I mål med et helt bloggår - vil du ha postkort?

Jeg la visst ut et lite hint på forrige bloggpost. Henvisningene til syttende mai i fjor og blogginnlegget Dagbok på nett som var helt i starten av bloggen min. Det betyr at jeg nå har kommet helt rundt, det første bloggåret mitt er over! Jeg er stolt over, etter å ha lagt bak meg 217 bloggposter pluss et par som er slettet igjen og et par som under konstruksjon (eller under tvil), å ha rundet et helt år med en så personlig blogg om helse og skribentliv.

Det tok litt lenger tid med dette blogginnlegget enn antatt. For etter å ha laget en kladd til innlegget og begynt å lage bildet i Photoshop, lagde torden og lyn strømbrudd her. Så da ble det mørkt gitt, bokstavelig talt! Etter å ha fått i gang PC'en igjen, var det bare å begynne på nytt!


Strømbrudd er ikke spesielt moro, og i tillegg til PC'en synes jeg ikke det er noe gøy med tanke på medisinene mine som er avhengig av å ligge kaldt. Se gjerne innlegget Et kjøleskaps hemmeligheter. Men medisinene skal være mer holdbare enn tidligere, og kjøleskapet er jo kaldt en stund etter at strømmen er gått. Nå kom den tilbake etter kanskje en halvtime eller noe, så det var ikke noe problem, men det vet man jo aldri. Internett og alt kom tilbake. Fikk en streng beskjed fra PC'en om at jeg ikke hadde slått den av på riktig måte, ha ha, akkurat som om det var min feil.

Mitt første blogginnlegg på min personlige blogg, ble skrevet 19. mai i fjor. Jeg har henvist til det flere ganger før. Jeg har også i bloggen henvist til tidligere hendelser fra livet mitt ganske ofte, men selve bloggen ble startet for et år siden. Det føles bra, jeg føler meg "hjemme" i bloggen, på en rar måte. Spesielt med tanke på hvor usikker jeg virkelig var på om en så personlig blogg var noe lurt å skrive.

Da jeg begynte å blogge, og dette tror jeg ikke at jeg har nevnt før, tenkte jeg at jeg bare skulle holde på et år. Hvis det så ut som ingen leste bloggen min eller hvis jeg av andre grunner fikk kalde føtter og ikke greide eller ville fortsette, skulle jeg gi meg. Og planen har lenge vært kun et år.

Men nå vet jeg ikke lenger. Tror jeg har ombestemt meg, og heller fått kalde føtter når det gjelder å avvikle bloggen. Jeg ser at jeg har mange lesere, men få følgere som tør å følge offentlig, og vi får jo tro de har gode grunner til det. Som du skjønner er jeg fremdeles litt i tenkeboksen, men om jeg slutter å blogge behøver det jo ikke bli akkurat nå. Jeg har ikke bestemt meg. I begynnelsen hadde jeg faktisk noen perioder jeg stengte bloggen for andre lesere enn de registrerte følgerne. Dumt kanskje, men jeg var veldig usikker og måtte prøve meg frem. Jeg stenger ikke bloggen lenger, selv om tanken av og til slår meg når det gjelder de mest personlige postene. Jeg føler selv at jeg er blitt mye sikrere nå når det gjelder å vise frem bloggen, men gjør det jo ikke hvis ikke folk er interessert. Vil du at jeg skal fortsette å blogge og la bloggen fortsette å være offentlig? Støtt meg ved å melde deg som følger offentlig! På forhånd tusen takk!

For å vise at jeg setter pris på det, sender jeg deg et postkort med et av diktene mine, som ble trykket av et eksternt nettsted, og som jeg senere trykket opp flere postkort-kopier av. Enkelte fra nærmeste familie og venner har fått dette postkortet før, så dette gjelder nok mest dere andre. Sender så langt lageret rekker! Hvis du vil at jeg skal sende deg det, gi meg beskjed, og send med navn og adresse hvis jeg ikke har den fra før. Men som sagt; det gjelder kun de som melder seg som bloggfølgere offentlig. Må jo lage litt liv her :-)

Og ja; Gratulerer med dagen til bloggen min!

Vil DU at jeg skal fortsette å blogge?

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.