søndag 18. august 2013

Sikkerhet på sykehuset (?)

Jeg må bare si det med en gang; Dette innlegget poster jeg under sterk tvil. En ting er at det er en over femten år gammel historie, men i tillegg vil nok mange si at den er veldig "på kanten". Men tro det eller ei, dette er den snille versjonen. Jeg har fjernet et par vesentlige detaljer, for å forsøke å sette det sykehuset det gjelder i et om mulig litt bedre lys.


Det har utrolig mye å si at en føler seg trygg på sykehuset som pasient. Kanskje spesielt når man er innlagt. Når du er så syk at du ligger på sykehus, har du faktisk nok med akkurat det. En skulle ikke måtte bekymre seg for egen sikkerhet i tillegg! Den historien jeg vil fortelle deg nå, er hentet fra mange år tilbake, men jeg er dessverre redd den kan være like aktuell i dag.

Våren 1998 ligger jeg på et av landets sykehus på grunn av nylig oppståtte lungeproblemer. Her må jeg bare avbryte meg selv litt for å understreke at det ikke, jeg gjentar: IKKE dreier seg om Rikshospitalet denne gangen, men et annet sykehus. Du som har fulgt bloggen min skjønner kanskje at jeg selvsagt også må holde den tidligere omtalte blødersykdommen min i sjakk med medisiner i tillegg, selv om det er lungene og pusten som er problemet denne gangen. Dette sykehuset stiller seg svært tvilende og uvillig til dette fra dag nummer en. De mener at jeg ikke ser ut til å trenge mine medisiner. Jeg ber dem ringe min lege på instituttet, som har vært kontaktlegen min relatert til denne sykdommen nesten hele livet. Men jeg får høre at det er ikke nødvendig!

Vel, så får jeg gjøre det selv. Etter en telefonsamtale med Institutt for blødere, eller
Senter for sjeldne diagnoser som det heter i dag, der jeg forklarer problemet, selv om jeg nesten ikke greier å snakke fordi jeg sliter med pusten, vet jeg ikke helt hva som skjedde. Men instituttet støtter meg i at jeg selvsagt må ha medisiner for sykdommen. På et snarlig tidspunkt må de ha vært i kontakt med sykehuset jeg ligger på, for plutselig blir det helomvending i saken. Jeg blir tatt på alvor.

Sykehuset «forstår» (Eller skal vi kalle det godtar under tvil) plutselig mine problemer med at jeg ikke får medisinene mine, så disse får jeg utlevert neste morgen etter samtaler med legene. Det og måtte krangle seg til retten til livsviktig medisin, er et kjent fenomen rundt blødersykdom som jeg aldri har forstått. Det er helt utrolig, og ikke minst ganske alvorlig! Noen ganger skulle jeg virkelig tro jeg levde på 17- eller 1800-tallet.

Jeg ligger på det sykehuset i tre uker, over 17.mai og det hele. Jeg behøver sikkert ikke fortelle hvor lettet jeg er når jeg blir utskrevet. Jeg har virkelig lyst til å se det fine i alle ting, være åpen og positiv. For det er virkelig mye positivt. Men ofte skjer det ting som får det negative til å dominere helhetsinntrykket. 

Legene på dette sykehuset greier virkelig å finne ut hva som feiler lungene mine, og kurerer lungesykdommen. Det er helt fantastisk, jeg greier jo nesten ikke å puste når jeg blir innlagt. Jammen får de det til, det skal de ha. Men nettopp derfor er det så synd og en god porsjon skuffende, at en sånn hendelse som den jeg beskrev skal bli stående igjen som hovedminne!


Smerter og indre blødninger vet jeg hva er. De gangene jeg har ligget på sykehus av andre grunner enn primærsykdommen, blir jeg redd og engstelig på en annen måte. Oksygentilførselen hjelper meg mye som lungepasient. Ikke minst får jeg endelig slappet av, og slutter å engste meg for pusten. Men oksygentilførsel er bare midlertidig, den kurerer ikke sykdom på lang sikt. Det blir som sagt snart et problem at blødersykdommen også trenger oppfølging. Det er ikke alltid så lett å få fremmede sykehus til å forstå, og det krever mye av meg og hele tiden forsøke å bekjempe, eller i allefall holde ut, de motarbeidende kreftene. Og at det skal være så mye skepsis ute blant sykehuspersonell, at mine pårørende og besøkende blir stående å måpe, det blir av og til litt for mye. Er man syk trenger man hjelp, ikke skepsis.


Som jeg sa innledningsvis er dette den snille versjonen. Det fantes noen detaljer som gjorde meg livredd og ga meg følelsen av å befinne meg midt inni en skrekkfilm. Detaljer som førte til at jeg fikk bytte pasientrom på kort varsel, og at jeg i ettertid skrev klagebrev til sykehuset. Legg også merke til at jeg med hensikt har utelatt sykehusets navn og beliggenhet. Og til de av dere som måtte lure på det; Nei, denne episoden blir ikke omtalt i boken min. Men den burde kanskje ha blitt det.


Her ser du et syttende mai-pyntet pasientbord på sykerommet, etter at jeg hadde fått byttet rom. Tegningene som henger på veggen er det min kusine som har laget til meg:-)


Syttendemaipyntet sykehusrom.
Syttende mai-pyntet pasientbord på sykehuset.



Lese noe litt mer oppløftende om sykehus? Da kan du jo ta en titt på dette diktet mitt;

Et sykehus for deg, et sykehus for oss!

Takk for at du følger bloggen min!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg, se Åndsverkloven.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Har du synspunkter til dette blogginnlegget? Jeg blir glad hvis du legger igjen en kommentar! :-)