Ny inspirasjon, og en hånd som ikke vil.

Det har skjedd litt på skrivefronten med manuskriptet mitt ja, det var med ett noe som løsnet her, og jeg ble veldig inspirert og ivrig! Sånt kan jeg like. 

Flott Kiel-tur med familien.

Solnedgang sett fra Kiel-fergen.
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)

I helgen var jeg på flott Kiel-tur, i anledning en syttiårsdag i familien. Veldig flott å bli invitert på en sånn feiring!

Jeg var imidlertid nesten litt usikker i forkant, siden det har vært så mye restriksjoner på grunn av korona, men også når det gjelder problemene rundt om i verden for tiden. I tillegg var jeg ikke helt i form, men jeg fant ut at jeg selvsagt måtte være med på Kiel-turen likevel, og det gikk seg til etter hvert.

Opp midt på natten for å fikse på helsen.

Jeg ser jeg har vært fraværende noen dager. Litt av tiden har jeg vært i litt laber form og preget av det, og etterpå har det vært litt familiesammenkomster og ting som skulle gjøres.

Takk for flotte tilbakemeldinger på videoen!

Du verden, det har virkelig rent inn med meldinger og likes etter at bildevideoen om meg ble sluppet, ja! Utrolig hyggelig at denne bildevideoen som handlet om livet mitt med blødersykdommen ble tatt så godt i mot! 

Jeg kan jo gjengi noen kommentarer på siden til Sjeldendagen og noen fra min egen skribentside på Facebook, samt fra vanlig Facebook-profil. Jeg har plukket bort informasjon som røpet avsenderen, da jeg tenkte dette kanskje ikke var greit for alle. Kommentarene var som følger;

Med rullestol på Kiel-fergen.

Med Color Line i Kiel!

Jeg har visst lovet at det skulle komme et slags reisebrev, men jeg tror det blir et ganske vanlig blogginnlegg fra helgeturen til Kiel, hvor jeg var sist helg med deler av familien. Det var på grunn av denne turen at jeg hadde litt dårlig tid tidligere den uken.

Kiel-turen følger i kjølevannet av ferieturen til Nord-Norge i sommer. Det var ikke alle de inviterte som av ulike grunner fikk vært med på bursdagsfesten til et familiemedlem som ble holdt i Nord-Norge, derfor skulle det bli en Kiel-tur også litt senere for noen av de berørte. Jeg er heldig som fikk være med på begge feiringene! Vi var ti personer på Kiel-turen til sammen, inkludert to barn.

Små utdrag fra ungdomstid i selvbiografi.

"Det har skjedd ubehagelig mye negativt i det siste, både på skolen og rundt sykdommen min. Det fins grenser for hvor mye et menneske skal måtte tåle, gjør det ikke det, da? Å fokusere på lekser synes meningsløst, jeg søker trøst hos dyrene jeg til stadighet har rundt meg."

Skulle selvsagt ikke valgt krykkene.

Kjære leser!

Akkurat nå føles det som alle ledd og muskler i kroppen gjør kollektivt opprør på en gang. De prøver definitivt å fortelle meg noe. Har vondt over alt, og orker ingenting.

I dag har jeg vært på handletur med familiemedlemmer. Målet var at jeg skulle kjøpe meg noe jeg har tenkt på en stund nå, og som de hadde greie på og dermed kunne hjelpe meg med. Derfor var det veldig hyggelig at de ville bli med. De visste jo omtrent hva jeg skulle ha.

Sliter fortsatt med ryggproblemene fra i går.

Joda, jeg vet godt at jeg avsluttet blogginnlegget mitt om utekvelden med venninnene mine litt brått i går. Jeg hadde ganske store smerter og måtte bare køye. Ikke fikk jeg lagt ut blogginnlegget først heller, fordi jeg følte jeg måtte lese igjennom det en gang til, men det orket jeg ikke der og da. Enden på visa var at jeg ventet til i dag med å legge det ut, men jeg har tilbakestilt det til i går. Jukset litt, med andre ord.

Forsøker å være til hjelp, men...

Sist skrev jeg litt om noen av de rundt meg som inspirerer og oppmuntrer meg innenfor skrivingen for tiden. For det er viktig å gi tilbakemelding på de hyggelige hilsenene som kommer. Det er mange som støtter opp rundt skrivingen, men det er også mange som støtter opp rent generelt i forbindelse med sykdom og sykdomsproblemer. Det gjør at man får lyst til å gjøre noe for dem også.

Et av mine familiemedlemmer skadet seg for en liten stund siden, og måtte sy både i benet og i ansiktet. Det ga meg selvsagt lyst til å stille opp og hjelpe til litt jeg også og liksom gi noe tilbake, men jeg må innrømme at jeg føler meg litt maktesløs i sånne situasjoner. Men jeg reiste i allefall utover og ble med for å hjelpe til med å handle. Intensjonen er jo god, men du kan kanskje se det for deg; To personer, begge med krykker, på tur i butikken. Ok, så hadde jeg bare en krykke selv da, men likevel. Vi fant dessuten ikke alt vi skulle i den første matbutikken, så vi var innom et sted til. I tillegg til ørten trappetrinn som skulle forseres etterpå. Men det er jo hyggelig å dra på besøk, da! Og jeg kunne i allefall kjøre bil frem og tilbake mellom butikkene, det var vel til litt hjelp i hvertfall.

Det at jeg selv var helt utslitt da jeg kom hjem til meg selv etter ca. en times kjøring om kvelden, kunne jeg jo forutse på forhånd. Det at jeg generelt har så lite ork eller blir veldig fort utslitt, er ganske frustrerende. Det er så mye man har lyst til, men etter hvert kjenner man jo sine egne begrensninger og vet hvor langt man kan strekke seg. Og jeg ser gang på gang på gang at det er viljen som ofte driver meg. Viljen har drevet meg til det utroligste tidligere i livet også, når det gjelder for eksempel rideferier i fjellet. Jeg har vilje til mye, og vilje betyr mye. Man kan komme langt på viljen.  Men vilje er likevel dessverre ikke alt.

Kan ikke la dette passere uten å si noe - i det miste til bloggen.

Når du er sinna skal du telle sakte til ti (minimum) og vente med å snakke og skrive det du har på hjertet. Har jeg hørt et sted. OK; En - to-tre-fire... Femtitre, femtifire... Nei vet du hva. Dette går bare ikke.


Vel, der har du den virkelige årsaken til bloggpausen min. Jeg har bare ikke hatt ork, jeg ble satt litt ut av ting som det har blitt skrevet om i media den siste tiden. Og forsøkt å fokusere mer på andre ting enn sykdom, medisiner og folk som skal vri og vende på hver eneste krone. Ja, virkelig!


Det har blitt skrevet ting i norsk media i det siste som jeg ikke har vært spesielt glad for å se.

Visse situasjoner gjør at jeg fremstår som sykere enn jeg er.

I dag har jeg vært på "familieutfart" til Ikea Slependen, med to fra nærmeste familie, nemlig søster'n og mamma. Men storshopping med meg over flere timer er ikke alltid like enkelt.

Jeg har lenge tenkt at et av småmøblene mine på gangen, en trehvit skohylle, har sett sine bedre dager, og ville finne noe nytt å fylle den plassen med. Valget falt på et hvitt lite kommodebord. Andre i familien skulle ha andre ting, alt fra kontormøbler til småting, som Ikea også er gode på!