Å fortelle om ting som ikke skal fortelles.

Jeg må jo bare innrømme det. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive den forrige posten, den om det sykehuset som ikke ønsket å ta hensyn til sykdommen min. Men jeg fant vel etter hvert ut, at hvis jeg skal ha en blogg, så må jeg satse litt også, og tørre å legge ut ting jeg er litt usikker på, sånn i utgangspunktet i allefall. Ikke er det vel så mange som har lest den heller, så sånn sett... Men jeg merker at jeg stadig tør å ta opp ting på bloggen min som jeg sjelden eller aldri ville våget å si noe om tidligere. Selv om det ikke er veldig mye, har jeg kanskje litt mer selvtillit i forhold til dette enn det jeg hadde tidligere. Jeg tror ikke det er bloggskrivingen, men heller bokprosessen som har gjort en forskjell. En forskjell i tenkemåte, som følge av mitt skribentliv, kanskje.

Ellers har jeg vært i bursdagsfeiring i dag - eller etterpå-lag om jeg skal være helt nøyaktig. Uansett, alltid veldig koselig det! Men tilbake til det jeg var inne på; Jeg har mer på lager når det gjelder tekster fra livet mitt relatert til sykdom, som ikke nødvendigvis er noe jeg forteller folk til vanlig. Men kanskje jeg skal ta for meg noen flere av de konkrete eksemplene en dag. Og utfordre meg selv litt. Hvis du vil høre, da? Men hvis jeg tar opp det jeg har i tankene å ta opp, da blir det snakk om god gammeldags sladder altså, hvis det er noe du tror at du har nerver til å høre på?

Jeg har underveis i bokprosjektet mitt mange ganger følt på at jeg av og til kunne trengt litt moralsk støtte. Jeg blir derfor superglad om du vil støtte meg ved å følge og kommentere poster på bloggen min. Du må også veldig gjerne følge skribentsidene mine på Facebook og Twitter. På forhånd tusen hjertelig takk!!