onsdag 26. mars 2014

Oppvekst med kontraster.


Medisinering hjemme -
en vanlig situasjon.
Det sies at dårlig selvtillit kommer av redsel. Redsel for å ikke strekke til, redsel for å bli utestengt. Redsel for å ikke bli godtatt. Jeg kan ikke snakke for andre, men når det gjelder meg selv, stemmer mye av dette. Redselen for å ikke bli godtatt fordi jeg ble sett på som litt annerledes enn mine jevnaldrende på grunn av sykdom, gjorde noe med meg da jeg vokste opp. Og det har fulgt meg langt opp i voksen alder, selv om mye er blitt bedre. Man kan bearbeide mye, men det er lett for at ting kan henge igjen. Det er ikke bare å skru av en bryter og vips, så er alt helt fantastisk, alle er bestevenner og verden har glemt alt som ikke er bra.

Etter hvert som kløften mellom meg og de som gikk i min egen klasse vokste seg stor og etter hvert helt uoverkommelig, måtte jeg jo innse at her fantes lite håp for vennskap og samhold. Jeg vil presisere at jeg nå ikke snakker om mitt klassetrinn generelt, kun min egen klasse på grunnskolen. Jeg følte meg fremmed i min egen klasse. Noe av forklaringen var selvsagt at jeg i perioder var mye på sykehus og rehabilitering, og at jeg som sykehusbarn gikk glipp av en del på skolen. Akkurat det var verken deres eller min feil, ikke lærernes heller. Men det at klassekamerater ikke forsto førte til mye utestenging, erting og mobbing. Overgangen til videregående på Nesbru videregående skole ble en stor opptur, det var ubeskrivelig å være del av et klassemiljø. Å tenke tilbake på den overgangen kan gi meg vann i øynene fremdeles, etter så mange år. Mine klassekamerater på videregående var fantastiske, men faglig sett ser jeg noen fellesnevnere gjennom hele skoletiden. Noen positive, andre negative. Noe av dette har jeg nevnt litt om i tidligere innlegg.

Felles for hele skoletiden faglig sett, bunner ut i to fag som for meg var to enorme kontraster. Gymtimer var et helvete. Hadde jeg ikke gym, var det galt. Og når jeg deltok i gymtimene, fikk jeg beskjed om, ganske nøyaktig sitert; «Når du kan ha gym, så kan du være med på løperunder også!» Det kunne jo ikke falle gymlæreren inn at jeg så inderlig gjerne ville prøve å delta, men ikke greide å være med på alle aktiviteter som alle de friske personene i klassen min kunne? Den totale kontrasten mot dette, var selvsagt norsklærerne mine som ofte skrev lange og hyggelige kommentarer under stilene mine, og oppmuntret meg til at «Dette må du gjøre mer av, for dette kan du». Disse tingene påvirket meg så mye, at du ser hvor jeg er i dag; Jeg elsker å skrive, og gjør det så fort jeg får sjansen. Sport blir det ikke akkurat like mye av. Gymtimene var et kjempeproblem bestandig, og jeg lærte meg tidlig at i gymtimene ble kontrastene mellom meg og de andre om mulig enda større. Jeg lærte ikke å sette pris på gymtimer. Aldri.

Den virkelige interessen for noe som har med sport å gjøre kom imidlertid til meg gjennom hester og riding. Det var noe jeg valgte selv, og følte at jeg etter hvert mestret, i tillegg til at jeg fra før var veldig opptatt av dyr. Jeg gikk mye på rideskole i oppveksten, men de helt store opplevelsene kom først da jeg som syttenåring reiste på rideferie for første gang. Rideturene med Hemsedal Hestesenter er godt beskrevet på bloggen allerede, at det skal jeg ikke gjenta nå.

Det var kontrastene i skoletiden jeg ville ha frem. Veldig mye av dette har preget meg. På godt og vondt. Sykdommen min brakte meg mye problemer i oppveksten. Smerter og indre blødninger etterfulgt av transfusjoner med Plasma var det mange av, men også det psykiske presset i forhold til skolen var veldig stort. Det gjorde at jeg tok mer og mer avstand både til min egen sykdom og til de som gikk i klassen min på grunnskolen. Jeg følte ofte at jeg hadde veldig mye bedre kontakt med lærerne enn med de som gikk i klassen. I tillegg til det at de som virkelig var mine venner, vanligvis var minst et år yngre enn meg, eventuelt et år eldre. Av de som jeg virkelig kunne kalle venninne på mitt eget klassetrinn på grunnskolen, fantes det kun et eneste unntak, men også det utenfor min egen klasse. Henne har jeg nevnt her på bloggen min før.

Uansett, blødersykdommen var noe konkret som gjorde meg «annerledes» enn de andre, og jeg kunne jo ikke komme meg unna den. Jeg følte meg fanget. Store smerter og medisiner fulgte meg over alt. Influensa og brukne ben blir man frisk av, men ikke en livslang sykdom.

Jeg er sikker på at flere av de som eventuelt leser dette tenker at jeg drar frem mye her som jeg bare burde slette fra minnet og la bli i fortiden. Men min barndom er på langt nær bare sorgen, selv om selvtilliten min ble hardt angrepet. Jeg hadde mange gode venner i oppveksten, selv om de ofte var noen år yngre. Bortsett fra den eneste ene venninnen på samme klassetrinn. Og som sagt hadde jeg veldig mye glede av både skrivingen og dyrene jeg til stadighet hadde rundt meg. De interessene som beriket oppveksten min var inderlige, sterke og vedvarende. Det var grunnskoletiden som ikke alltid var like bra, til tross for at flere av mine lærere forsøkte å bygge broer. Grunnskoletiden, kombinert med sykdommen min ga mange våkenetter!


Den dag i dag er skrivingen og alt som har med den å gjøre den totale kontrasten til mitt øvrige liv, og som gir livet mitt verdi.

PS: Og til slutt vil jeg minne om dette med ulovlig kopiering. Bare for sikkerhets skyld. Det fins så mange kjedelige situasjoner  å havne oppi om man ikke tenker seg om.



Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Har du synspunkter til dette blogginnlegget? Jeg blir glad hvis du legger igjen en kommentar! :-)