Klubben – en nostalgisk tidsreise.

Tenkte jeg skulle være en smule nostalgisk og fortelle deg om klubben. «Klubben» var i virkeligheten ikke en eneste klubb, men mange forskjellige, som jeg arrangerte i min barne-og ungdomstid.


De som kjente meg som barn, de husker sikkert både Dyreklubben, Altmulig-klubben og Skoleklubben, i hvertfall huskes sikkert en eller flere av dem. Eller hva med Linerlen klubb, som var den aller første (2. eller 3. klasse?), eller Musikk-klubben og hytteklubben. Her var det mye rart, gitt… Men jeg tok det hele kjempeseriøst bestandig, aldri noe tull. He he. På skoleklubben hadde vi faktisk tilnærmet ordentlige fag, vi øvde inn et skuespill jeg hadde laget der alle fikk tildelt roller, det hele foregikk nede i kjellerstuen hjemme på Bjerkås. Vi hadde heimkunnskap som det het den gangen, og forming med juleverksted. Blokkfløyte spilte vi også en periode, men det var nok litt tidligere. Jeg husker også til og med at jeg flere ganger satt i sengen på gamle Rikshospitalet og planla aktiviteter til klubben.


Best av alle klubbene husker jeg kanskje likevel Dyreklubben som var den siste ordentlige klubben i rekken. Da tok vi for oss et og et kjæledyr, aller først var selvsagt Undulaten, da flere av oss som var med var involvert i undulathold hjemme. Vi gikk igjennom det å ha dyr, det å ha fugl. Etterpå var det Katten, også det temaet ble behørig gjennomgått. Og vet du, klubben feiret dyredag da min undulat fylte fem år! Da samlet vi både medlemmer fra klubben og dyrene deres på terrassen og hagen hjemme i barndomshjemmet i Høymyrveien på Bjerkås. Man hadde med undulatene sine i bur, marsvin, katt og en hund. Vi hadde selskapsleker i hagen. Leker, som hadde med dyrehold å gjøre, selvsagt!


Men hei – hvor blir det av skrivingen da? Joda, jeg hadde flere skriveprosjekter med venninner, men da var vi to og to, det var ingen klubb på den måten. Men det ble mye spennende skriving og ivrige diskusjoner! Vent litt, det fantes en klubb helt til slutt som het Undulat-klubben, men da var vi kun to venninner, så det ble vel litt mindre format, men også det var kjempeseriøst med ringpermer, brosyrer og bilder, og møter hjemme hos hverandre, husker jeg.

Så hvis vi da skrur tiden mange år frem, og tidsreisen stopper ved Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF) etablert 2001 og jeg er 31 år gammel – ja da ser vi kanskje at her fins det en rød tråd i livet mitt. Når jeg ser tilbake tenker jeg at alle de forskjellige klubbene i barndom og oppvekst antakeligvis var min måte å bearbeide ting jeg hadde lært, enten på skolen eller andre steder, og formidle det videre og lage en ramme rundt det. Når vi hadde vært igjennom det på klubben, forsto også jeg det så veldig mye bedre, ting ble logisk og enda mer forståelig når jeg hadde fått formidlet det til de rundt meg. Som jeg har vært inne på før hadde jeg nok mange hull i undervisningen på skolen ettersom jeg var så mye på sykehus - kanskje det kan være noe av forklaringen, da tenker jeg spesielt på da jeg var barn.


I forbindelse med Dyreklubben må jeg ikke glemme å nevne klubbturen til øya Hjelp. Helt utrolig at jeg greide å få foreldrene mine til å ta med seg hele klubben på båttur en helg, hvorav også moren til de to yngste guttene deltok - en veldig hyggelig nabodame fra Bjerkås. Vår familie hadde båt, en Cabincruiser noen år, og det var med denne vi reiste ut på klubbtur. Tror det var en hel helg, og vi hadde med det store familieteltet som ble satt opp på øya. Noen av deltakerne sov der, mens andre sov i båten.

Temaene for klubben er nesten utømmelig. Jeg arrangerte også natursti noen ganger i året. En gang var det på øya Hjelp, men elles var det hjemme på Bjerkås i gården der vi bodde, eventuelt i skogen litt ovenfor bebyggelsen.

I forbindelse med natursti og aktivitetsarrangering for øvrig, kan jeg også legge til at jeg fikk gjenopptatt litt av dette i 1993, da jeg arrangerte natursti og andre aktiviteter da jeg deltok som aktivitetsleder på bløderleir i Søgne med Foreningen for blødere i Norge (FBIN). Dette var en sommerjobb jeg hadde, og som nok var en litt avgjørende innfallsvinkel til å etablere kontakt med bløderforeningen på eget initiativ. Men fremdeles var det mange år til dette med blødersykdom var noe jeg våget å fortelle om til noen. Det het derfor utad blant venner at jeg hadde en sommerjobb som aktivitetsleder for barna på en forening, punktum. Noe mer våget jeg ikke å si til dem. Jeg er nå blitt hele 23 år, og det er noen uker før jeg flytter ut fra barndomshjemmet. Altså, jeg har jo tidligere bodd borte på folkehøyskole altså, men nå flytter jeg ut på ordentlig, og inn på Vestli, som jeg har fortalt om i tidligere, i bloggposten Mitt første egne hjem, og en koselig nabo. Jeg hadde nå gått to år på Barnevernsakademiet i Oslo - eller Førskolelærerutdanningen på Høyskolen i Oslo, som det heter nå. Det hele i tråd med interessene mine, som du skjønner, og jeg flyttet da jeg skulle ta fatt på det siste året etter et års "pause" med barnehagejobb, for å bo nærmere skolen.

Men tilbake til ULFF. Det var jo akkurat som å komme hjem igjen – som om alle de forskjellige klubbene dannet opptakten til dette! Som du skjønner har dette med klubber og foreninger dype røtter, noe som gjør at jeg er fryktelig glad i skribentforeningen ULFF som jeg nå har drevet siden 2001.

Hvis vi da legger til at jeg også lagde min egen avis i nesten hele oppveksten – Dyreavisen, Barnas Avis var vel de største – i tillegg til skrivingen min, da ser vi virkelig at her fins det linker, som vi kaller det i dag – den gangen ville vi ikke skjønt dagens betydning av ordet Link.

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.