torsdag 27. august 2015

Det går helt greit :-) Eller?

Ups! Denne artikkelen jeg tilfeldigvis fant nå nettopp; Derfor bør du slutte å si «det går bra» når du ikke mener det, på nettsidene til Side2 har et poeng, altså. Jeg er nok en av de som synder litt her.


Sånn er det, og jeg er ikke stolt av det, egentlig. Men det er ikke alltid det passer med en lang forklaring på hvordan jeg egentlig har det, og det kommer an på sammenhengen, og hvem man snakker med. Jeg vil jo ikke snakke like privat til naboen som til nærmeste familie, kanskje. Eller, hehe, det kommer kanskje an på hvilken nabo jeg snakker med også, ja!

Men uansett, hvis det er en nær venninne som spør, vil svaret bli annerledes enn en person jeg egentlig har kjent lenge, men som jeg likevel aldri har snakket så åpent med. Jeg nyanserer også i forhold til innhold. Har jeg akkurat ligget en uke i influensa, er det greit å si det. Influensa vet alle hva er, og jeg trenger ikke forklare ytterligere. Det blir litt annerledes med indre blødninger, medisineringsproblemer, sykehusopphold eller operasjoner.

Og så er det jo litt sånn at man nesten automatisk svarer at "Takk, bare bra", fordi man tror det blir forventet, og det er blitt nesten en automatisk respons på hilsenen. Like naturlig som å kommentere været, som også nesten alle mener noe om. Og det er jo ikke alltid det passer med en lengre utredning om hvordan man har det akkurat da, derfor er det greit å si at Jo takk, det går greit, som gjerne er den varianten jeg bruker hvis jeg ikke vil fortelle om smertefjell og sykdomsproblemer.

Det er også sånn at ovenfor enkelte oppfører jeg meg kanskje annerledes enn ovenfor de nære vennene som kjenner meg godt. Jeg sier ikke for mye til de andre, fordi jeg er redd for å gjøre et dårlig inntrykk, være for negativ, virke selvopptatt og så videre. Men hvis noen spør hvordan du har det, er det ikke egentlig det riktige svaret de er ute etter, da? En skulle jo tro det...?

Jeg er jo enig med artikkelforfatteren i artikkelen jeg henviste til her, i at man kanskje bør åpne litt opp av og til, så man ikke høres avvisende ut, men som sagt, det kommer an på mange ting. Hvis jeg ikke har det helt bra har jeg også prøvd meg med svarvarianten "Hvor lang tid har du?", som indikerer at dette vil ta tid, hvis man vil høre hvordan jeg egentlig har det. Men bare for å ha sagt det, er det lenge siden jeg brukte den varianten der altså. Tror det må ha vært i forbindelse med en operasjon som brakte med seg mye smerter og et langt opphold i rullestol for noen år siden og jeg var rimelig oppgitt, at den versjonen ble brukt sist. Da mente jeg at det var riktig å bruke den, men de siste årene har det ikke vært riktig så ille, heldigvis!


Jeg har også ting jeg opp igjennom årene har forsøkt å gjemme, stenge inne i meg selv, ting ingen andre skal vite, og så videre. Jeg er blitt litt flinkere til å åpne opp nå altså, men fremdeles fins det ting jeg ikke snakker til noen om. Og i løpet av dette blogginnlegget merker jeg at jeg begynner å tenke tilbake på det gamle blogginnlegget mitt fra 2013; Må alt alltid være perfekt?

Jeg synes også jeg har fått pløyd gjennom mange av disse og liknende spørsmål i forbindelse med mitt ganske omfattende skrivearbeid med bokmanuset om å vokse opp med sjelden sykdom.

Ok, dette ble kanskje mye synsing her og nå, tenkte bare jeg ville kommentere denne konkrete artikkelen på min egen blogg.

Har du innspill?


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen


@Lurer du på noe? Ta gjerne kontakt!

--------------------------------------------------------------------------------------------


Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

2 kommentarer:

  1. Oi, stort og spennende tema, dette! Egentlig handler det om to vidt forskjellige ting, dagligdagse høflighetsfraser vs hvordan vi egentlig har det. Jeg tror vi rett og slett må akseptere at "hvordan går det?" er en ren høflighetsfrase, og heller spare betroelsene til en riktigere situasjon. Settingen er vel avgjørende her, hvis man mingler i et selskap eller sier hei til noen over gjerdet, passer det dårligere med personlige utleveringer enn om man sitter alene i en sofa med en venn.

    Amerikanerne er flinke på sånne fraser, men om du misforstår dem og leger ut om alt mulig, kan det fort skinne gjennom at de ikke er så interesserte i svaret ditt, i hvertfall ikke der og da. franskmenn hilser "ca va?" og svarer gjerne med med et "ca va?" uten å si noe om hvordan de har det. Det er hilsenen sm betyr noe, ikke hvordan man *egentlig* har det. I Norge er vi nok ikke like flinke til korte hilsener eller småprat med litt distanserte kjente. Jeg tror det er litt norsk å ikke like det overfladiske. Men da tror jeg det er vel så greit å selv invitere til en situasjon hvor det blir mer naturlig å prate litt dypere.

    Selv svarer jeg vel stort sett at det går bra, eller sånn psse, eller omtrent som sist. Sier jeg mer enn det, blir det vanligvis bare et litt avrundet budskap som ikke trenger noen videre oppfølging der og da, men som den jeg møter ev. kan ta tak i senere.

    Alle relasjoner, venn eller nabo, trenger jo litt påfyll av info eller opplevelser, ellers har man jo ikke så mye mer felles enn å prate om været. Og det kan jo i noen tilfeller være helt greit :)

    SvarSlett
  2. Takk for et langt og fint svar! Helt greit å prate om været ja, he he. Godt å ty til, det! Fint å høre litt om hvordan andre ser på dette med hvordan svare på spørsmål om hvordan man har det. Interessant at du nevnte det med hvordan de gjør dette andre steder også!

    SvarSlett

Har du synspunkter til dette blogginnlegget? Jeg blir glad hvis du legger igjen en kommentar! :-)