Kjære leser!
Jeg hadde ikke trodd at blogginnlegget om den gamle el-rullestolen min skulle være spesielt interessant. Imidlertid postet jeg det i en lukket gruppe jeg er med i på Facebook, og der ble det faktisk en fin diskusjon på dette! Og det å ha en rullestol stående uten å bruke den, tenkte jeg var litt sært å skrive om, og at ingen ville kjenne seg igjen i dette eller forstå problemstillingen. Jeg tok feil!
Jeg fikk høre at andre også sliter med dette problemet med å være usikker på å beholde rullestolen når man endelig kommer seg mer på bena og tiden går. Fikk blant annet høre om personer som opplevde det å få elektrisk rullestol som en veldig langtekkelig prosess, og at når den endelig kom etter over et år, var det plutselig mindre behov for den. Det er jo en tankevekker.... Jeg har jo i allefall en varig skade i benet selv om jeg er blitt litt bedre, samt en varig og alvorlig bløderdiagnose, som sagt.
Jeg har virkelig følt på at jeg burde tatt et valg om den rullestolen for lenge siden, og hadde egentlig ganske dårlig samvittighet for dette. Men hvordan kan man, når man er skadet og i tillegg har en alvorlig og livslang diagnose, egentlig vite at man faktisk ikke trenger rullestolen lenger?
Det er et godt spørsmål, men som sagt, jeg tok en sjanse nå og tenker at jeg heller får søke på nytt om jeg skulle trenge det. Det at jeg i tillegg har en sammenleggbar og meget mobil rullestol er nok det som får meg til å tenke at jeg i allefall har det som backup.
Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!
--------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.
Gro Jeanette Nilsen skriver bok og blogger om skrivingen, og om sitt liv med en sjelden og alvorlig blødersykdom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noen tanker om dette blogginnlegget?