Jeg leser på TV2.no om en sak som høres ganske kjent ut. Altså, alt er ikke helt likt mitt tilfelle, men det er ikke mye om å gjøre. OG ikke minst, sykdommen er den samme som det som hendte meg.
På TV2.no fortelles det om en person som har blødersykdom i alvorlig grad, slik jeg selv også har. Vedkommende opererte kneet, hvilket resulterte i at han ifølge artikkelen antakelig må amputere, på grunn av skader og infeksjon underveis.
Jeg tenker med gru tilbake til mine egne opplevelser etter operasjon i hoften, der jeg fikk så store smerter i en nerve at jeg måtte stå på sterke smertestillende i over et år. Jeg ble på sykehuset i mange uker inkludert jul og nyttår, men merk at operasjonen var 14. desember, jeg burde altså ha god tid før julaften! Jeg hadde flere rehabiliteringsopplegg som jeg har fortalt om før, og det tok lang tid før jeg kunne gå igjen. Den første tiden kunne jeg ikke snu meg i sengen en gang, og i hvert fall ikke komme meg opp i noen rullestol!
Jeg fikk, akkurat som denne personen, også avslag fra pasienterstatningen, få grunn av at med min blødersykdom "måtte jeg regne med slikt." Jeg blir så sint og personlig engasjert når jeg hører om denne type feil nå igjen, og denne gangen om en helt annen person. Det er som å trykke på "repeet", og jeg er tankemessig straks tilbake i det smertehelvetet igjen. Jeg blir oppriktig lei meg på andres vegne, fordi dette er noe jeg kjenner meg så til de grader igjen i.
Selv er jeg er oppe og går igjen, riktignok alltid med en krykke, inne greier jeg meg uten. Skal jeg lenger, tar jeg med meg to. Den varige skaden er intakt i den grad at jeg har litt lite følelse i deler av foten, selv om smertene heldigvis avtok. Dette var i 2007, og det sier seg selv at skaden er varig i og med at den er der fremdeles. Men noen innrømmelse eller kompensasjon på grunn av skaden var det ikke snakk om, jeg måtte jo forstå at jeg hadde en kronisk sykdom i bånn, og den kan brukes til fraskrivelse av legenes ansvar.
Jeg har også gjennom livet hatt flere saker jeg har vurdert å gå til media med, og grunnen til at jeg ikke har gjort det, var rett og slett fordi jeg da var redd for enda mer trøbbel, og at jeg hadde mer enn nok vanskeligheter fra før. Men det gjaldt helt andre saker altså, og hadde mer med skole - og arbeidsforhold å gjøre.
Jeg forstår at jeg kanskje bør tenke meg om angående hva jeg skriver om helsepersonell, som jeg jo er veldig avhengig av. Men jeg har i mitt eget tilfelle ikke nevnt det gjeldende sykehuset, heller ikke legenavn eller noe annet veldig avslørende. Pluss at jeg i tidligere innlegg har skrytt veldig av flere av mine leger, både en spesiallege innenfor blødermedisin, men også fastlegen min. Husk at jeg blogger på vegne av meg selv, ingen andre.
Jeg har fått godkjenning til publisering og å omtale fra personen jeg nevnte i store deler av dette innlegget.
Gro Jeanette Nilsen skriver bok og blogger om skrivingen, og om sitt liv med en sjelden og alvorlig blødersykdom.
Takker for at du deler lenken. Synes ikke vi skal finne oss i at "vi må bare godta det" når det gjelder sykdommen. Man fortjener en oppriktig unnskyldning. Men ikke engang en reprimande deles ut, hvordan skal legene lære av sine feil når de ikke engang tørr å innrømme at de har gjort en feil. Må si meg enig i mye av det du skriver her. De burde informere bedre, ikke komme med informasjonen flere år etter. Ikke la legene skremme deg. Husk at det er et fritt land vi lever i og ytringsfriheten er for alle. Stå på.
SvarSlettTusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding! Som du ser blogger jeg om denne sykdommen (selv om jeg kombinerer det hele med andre temaer også), men jeg er nok likevel av dem som er litt redd for å si "for mye" om ting jeg vet er viktige og avgjørende, som for eksempel sykehus og bløderbehandling.
SvarSlettSynes i grunn det er viktig å få frem hvilket sykehus en har blitt behandlet på, synes alle har rett til å høre det. I stede for å bekymre seg over å være på sykehus generelt, så er det kanskje litt bedre at en vet at en må være litt mer på vakt på akkurat det og det sykehuset, om du skjønner. Hvorfor skal vi stikke under en stol at mange blir feilbehandlet? Er jo helt klart at dette ikke bare rammer en sjelden gang, det rammer alt for ofte. Og hvor blir det av informasjonen fra legene? den er jo så og si fraværende, så jeg synes at det er viktig at når ikke stat og sykehus tar bladet fra munnen så bør vi, folket, gjøre det. Å gå ut i media kan virke litt skummelt, men journalisten er veldig behjelpelig. De vil jo også sikkre seg mot at sykehusene kan ta dem på noe som helst. En trenger jo selvfølgelig ikke å dele alt ut offentlig. At vi tier gagner bare sykehus og stat.
SvarSlettForsøker å lese meg litt opp her inne og du har veldig mange gode poeng, og masse interessant å lese. Tar ting litt etter litt. Bare husk, har man valgt å gå ut i media kan kan hvem som helst lese det. Å lenke til en artikkel hjelper bare å spre budskapet. Alle har rett til å ha sin mening. Jeg har et langt blogginnlegg som beskriver mye av det jeg har vært gjennom. Det ligger ikke ute enda da andre ting har vært i fokus. Men det kommer. En trenger kanskje ikke å vite navn på legen som feilbehandlet, men å vite hvilket sykehus det skjedde på synes jeg er greit å vite. Vi har fritt sykehusvalg her i norge heldigvis, bare synd at som bløder har en ikke noe valg når det kommer til kirurgiske inngrep, annet enn å avstå om en kan. Dersom en som bløder har forhøyet risiko for infeksjon ved kirurgiske inngrep så bør leger og sykehus informere skikkelig om det. Alt for seint når skaden først har oppstått. Jeg har ikke tenkt å gi meg.
Takk for et fint og informativt bloggsvar! Jeg synes du sier veldig mye fornuftig. Og det er kjempeflott at noen tør å si hva de mener, jeg skulle absolutt vært litt tydeligere og stått på selv også, jeg vet det. Den skaden jeg fikk var en nerve som kom i klem og satte meg i et smertehelvete på den måten i lang tid, det var altså ingen infeksjon som i ditt tilfelle. Men selve behandlingen og svaret jeg fikk var mye av det samme, det var helt umulig å klage.
SvarSlettTusen takk for hyggelige tilbakemeldinger angående bloggen min. Veldig hyggelig at du liker den. Jeg er selvsagt klar over at alle kan lese. Om de liker det eller ikke, får de finne ut selv :-) Jeg skjønner selvsagt at akkurat denne sykdommen er litt spesiell og at ikke mange forstår seg på dette. Men det er jo også derfor jeg blogger, for at folk kanskje kan få lese om noe de ikke visste fra før... :-)