Novelle: Manus på reise.

Manuskript innpakket, klar for reise.
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)

Siden jeg ikke har vært her på noen dager, tenkte jeg at du skulle få titte på den nyeste novellen min. Den ble skrevet i en sen nattetime i går, og jeg følte meg veldig kallet til å gjøre den ferdig før jeg tok kvelden. Kopiering uten tillatelse er selvfølgelig ikke tillatt;

Manus på reise
Novelle av Gro Jeanette Nilsen

Det er så fryktelig mørkt og kaldt her… Selv om jeg ikke ser noe, vet jeg at rundt meg ligger massevis av pakker. Noen i gråpapir, noen i typisk Bokklubb-innpakning med logo på, andre i større esker fra PC-firmaer og postordre, og så noen konvolutter.

Jeg tror vi må ligge på et lager eller noe, kanskje i en kjeller, det er umulig å si. Nå durer det i allefall ikke lenger. Tidligere var det veldig mange rare bylyder, da ble vi fraktet i en stor postbil hit. Jeg ville heller vært hos hun som jeg bodde hos, hun som til slutt pakket meg inn i gråpapir og skrev noe utenpå.

Jeg fikk et navn også. Hun kalte meg Manus. «Manuset mitt», sa hun om meg. Det likte jeg. Og jeg hadde ikke noe lyst til å flytte. Hvorfor måtte jeg det, når vi hadde det så fint? Ettersom hun satt ved PC-en sin og printet ut ny tekst stadig vekk, vokste jeg og ble ganske stor. Men hun måtte stadig tilbake i teksten og rette på ting hun mente kunne vært skrevet bedre. Men det var hennes feil, ikke min! Det vil jeg ikke ha på meg altså.

Men nå er det bare trist, kaldt, mørkt og kjedelig. Og hva er det som tar så lang tid? Jeg tror jeg har ligget her i mange timer. Det må være søndag eller noe, tror jeg. Eller nei…;

- Jeg sender aldri manus i posten før helgen. Jeg har hatt altfor mye arbeid og vil at det skal komme trygt frem uten for mange hinder! hørte jeg at hun sa til en venninne som var innom hjemme hos oss en dag. Ja, for det er da mitt hjem også? Det er tross alt der jeg er født!

Men her er det mørkt og kaldt.

Plutselig ser jeg lys. Noen har lykter, tror jeg! De romsterer veldig, og noen av de største pakkene blir båret ut. Den store pakken jeg kaller «PC-Harry» blir tatt ut først. Så da skal vi vel endelig sendes dit vi skal, da, tenker jeg. Mennene har dårlig tid, og et sted uler en rar sirene, en slags alarm, tror jeg. Med ett blir jeg løftet opp, men sluppet ned igjen;

- Nei, uten verdi her også.

- Vi drar! Har fått med det viktigste, trur jeg. Ikke mye verdifullt igjen nå. Hiver oss i bilen nå!

Hva var egentlig det der for noe? Lysene og motorduren forsvinner. Hvorfor tok de bare med seg de største eskene? Det var rart.

Plutselig blir det veldig lyst. Noen slår på taklyset. De har med seg politi.

- Tydelig innbrudd her!
- Ja, PC-pakker og de spesialmerkede varene er borte. Det antatt verdiløse ligger igjen.
- Vi trenger en liste over antatt pakkeinnhold og relevant informasjon, sier politiet.

Jeg som bare er et manus på 200 sider pakket inn i gråpapir, skjønner ingen ting. Men jeg hadde forstått at jeg blir betraktet som verdiløs...

Les hele novellen