mandag 18. juni 2018

Røntgen av blåveisfot på Rikshospitalet.

På røntgen med ankelen min.
På røntgen med ankelen min.
Som jeg fortalte i blogginnlegget Sommerfest med en litt uheldig avslutning, greide jeg å skade meg den kvelden.

Dagen etter, som var en søndag, kunne jeg slett ikke trå på foten. Smerten var, i tillegg til en tydelig blødning, så ille at foten ikke kunne belastes. Krykker var ikke godt nok, så den dagen fartet jeg rundt i leiligheten ved hjelp av kontorstolen min. Rullestolen sto litt vanskelig plassert ute i boden, så den fikk jeg ikke tak i akkurat da. 

Jeg tok en ny sprøyte med blødermedisin, håpet i det lengste at det skulle gi seg. Det gjorde det ikke. Moren min sa i telefonen at hun gjerne ville komme på besøk dagen etter og forsøke å hjelpe meg litt. Og kanskje jeg burde ringe Rikshospitalet? Hm, ja. Vil jo helst tro at det bare var snakk om en blødning jeg kunne ordne opp i selv, men sett at jeg hadde brukket eller forstuet noe i tillegg? Ankelen ble avstivet for mange år siden, nettopp på grunn av at gjentatte blødninger hadde ødelagt hele leddet. Så jeg var usikker på om et avstivet ledd da kunne brekkes eller forstues? 

Jaja, mamma fikk det siste ordet, he he. Så jeg ringte Rikshospitalet mandag morgen etter at moren min hadde ankommet. Forklarte saken på avdeling Blodsykdommer, og foreslo at kanskje røntgen av foten hadde vært lurt. Jeg fikk både time hos lege og røntgenundersøkelse. Og mamma, ja hun ble med, jeg må si hun er en veldig god støtte. Jeg måtte ha med både rullestol og krykker, og da er det ikke så greit å farte rundt alene. Før vi dro hjalp hun meg med ting her hjemme som jeg ikke fikk gjort ettersom jeg var blitt helt låst til stolen.

Jeg forklarte på Rikshospitalet både om hva som var skjedd, og om den tidligere avstivede ankelen, og sa jeg var redd for brudd. Jeg kjente igjen smerten fra tidligere seriøse leddproblemer for lenge siden, fra den gangen like før jeg ble operert med avstiving som resultat. Det kjennes utfordrende å ha en sånn usikkerhet hengende over seg og sykdommen må uansett tas seriøst. Veldig glad det ikke var lenger utpå sommeren, da hadde det kanskje vært vanskeligere å få snakke med de rette personene på sykehuset.

De fant heldigvis ikke noe brudd på røntgenbildene, og ingen forstuing. Men jeg var veldig hoven i ankelen, og dette var helt klart en kraftig blødning. Jeg tror fremdeles på noe litt mer, men de fant i hvertfall ikke noe alvorlig på bildene. Jeg fikk et foreløpig svar før jeg reiste fra sykehuset, og da jeg satt i taxien, ble jeg oppringt med endelig bekreftelse.
Blåveisfot. Foto: Gro Jeanette Nilsen.
Temmelig forslått
blåveisfot.

Jeg hadde også fått
beskjed om å sette dobbel dose blødermedisin i dag, og ytterligere en dose de to neste to dagene. Siden jeg skulle ha dobbel dose i dag og kun hadde enkle sprøyter, fikk jeg moren min til å assistere meg litt når jeg skulle bytte sprøyte. Jeg skulle selvsagt ha tenkt på å spørre om større sprøyter når jeg først var på sykehuset, men det var helt borte fra mine tanker akkurat da. Får vel skylde på at jeg hadde slått hodet litt også i fallet... Nå håper jeg bare på snarlig bedring, det kjennes at medisinen har jobbet inne i den vonde foten. Mamma har reist hjem til Bærum igjen, og jeg har forsøkt å roe ned litt og sortere tanker på bloggen.



Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre! Og følg meg gjerne!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar