Lytte til pasienten? Kan det være nødvendig, da?

En av de tingene som innimellom virkelig kan være vanskelig med det å leve med blødersykdom, er å skille ut hva som virkelig er blødninger, og hva som ikke er det. I bladet Blødernytt leser jeg at blødere som kommer på sykehuset med blødninger ofte har rett. Jeg har opp igjennom livet flere ganger møtt, ikke bare usikkerhet og uvitenhet, men også totalt arroganse og avvisning fra helsepersonell. Det at jeg er jente med denne sykdommen gjør det ikke akkurat bedre.

En gang jeg som voksen ble akutt syk, havnet jeg på et av landets sykehus (jeg skal ikke henge ut eksakt sykehus her.) Vel var jeg i utgangspunktet innlagt for et annet sykdomstilfelle enn blødersykdommen min (Da hadde jeg havnet på Riksen!). Det konkrete problemet jeg var innlagt for, greide sykehuset langt på vei å hamle opp med, det skal de ha. Men jeg var veldig syk og måtte ligge flere uker på sykehuset. Problemet var jo at jeg har alvorlig blødersykdom i tillegg, og den kunne de ikke ta hensyn til. (Det var jo ikke derfor jeg var der, må vite...).

Jeg tror alle som er avhengig av faste medisiner eller som eventuelt vet at det er viktig at blødermedisin tas når det er behov for den, forstår problemet her. Sykehuset kunne imidlertid på ingen måte godta dette. Både jeg og andre i familien ba dem om å sjekke saken opp mot Rikshospitalet og Senter for sjeldne diagnoser, i og med at de ikke ville høre på oss. Men nei da, det var ikke nødvendig, mente de. Det er sikkert ikke nødvendig å fortelle at både jeg og resten av familien var veldig fortvilet over situasjonen.

Det er jo ikke første gangen heller. Helt fra jeg var barn har mine foreldre måttet diskutere med helsepersonell i det vide og det brede om jeg skulle ha medisiner eller ikke. Akkurat det sier jeg ganske mye om i bokmanuset mitt om det å vokse opp med alvorlig blødersykdom, så jeg skal ikke gå inn på det her. Men det er et kjempeproblem når ikke blødere eller foresatte til bløderbarn blir trodd av helsepersonell. Mange leger og annet helsepersonell lytter og er virkelig hjelpsomme, men det fins som sagt noen unntak. Og tro meg; De mest arrogante bedreviterne innenfor sykehusets vegger, de huskes veldig godt. De er skrevet inn i hukommelsen til skrekk og advarsel. Hvis jeg treffer på de personene igjen, som både skremte vettet av meg og som nektet meg behandling på helseinstitusjonen eller pr. telefon, begynner varsellampene å blinke hos meg. Skeptisk? Ja. Sunn skepsis? Ja. Begrunnet skepsis? Ja.

Vel, fortsettelsen på historien fra det sykehuset der jeg ble nektet medisinering som voksen, var at sykehuset til slutt ga seg, tok kontakt med Senter for sjeldne diagnoser, og like etter ble jeg overført til Rikshospitalet. Hurra, gjett om jeg var lettet, enda så dårlig jeg var!Ved ankomst på Rikshospitalet fikk jeg sårt tiltrengt blødermedisin, og det ble tatt ytterligere undersøkelser, (som ikke det andre sykehuset hadde ansett som nødvendig!) Det ble med andre ord orden i sakene igjen, men først da jeg kom til et sykehus som kjente til både meg og sykdommen min. Det er greit nok at jeg har en sjelden sykdom, men helsepersonell må faktisk sjekke fakta og høre litt på pasienten.

Jeg har nevnt denne episoden i en litt annen innpakning for en stund siden altså, men dette skremte meg utrolig mye, og moralen her er så viktig at den kan aldri gjentas for ofte. Jeg vil likevel presisere at de aller fleste hva gjelder helsepersonell og ansatte på sykehus er hjelpsomme og hyggelige. Men man lærer å legge merke til hvem man har med å gjøre.


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.