Overraskende helseprosjekt-forespørsel.

Kjære leser!

Sist fortalte jeg i forbifarten på bloggen at jeg var litt i tenkeboksen. Det var fordi jeg hadde fått en forespørsel om å delta i et prosjekt som vi kan arkivere innunder temaet helse. Jeg synes ikke jeg kan fortelle så mye detaljert om det, men du kan få en kortversjon.

Oppdatering på antisjokoladeprosjektet mitt...

For en stund siden fortalte jeg at jeg vurderte å prøve meg på et antisjokoladeprosjekt. Vel, eh... Tanken var god den, og jeg prøver hardt og innbitt. Som jeg også fortalte, så kom jeg til å forsøke, men kunne ikke love de helt store resultatene.

Vurderer å utfordre meg selv på dette.

Ups! Hvilke umulige planer er det jeg har begynt å tenke på nå da...? Vel, når vi får et nytt år, er det jo greit å lage seg noen nyttårsforsetter, er det ikke det, da? Selv fant jeg denne utfordringen på Facebook; Utfordring: 8 uker uten snop fra 5. januar. Og jeg tenkte;

Forsøker å være til hjelp, men...

Sist skrev jeg litt om noen av de rundt meg som inspirerer og oppmuntrer meg innenfor skrivingen for tiden. For det er viktig å gi tilbakemelding på de hyggelige hilsenene som kommer. Det er mange som støtter opp rundt skrivingen, men det er også mange som støtter opp rent generelt i forbindelse med sykdom og sykdomsproblemer. Det gjør at man får lyst til å gjøre noe for dem også.

Et av mine familiemedlemmer skadet seg for en liten stund siden, og måtte sy både i benet og i ansiktet. Det ga meg selvsagt lyst til å stille opp og hjelpe til litt jeg også og liksom gi noe tilbake, men jeg må innrømme at jeg føler meg litt maktesløs i sånne situasjoner. Men jeg reiste i allefall utover og ble med for å hjelpe til med å handle. Intensjonen er jo god, men du kan kanskje se det for deg; To personer, begge med krykker, på tur i butikken. Ok, så hadde jeg bare en krykke selv da, men likevel. Vi fant dessuten ikke alt vi skulle i den første matbutikken, så vi var innom et sted til. I tillegg til ørten trappetrinn som skulle forseres etterpå. Men det er jo hyggelig å dra på besøk, da! Og jeg kunne i allefall kjøre bil frem og tilbake mellom butikkene, det var vel til litt hjelp i hvertfall.

Det at jeg selv var helt utslitt da jeg kom hjem til meg selv etter ca. en times kjøring om kvelden, kunne jeg jo forutse på forhånd. Det at jeg generelt har så lite ork eller blir veldig fort utslitt, er ganske frustrerende. Det er så mye man har lyst til, men etter hvert kjenner man jo sine egne begrensninger og vet hvor langt man kan strekke seg. Og jeg ser gang på gang på gang at det er viljen som ofte driver meg. Viljen har drevet meg til det utroligste tidligere i livet også, når det gjelder for eksempel rideferier i fjellet. Jeg har vilje til mye, og vilje betyr mye. Man kan komme langt på viljen.  Men vilje er likevel dessverre ikke alt.

På landsmøte med bløderforeningen, Klækken hotell.

Gro Jeanette
utenfor Klækken hotell.

I oktober 2008 gjorde jeg noe skummelt. Kjempeskummelt, ha ha. Jeg meldte meg på et helgeseminar med bløderforeningen. Som jeg har nevnt tidligere så hadde jeg vært på et kvinnekurs i 1999, men det var liksom så greit å forholde seg til, jeg har fortalt om det på bloggen tidligere, at den gangen bodde jeg på Vestli, omtrent ved der kurset skulle holdes. Ja, og så var jeg en gang jeg var med som aktivitetsleder på en bløderleir for barn på Åros Motell Camp i i 1993 som en sommerjobb.

 Men denne gangen i oktober 2008 på Klækken hotell i Hønefoss, var det for det første ikke bare jenter som enkelte av de andre samlingene, og i og med at jeg ikke hadde vært i miljøet på lenge følte jeg vel at jeg ikke kjente noen, og jeg fikk for å si det rett ut litt nerver i forkant av dette. Tvilen var ganske stor når det gjelder spørsmålet om å kaste seg ut i det eller ikke.