mandag 3. juni 2013

Mitt første egne hjem - og en koselig nabo.

Mitt første hjem - blokken jeg bodde i.
Mitt første egne hjem, på Vestli i Oslo.
Leiligheten er i  inngangsetasjen,
til venstre for inngangsdøren på bildet.
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)
Mange husker kanskje hvordan det var å få sitt eget hjem - det å flytte ut av barndomshjemmet og plutselig skulle styre sitt eget liv. Jeg husker godt min egen seanse. Nå skal det sies at jeg for det første hadde overnattet mye borte som barn, både på sykehus og andre institusjoner og rehabiliteringsopplegg, og i tillegg hadde jeg gått på folkehøyskole og dermed bodd hjemmefra da også. Men likevel, det er noe helt spesielt å flytte inn i sin egen leilighet.

Året var 1993, jeg gikk på Barnevernsakademiet i Oslo. Eller førskolelærer-utdanningen, om du vil. Jeg bodde frem til da helt ute på Bjerkås og gikk på skole på Manglerud. Det kunne jo bli litt slitsomt med kollektivpendlingen etter hvert. Jeg fikk en leiekontrakt i utleieleilighetene til Institutt for blødere, som jeg kommer tilbake til litt senere.

Leiligheten i Ragnhild Schibbyes veiVestli i Oslo var delt i to, med felles gang og utgangsdør. Hun som flyttet inn i naboleiligheten da jeg allerede hadde bodd der et par år, viste seg å være ei veldig koselig dame. Jeg var på nett med den alltid så blide damen fra dag nummer en, og vi hadde det SÅ koselig! Hun er tjue år eldre enn meg, men det tror jeg ikke vi tenkte noe særlig på. Hun hadde familie utenbys, men leilighet på Vestli fordi hun studerte i Oslo. Jeg var flere ganger på besøk hos hennes familie, og kontakten med den damen og hennes familie betydde mye for meg. Den koselige naboen min kunne fortelle historier så godt at man så hele hendelsesforløpet for seg.

Leiligheten leide jeg for et år om gangen, men det ble faktisk åtte år på meg i
Ragnhild Schibbyes vei. Leiligheten leide jeg som sagt gjennom Institutt for blødere som den gangen holdt til i Vestlisvingen. Billig leie og strøm, billig telefon og til og med garasje hadde jeg. På kjøkkenbordet sto fugleburet med mine undulater. Det var på mange måter en veldig fin tid, og min nabo og jeg - vi var mye sammen, feiret alltid hverandres bursdager og ble ofte stående i gangen ved den grønne kommoden og skravle lenge om gangen.

Jeg husker at min nabo og jeg dro på nattåpent på Stovner senter, seint på kvelden. I tillegg var jeg veldig mye bedre til beins den gangen, så jeg hadde vel litt mer ork til å gjøre ting. Jeg utviklet allergi mot fjærkre underveis, og etter sykehusopphold, sykemelding og diverse, gikk jeg til anskaffelse av katt. Jeg burde ikke gjort det, men det ble nå sånn. Min nabo og venninne husker helt sikkert diverse fuglevakt – og kattebesøk.

Det var ordentlig trist, den dagen min koselige nabo flyttet i 1997 - men jammen greide vi å holde kontakt. Andre flyttet inn etterpå, men ingenting kunne erstatte min gamle venninne. For hun var noe helt for seg selv, utadvendt og morsom å prate med.

Da jeg feiret stort 30 årslag i år 2000, var min gamle nabo og hennes mann noen av de gjestene jeg var aller mest glad for å invitere. Det var da hele tre år siden hun hadde flyttet, jeg synes det sier litt om den tiden. Fordi jeg hadde litt liten plass i min leilighet, ble festen holdt hjemme hos mamma i Bærum, med både familie og venner. Men tilbake til Vestli. Det var i forbindelse med at Institutt for blødere skulle selge utleieleilighetene sine at jeg begynte å se meg om etter et annet sted å bo. Men tiden på Vestli var spesiell. Leiligheten var ikke stor, jeg leide møblert og badet hadde kanskje en litt spesiell løsning, men du verden så moro vi hadde det, min nabo og jeg. Hun visste å sette farge på hverdagen. Og der det ikke fantes farger - der lagde hun noen!  Et veldig koselig minne å ta med seg.


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar