En av mine gamle venner er borte...

Det har vært stille fra meg noen dager nå. Helt ærlig, så ble jeg litt satt ut her tirsdag ettermiddag. Jeg fikk plutselig beskjed om at en av mine gamle venner fra nittitallet, Nils er død. De siste årene har jeg bare hatt kontakt med han på Facebook og så var det litt MSN for noen år siden, men likevel.

Opprinnelig var han for mange år siden kjæreste med en av mine aller beste venninner. Vi og noen andre venner var en veldig sammensveiset vennegjeng som opplevde mye sammen. Vi var sammen bestandig, nesten i alle fall. Nils var noen år eldre enn flere av oss andre. Men det føltes ikke sånn.

Nils er en av de som har vært vurdert nevnt i bokmanuset om livet mitt. Imidlertid er manus kuttet på en sånn måte at det nok ikke kommer med. Men da ante jeg jo ikke at han skulle dø! Jeg må se hva jeg kan gjøre med det. Alle skal dø en gang. Men ikke riktig ennå, og i
allefall ikke han!? Men jo. Livet er skjørt. Av det jeg har hørt, er det sånn at han fikk hjertestans etter å ha ankommet sykehuset. Helt forferdelig.

Nils kunne være litt av en spøkefugl, humøret hans huskes som det beste humøret som var å oppdrive. Det var så smittende, at selv for meg som kunne være litt stille av meg og ikke si så mye bestandig, ble jo en helt annen person når han var tilstede. Ingen kunne fortelle vitser og få folk til å le som han. Her var det mye livsglede å spore! Men ingen kunne heller være så tvers gjennom ærlig, pålitelig og stø når det virkelig gjaldt. Jeg husker ham som alltid hyggelig og i godt humør. Og han var en person man fort fikk både kontakt med og ikke minst tillit til. Han og jeg var "på nett" fra dag en. Jeg syntes faktisk det var litt trist da det ble slutt mellom han og min venninne etter noen år! I den forbindelse må jeg igjen påpeke at dette er veldig mange år siden, av hensyn til de omtalte her.

Som jeg før har jeg fortalt på bloggen, var jeg veldig usikker i min ungdomstid og uten veldig mye selvtillit i mange sammenhenger. Jeg hadde et dårlig forhold til min blødersykdom og helse, og det verste jeg visste var å måtte fortelle noen om den. En gang, i 1991 skulle jeg ta med min fantastiske vennegjeng på min yndlingsferie på Hemsedal hestesenter en uke. Det var Nils, min beste venninne, Nils sin datter og meg. Jeg ville vise dem denne fantastiske ferieformen på hesteryggen. En ferieform jeg har fortalt om her før, men det du ikke har fått høre, er den versjonen om at jeg for egen sikkerhets skyld måtte involvere minst en fra reisefølget mitt når det gjaldt sprøyter, medisinering og sykdom, og spesielt en så aktiv ferieform som dette.

Jeg var ikke flink til å fortelle sykdomshemmeligheter. Og det var helt naturlig at valget mitt falt på Nils, når det gjaldt hvem i vennegjengen jeg måtte fortelle om sykdom til. Det var et riktig valg. Min venninne hadde helt sikkert også taklet dette fint, men Nils var veldig hyggelig, rolig og forståelsesfull, uten å stille for mange spørsmål. Og det var vesentlig at noen visste, på disse feriene. Det var jo fullt mulig å falle av hesten, bli sparket av den eller liknende. I tillegg til de indre blødningene som bare oppstår, selvsagt. Nils var en av de aller første av mine venner som fikk innsikt i sykdoms-hemmeligheter og medisiner. Og på grunn av dette ble det enda enklere for meg å reise på danmarkstur med samme vennegjeng et år senere (selv om den turen var av mye kortere varighet og i og for seg mindre risikofylt), for da hadde jeg jo allerede noen som var informert.

Nils står på listen over de personene som i sin tid fikk utdelt "Julekalenderprisen", som rett og slett var en slags utmerkelse jeg delte ut i mange år. Historien er at jeg plukket ut en person hvert år som hadde gjort seg fortjent til å motta en julekalender 1. desember. Dette skulle være litt på gøy, men tanken bak var alvorlig nok. Den som fikk prisen skulle ikke være en tilfeldig person, men en nøye utvalgt person akkurat det året. Og hadde man fått den prisen et år, fikk man den aldri igjen, sånn var reglene mine :-) Det var flere som i årenes løp fikk denne altså, og flere kan kjenne seg igjen i beskrivelsen. Jeg tror egentlig at den gangen Nils fikk kalenderen var så tidlig at selve "julekalenderprisen" egentlig ikke var kommet i et ordentlig system ennå, tror ikke jeg tenkte på at det skulle bli noen tradisjon. Nils var nok en av de aller første voksne personer som fikk julekalender av meg. Og han var langt oppe på listen over de som virkelig fortjente den. Denne juletradisjonen opphørte (eller tok lang pause) etter at jeg begynte å lage julekalender til nevøene mine en del år senere.

Det var så hyggelig da jeg etter mange år fant igjen Nils på internett via Facebook. Det nettstedet og andre sosiale medier er helt utrolig når det gjelder gjenforeninger og den slags. Jeg vil gjerne også takke Nils sin datter, som sendte ut mail om hva som hadde skjedd nå, til meg og min venninne nettopp via Facebook. Det var stort av henne å greie å tenke på oss oppi sjokk og sorg. Jeg har nå snakket med min venninne i telefonen og chattet litt på Facebook, jeg har også snakket med et par andre av våre gamle felles venner som kjente Nils.

Jeg har i dette innlegget pakket inn personalia til enkelte litt. Kun Nils sitt navn er tatt med. Det kan hende jeg putter inn noen mere informasjon etter hvert dersom de som er nevnt vil det, men foreløpig må jeg nesten begrense det litt. Og så håper jeg det er i orden for de involverte at jeg legger ut dette blogginnlegget. Ta kontakt med meg hvis noen har innvendinger. Jeg vil også minne om at dette er en blogginnlegg og ikke et vanlig minneord, derfor er det naturlig at jeg tar med litt av bloggens hovedtemaer der det er naturlig.

Helt til slutt må jeg nesten få lov til å henvise til sorgdiktet mitt Tusen tårer som jeg skrev for mange år siden i en annen trist sammenheng. Jeg tror dette diktet mitt vil passe godt nå.

Jeg kan nesten ikke tro at du er borte, Nils. Hvil i fred..!


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.