Forsøker å være til hjelp, men...

Sist skrev jeg litt om noen av de rundt meg som inspirerer og oppmuntrer meg innenfor skrivingen for tiden. For det er viktig å gi tilbakemelding på de hyggelige hilsenene som kommer. Det er mange som støtter opp rundt skrivingen, men det er også mange som støtter opp rent generelt i forbindelse med sykdom og sykdomsproblemer. Det gjør at man får lyst til å gjøre noe for dem også.

Et av mine familiemedlemmer skadet seg for en liten stund siden, og måtte sy både i benet og i ansiktet. Det ga meg selvsagt lyst til å stille opp og hjelpe til litt jeg også og liksom gi noe tilbake, men jeg må innrømme at jeg føler meg litt maktesløs i sånne situasjoner. Men jeg reiste i allefall utover og ble med for å hjelpe til med å handle. Intensjonen er jo god, men du kan kanskje se det for deg; To personer, begge med krykker, på tur i butikken. Ok, så hadde jeg bare en krykke selv da, men likevel. Vi fant dessuten ikke alt vi skulle i den første matbutikken, så vi var innom et sted til. I tillegg til ørten trappetrinn som skulle forseres etterpå. Men det er jo hyggelig å dra på besøk, da! Og jeg kunne i allefall kjøre bil frem og tilbake mellom butikkene, det var vel til litt hjelp i hvertfall.

Det at jeg selv var helt utslitt da jeg kom hjem til meg selv etter ca. en times kjøring om kvelden, kunne jeg jo forutse på forhånd. Det at jeg generelt har så lite ork eller blir veldig fort utslitt, er ganske frustrerende. Det er så mye man har lyst til, men etter hvert kjenner man jo sine egne begrensninger og vet hvor langt man kan strekke seg. Og jeg ser gang på gang på gang at det er viljen som ofte driver meg. Viljen har drevet meg til det utroligste tidligere i livet også, når det gjelder for eksempel rideferier i fjellet. Jeg har vilje til mye, og vilje betyr mye. Man kan komme langt på viljen.  Men vilje er likevel dessverre ikke alt.