Skribentvenner og inspirasjon i ungdomstiden.

En liten sniktitt inn i det aller helligste; bokprosjektet mitt om å vokse opp med alvorlig blødersykdom, Vi er her kommet omtrent til ungdomstiden, og jeg omtaler også et par av mine venninner her:

"Litteratur og inspirasjon har alltid vært viktig i livet mitt. Når jeg lever i en verden fylt med smerter, sykdom og motgang, får jeg ikke gjort noen ting uten en viss porsjon inspirasjon. Kreativiteten har jeg alltid hatt i meg. Den ser fremdeles ut til å overvinne mye. Jeg har hatt en tendens til å ”skrive det av meg”, som jeg kaller det, når noe er vanskelig. I tillegg til smertene er det ofte uutholdelig å skulle forholde seg til folk som ikke tror meg når det kommer til bløderdiagnosen min. Da er det faktisk lettere å forholde seg til en fantasiverden!


Skriving har vært en selvfølgelig hobby så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet alt fra dagbok, dikt og noveller og artikler. Også bokprosjekter har sett dagens lys i min barndoms – og ungdomstid. I ettertid tenker jeg at det sikkert er naturlig med en sånn hobby i min situasjon, ettersom dette passer godt for et barn som sitter mye stille og ligger mye på sykehus. Som barn får jeg ideen til historien som senere utviklet seg til en hel roman, selv om den i skrivende stund altså enda ikke er utgitt. Og jeg ser godt hvor viktig det er å fokusere på det friske i meg også, ikke bare sykdom.

 Etter hvert får jeg som tidligere fortalt venninner med samme hobby, og det er fantastisk moro! Jeg ser det hele for meg, slik det begynte aller først;


Carine og jeg sitter hjemme hos henne, oppe på hennes rom, og senere hjemme på rommet mitt, og planlegger historiene og hovedpersonene, vi må være ni år gamle i starten. Jeg lager ”bøker” sammen med et par venninner; først med Carine, deretter med Bente. Bare med en om gangen, dessuten bor vel ikke de to på stedet samtidig. Vi er så iherdige, og lager bokpermer av papp med illustrasjoner. Det skal være kontaktpapir utenpå, sånn at det skal se ut som en ordentlig bokperm! Jeg kommer tilbake til dette senere i boken også. Når jeg ser tilbake skjønner jeg hvor mye de to skribentvenninnene mine har betydd for min skriveinteresse i oppveksten.

()

Etter hvert bare må jeg skrive. Skrivingen min fungerer som en ventil, ja nesten som en slags medisin. Den stopper riktignok ikke blødninger eller smerter, men den gir meg en følelse av at jeg også kan noe, får til noe. Det er ikke bare sykdom som gjør meg spesiell, for det gjør skrivingen også. Den er en motvekt, med positivt fortegn. Jeg får en egen ro i sjelen, jeg tar min indre verden ut på papiret. Mine oppdiktede venner er med meg overalt, enten jeg liker det eller ikke. Det er kun korte perioder innimellom at de tar seg en velfortjent ferie."
--

Fordi dette er et direkte utdrag fra manus, har de nevnte personene fått fiktive navn. Og jeg valgte et sitat som ikke var så veldig avslørende for boken, men som likevel er beskrivende nok, og sier sitt om den tiden, på sin måte. Håper det er i orden for de omtalte.

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.