Utdrag fra bokmanus om å leve med blødersykdom.

Jeg får innimellom noen spørsmål fra folk som kunne tenke seg å lese bokmanuset om oppveksten min med å leve med sjelden blødersykdom. De meldingene kommer som regel fra venner og bekjente via sosiale medier, og jeg har hittil svart nei. Grunnen er at det føles litt skummelt når boken ikke er utgitt ennå. Det er selvsagt kjempehyggelig at de har lyst til å lese altså, egentlig kan jo det være en stor ressurs for meg! Det er bare det at jeg er litt usikker på å vise frem manus i sin helhet på den måten.

Jeg tenker likevel at jeg skal legge ut noen utdrag på bloggen min, det er stort sett utdrag som er veldig personlige og derfor ikke kan kopieres/stjeles av andre uten at det er lett å gjennomskue. Og jeg har selvsagt sikret teksten og kan bevise at den er min, om noen skulle forsøke seg på kopiering! Men husk at dette er utdrag, da. Løsrevet fra helheten i manuskriptet. Man skjønner ofte ting bedre når man leser alt sammen. Dette utdraget er fra min tidligste barndom, da jeg var nyfødt, på Stavanger sykehus;

«4. dag etter fødselen hadde barnet en meget kraftig blødning fra navlen, som det var vanskelig å få stoppet», står det i legejournalen fra da jeg ble født. Bare det er nok til å sette meg litt ut, ettersom det av en eller annen grunn gjør større inntrykk å lese det i min gamle sykehusjournal, enn å få det gjenfortalt. Det er vel noe med å se det svart på hvitt, tror jeg.

Jeg innser fort at det å lese journalen fra Stavanger sykehus kan komme til å utløse følelser og vise meg ting om barndommen min som jeg ikke kjenner til, i hvert fall ikke så detaljert som jeg vil finne her.

Jeg blir født klokken ni en februar-morgen. Jeg har noen dager senere også flere liknende blødninger fra navlen som den første som ble beskrevet. Det, i tillegg til mange brekninger og vekttap. Som nyfødt er ikke det noen god start. Det blir gjort undersøkelser og sendt av gårde blodprøver for å bestemme koaguleringsfaktor. Mamma og pappa er helt uforberedt på at noe er galt, og ingen finner helt svaret på gåten. Selv er jeg jo nyfødt og fullstendig hjelpeløs, og jeg husker jo ikke selv denne første tiden. Den lille familien vår bor i 2. etasje i det store, lysegrønne huset til mormor og morfar, i Møllegaten i Stavanger på den tiden. I barnealbumet mitt finner jeg bilder av meg selv tre uker gammel, fremdeles på sykehuset. Jeg tilbringer en hel måned der, det tar lang tid før blødersykdommen min blir funnet.

Men så fortsetter Stavanger-journalen fra min tidligste barndom; «Etter hvert holdt en det for mest sannsynlig at det måtte foreligge en medfødt mangel på Proconvertin (Faktor VII) Denne faktor fantes nedsatt til 1 % eller mindre, dvs. meget markert nedsettelse. Som anført hadde pasienten de siste dagene en del brekninger. Siste par dager hadde hun til dels mye blod i oppkastet, virket noe slapp og blek. Da en på det tidspunkt enda ikke hadde fått sett på blodprøven som viste den nedsatte mangel på Proconvertin, blir pasienten overflyttet til Barneklinikken Rikshospitalet.»

Jeg blir blek og slapp overflyttet for videre undersøkelser og behandling. Når jeg ankommer Rikshospitalet i Oslo er jeg ti dager gammel, og etter at oppholdet der er over, er det tilbake til Stavanger sykehus igjen. Og jeg kan i ettertid ikke en gang forsøke å forestille meg hva alt dette må ha gjort med mine foreldre, og dette er jo bare starten.»

 

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg,  se Åndsverkloven.