Når det å gå til postkassen føles som en stor seier.

Det er helt greit med dager innimellom hvor det ikke skjer så mye, eller man ikke kommer så langt som man hadde tenkt. Jeg har lært meg å være glad for det jeg får til, det er ikke så mye som skal til for å gjøre en forskjell. Jeg har opplevd alt for mange ganger å ikke greie å snu seg i sengen, ikke greie å bære kaffekoppen fra kjøkkenet til stuen fordi jeg er hoven i et ben som jeg ikke kan trå på, og må bruke begge hendene på krykkene. Men jeg vet også hvilken seier det er å endelig greie å gå til postkassen eller i butikken, etter å ha vært lenge dårlig og ikke greid det på veldig lenge.

For noen år siden hadde jeg en operasjon som ikke gikk helt etter planen, jeg har nevnt det i et blogginnlegg tidligere. Det er ikke helt riktig at den ikke gikk etter planen altså, for jeg skulle opereres i hoften og få hofteprotese, og det har aldri vært noe mer tull med den hoften etterpå. Problemet var at de under operasjonen var kommet borti en nerve, så jeg ble sengeliggende med helt vanvittige smerter i mange måneder, før jeg fikk noen sterke tabletter som hjalp litt så jeg forsiktig kom meg opp i rullestolen etter å ha tilbrakt både jul og nyttår på sykehus. Hvis jeg også forteller at operasjonen var 14. desember, så sier det litt om tidsperspektivet her.

Ettersom jeg har skrevet om dette før skal jeg ikke si så mye mer om det, poenget mitt er at jeg har vært ute for mye smerter og sykdomsproblemer, så det å kjede seg er egentlig ensbetydende med at jeg er ganske frisk. Da er jeg bra nok til å kjenne på kjedsomhet, og den måten tenker jeg ikke på når jeg vrir meg i smerte. Da jeg var liten var det populært å leke med jojo. Jeg skal love deg at den jojofølelsen jeg ofte hadde med smerter, ikke smerter, store smerter, ikke smerter... Det var jojo, det, det kunne variere veldig fra dag til dag, eller fra time til time.

Jeg har nok nevnt det før og gjentar det gjerne; Livet mitt ble et helt annet etter at det ble vedtatt profylaktisk, dvs. forebyggende behandling av min blødersykdom. Nå slipper jeg de største smertefjellene som var helt uoverstigelige før i tiden. Forandringen er helt utrolig. Samtidig som jeg jo skjønner at hvis jeg forsøker å hoppe over en medisineringsdag, så har jeg det gående igjen.

Jeg sitter mye og skriver, men det er fordi jeg kan styre det hele selv og ta meg de pausene jeg behøver, enten det er noen timer eller en hel dag. Medisinering annenhver dag, dvs. tre dager i uken tar også sin tid, en skal ha både tid og mulighet til det. Og jeg husker jo godt det der med å måtte gå på jobben og ellers føle seg noenlunde frisk, bare at man ikke greide å stå på beinet. Det er mye som ikke skal være enkelt her i livet. Når jeg da slenger på at jeg hadde et aktivt yrke som førskolelærer og turdag sto på programmet, skjønner du sikkert at kaoset va komplett.

Helt seriøst, jeg tror faktisk man har godt av å kjenne på det å kjede seg, det å ha rolige dager innimellom. Det er i hvertfall min erfaring. Ta seg litt tid til seg selv, gå en tur inn i tenkeboksen eller drive med helt vanlige ting. Ble dette for kjedelig?

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.