvis jeg tar opp det jeg har i tankene å ta opp, da blir det snakk om god gammeldags sladder altså, hvis det er noe du tror at du har nerver til å høre på?

Jeg har underveis i bokprosjektet mitt mange ganger følt på at jeg av og til kunne trengt litt moralsk støtte. Jeg blir derfor superglad om du vil støtte meg ved å følge og kommentere poster på bloggen min. Du må også veldig gjerne følge skribentsidene mine på Facebook og Twitter. På forhånd tusen hjertelig takk!!

Litt bokryggpoesi?

Jeg hører folk snakke om bokryggpoesi, og tenkte at det skal jeg jammen prøve på selv også. Så jeg gikk på jakt i bokhyllene mine, for å forsøke å sette sammen en god historie og samtidig få litt inspirasjon til skriving generelt. Sånn ble resultatet ;

Om å skrive - Mot til å skrive - Gjør det du egentlig ikke tør - Skrivestadier - Kunsten å skrive godt - Fra tanke til handling - Etterpå.


Alle bøkene her handler jo ikke om skriving, jeg valgte de titlene som passet til det jeg ville ha frem. Etter hvert fant jeg ut at her bør jeg vel stokke om litt på rekkefølgen, vel?

Altså; Vi flytter "Fra tanke til handling" litt oppover i bunken, og når vi først har bestemt oss for å skrive og satt ideen ut i livet, ja da kan vi begynne å tenke på fremgangsmåte og måten vi skriver på, i større grad enn til å begynne med.

"Etterpå"-boken er tatt med fordi det under skriving kan være greit å ha i bakhodet at det kommer en tid etter bokutgivelsen også.

Man skal helst være fornøyd etter at boken er utgitt også, det stopper ikke, som mange tror, i det boken er utgitt!

Etter omplassering av bøker, ser det ut som vist til høyre her.


Til slutt må jeg bare tilføye at jeg forsøkte å legge ut lenker til alle bøkene, men det var noen av dem jeg ikke fant, i allefall ikke hos Bokklubben.

Krigen mot vepsebolet.

Klar til angrep mot vepsebolet på verandaen...

Det hele startet helt tilfeldig, en feriedag da jeg skulle legge på plass puter fra verandastolene, ned i putekassen på verandaen. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne noe om det siste døgnets opplevelser på min veranda. Rett og slett fordi jeg ikke tenkte det var interessant for noen andre enn meg selv.

Jeg må innrømme at jeg skvatt da jeg under lokket på putekassen fant, ikke bare et digert vepsebol.  Det var i høyeste grad bebodd, og helt uvitende fikk jeg omtrent tjue veps som surret rundt meg og bolet. Jeg ble utrolig nok ikke stukket, og var etter at jeg hadde fått summet meg, selvsagt glad for det! Jeg var nokså overrasket, og lokket på putekassen ble stående åpent mens jeg skyndte meg inn og lukket verandadøren. Jeg måtte tenke. Hva gjør jeg nå? Jeg burde lukket lokket i hvert fall, jeg vet det. Men utover det?

Flott bryllup for god venninne!

Flott og høytidelig i Grorud kirke.

Lørdag 15. juni var den store dagen for min venninne An fra videregående skole, og hennes utkårede. Og igjen ble det utfart for Sarita og meg. Jeg nevnte litt om jukseturen vår og om å ta det å glede seg på alvor i forrige innlegg. Men endelig var det alvor.

Ønsket om fint vær gikk i oppfyllelse, det kunne nesten ikke blitt bedre! At det blåste litt, gjorde bare at det ikke ble for varmt, ellers var det sol og flott fotovær, til glede for oss alle. Jeg var tidlig ute på Grorud stasjon med bilen, det var omtrent et kvarter til toget til Sarita skulle ankomme. Og toget, det hadde bestemt seg for å være i rute denne solskinnsdagen. Veldig bra!

Sarita og jeg var kjempeglade for å bli invitert i bryllupet til vår felles venninne An som vi traff for hele 25 år siden! Fra ungdomstiden huskes An som venninnen med det sprudlende humøret. Etter dandering av gaveposer og bagasje i bilen, Sarita og jeg skulle tross alt overnatte på hotell så litt hadde vi jo med oss, kjørte vi opp til Grorud kirke. Vi var ikke først, men ganske tidlige.

Før jeg går videre nå, vil jeg si at det ikke kommer personlige bryllupsbilder av mine venner brudeparet i denne posten. Brudeparet ønsker ikke bilder offentlig på nett, og det er det viktig å respektere. Sarita er vant til å være i offentligheten, så henne kan jeg nevne.

Selv om det ikke blir brudebilder her, skal jeg nok greie å finne noen andre fotos. Men jeg kan vel få lov til å fortelle at bruden var helt nydelig i den kritthvite, flotte brudekjolen, brudgommen var også veldig flott!

Det var et stort øyeblikk da An ble fulgt opp til alters av sin far, og til brudgommen som stod og ventet. Det er fantastisk flott å være tilstede i et slikt øyeblikk, når det handler om en god venninne som jeg har kjent i tjuefem år! Det er noe spesielt ved så gamle venner. Man har ofte en dypere innsikt og forståelse, eller flere linker tilbake i tiden om du vil, enn det en har ved venner en har kjent en kort periode. Selv om det selvsagt er veldig verdifullt det også. Men tilbake til nåtiden; Dette er et minne for livet. For alle sammen. Og jeg er veldig imponert over at bruden sang i kirken, det var høytidelig og flott!

Spør meg ikke om helsen!

Det er rart hvordan ting kan endre seg. For bare få år siden, ja kanskje enda mindre, ville jeg sagt Spør meg om hva som helst, bare ikke om helsen, det svarer jeg ikke på.

Fremdeles synes jeg det er litt uvant, men jeg har heldigvis kommet lenger i prosessen nå, men det har tatt tid! Det er vel det som populært kalles å modnes over tid, kanskje. Jeg har lovet at denne bloggen skal ha to temaer: Skribentliv og helse. Jeg skal ikke løpe fra det løftet, men dette kan bli litt for spennende, kanskje spesielt for meg selv.

Det skulle jo ikke være noe problem. Jeg har vært kronisk syk og ofte med mye smerter hele livet, og det burde vært naturlig for meg å snakke om det. Jeg har hatt store sperrer her, av flere grunner. Det å være syk har alltid fått meg til å føle meg annerledes enn vennene mine, for eksempel. Det skapte vel ikke den beste selvtilliten som barn, som igjen har påvirket meg mye i voksen alder også. Jeg har omsider greid å rive ned noen av gjerdene, men du verden. Jeg føler fremdeles at det gjenstår en del. Og når jeg skriver om det på bloggen, beveger jeg meg langt utenfor komfortsonen. Jeg gjør det likevel.

Enda føler jeg at jeg ikke er kommet skikkelig i gang med bloggen, fordi jeg syntes jeg måtte sette inn noen relevante poster jeg hadde fra før, og som sa litt generelt om temaene mine og om meg. For å ha et slags utgangspunkt. Sånn som sykehusdiktet mitt Et sykehus for deg, et sykehus for oss, for eksempel. He he.

Det hjelper helt klart med litt humor innimellom, og det å kunne se ting litt utenfra også av og til. Jeg har ikke alltid vært flink til det. Men kanskje med litt mer trening? Utviklingen i prosessen min har ikke kommet over natten. Jeg har brukt mye av meg selv og diverse erfaringer i skriveprosjekter. Ikke bare i dikt, som det jeg nevnte, men også i noveller, artikler og andre arbeider. Jeg har et par ting jeg jobber med, som jeg lurer på om vil se dagens lys noen gang. Da vil du sikkert få høre det. Følg med, så går du ikke glipp av noe :-)

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.