Jeg har imidlertid noen planer nå om hvordan komme videre. Det sto som tidligere nevnt en artikkel om bokskrivingen og bloggen min på nettstedet Helsesenteret for en liten stund siden, og det ble velig bra, synes jeg. Hvis du ikke har sett den artikkelen, kan du lese den her: Skriver bok om oppvekst med blødersykdom.
I helgen var jeg i koselig og flott markering av en attenårsdag i familien. Det var veldig hyggelig, som det pleier å være i familiens bursdagssammenkomster. Denne gangen ble det imidlertid en diskusjon rundt bordet når det gjelder oppvekst og skolemiljø, og det ble blant annet snakket om min egen grunnskoletid kontra blødersykdommen min, som jeg også tidligere har skrevet om i bloggposten Oppvekst med kontraster.
Det er veldig hyggelig å få så mye støtte, også fra folk som ikke kjente meg den gangen da jeg gikk på skolen. Men jeg er jo ikke vant til å snakke så åpent om verken sykdommen eller grunnskoletiden. Det er nesten bare i boken min og på bloggen at jeg tør det :-)
I det hele tatt går alt mye greiere skriftlig, muntlig har liksom aldri vært helt min greie, verken på skolen eller i andre situasjoner. Men ja, det er nok bare fint at jeg blir utfordret litt på dette innimellom. Tror nok helt ærlig at jeg har godt av å øve meg litt på dette! Men det er klart, at blir jeg ivrig eller provosert nok, så sier jeg fra, jeg også! Og er det noe jeg vil, så vil jeg det over hundre prosent!
Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre! Og følg meg gjerne!
--------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.
Hei! Rart det der, man kan skrive side opp og siden ned - både i privat dagbok, eller i bloggsammenheng som jo er for hele verden. Men å dele de samme tankene muntlig over et kaffebord med slekt og venner, det er veldig mye vanskeligere :)
SvarSlettDu som har bok på gang burde benytte deg av sånne muligheter til å øve deg på den muntlige formuleringen. Tenk når boken utgis og du skal prate om den i alle mulige sammenhenger, intervjuer, signering i bokhandlene, på Skavlan... du må øve deg! :))
Hehe, fikk du litt panikk nå? Jeg tror faktisk at det er lettere å åpne seg for en journalist enn for nære slektninger. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men ganske interessant å gruble litt på, i grunn.
Nyt dagen!
Ha ha, dream on! :-) Jeg tror nok ikke at det blir så voldsomt som du sier her! Men den signeringen skal jeg alltids greie! Og man kan selvsagt sjelden vite på forhånd hvordan ting vil bli.
SvarSlettMen det er helt sant som du sier, det er ofte lettere å snakke med noen som ikke kjenner en, enn de man kjenner godt om skrivedrømmer. Hvorfor har jeg fremdeles til gode å finne ut...
Tusen takk for dine flotte spådommer i allefall, haha! Godt å vite at noen har troen på en som forfatter, og det uten å ha lest manus! Veldig gøy med så hyggelig tilbakemelding i allefall! Nyt dagen, du også :-)