Jeg føler av og til at det er litt krig, altså. Krig om hvilket av hovedtemaene mine som skal prioriteres. Her på bloggen min. Vet jeg har flere følgere som er interessert i litteratur og skriving, altså skribentliv. Samtidig skulle jo denne bloggen handle mye, eller kanskje mest om bokprosjektet mitt om mitt liv med kronisk sykdom, blødersykdom.
Nå er det sånn at det å være meg ikke bare handler om kun sykdom, smerter og medisiner, det handler mye om litteratur og skriving også. Eller omvendt. Tror jeg har nevnt noe om dette før også.
Jeg prøver å dekke alle eller i alle fall mange sider ved både skrivingen og sykdommen her på min personlige blogg. Men temaene går veldig hånd i hånd. Hadde jeg ikke vært kronisk syk, hadde jeg jo hatt mulighet til å være ute i vanlig jobb, og hadde ikke hatt mulighet til å skrive så mye som jeg gjør, og i hvertfall ikke drive skribentforening, som også tar en del tid. Forskjellen er jo at jeg kan skrive når jeg orker og ikke har for mye vondt, og tar de pausene jeg trenger.
Nå er det sånn at det å være meg ikke bare handler om kun sykdom, smerter og medisiner, det handler mye om litteratur og skriving også. Eller omvendt. Tror jeg har nevnt noe om dette før også.
Jeg prøver å dekke alle eller i alle fall mange sider ved både skrivingen og sykdommen her på min personlige blogg. Men temaene går veldig hånd i hånd. Hadde jeg ikke vært kronisk syk, hadde jeg jo hatt mulighet til å være ute i vanlig jobb, og hadde ikke hatt mulighet til å skrive så mye som jeg gjør, og i hvertfall ikke drive skribentforening, som også tar en del tid. Forskjellen er jo at jeg kan skrive når jeg orker og ikke har for mye vondt, og tar de pausene jeg trenger.
Sykdom gir meg en litt annen plattform å stå på, på en måte, og jeg ser også deler av livet som andre kanskje slipper å se. Til tider kan det få meg til å føle meg annerledes, men samtidig gir det meg en vinkling som er "bare min". Andre med samme sykdom har selvsagt del i en god del av den måten å se verden på, men også blødersykdom er gradert på flere plan. Ikke alle har sykdommen i like alvorlig grad, og tar mindre medisiner enn det jeg gjør. I tillegg til at vi ikke er så veldig mange jenter med denne sykdommen. Som tidligere nevnt kan man si jeg er pasient i eget hjem, og det er mange fordeler med det.
Noe av det beste med hjemmetransfusjons-ordningen, er å slippe å reise av gårde på Rikshospitalet hver gang jeg er dårlig og/eller trenger medisin, i mitt tilfelle tre dager i uken, som i praksis betyr nesten annenhver dag. Er du skikkelig dårlig og kanskje nesten ikke greier å flytte på deg eller stå på bena, har du ikke spesielt lyst til å reise av gårde, har du vel? Det å slippe å sitte halve dagen på et venteværelse er også noe av gevinsten med hjemmetransfusjon, som jeg er inne på nå. Det begrepet er beskrevet mer detaljert andre steder på bloggen min. Og selvsagt det å måtte fortelle livshistorien sin til stadig nye leger og sykepleiere, før man kan få noen medisin i det hele tatt. Det å kunne styre medisin hjemme er som du skjønner, i alle fall i mitt tilfelle, en svært god ordning som hjelper meg mye i hverdagen!
Når det gjelder helse generelt, synes jeg flere bør ta hensyn til egen helse og kroppens signaler. Uansett sykdom eller ikke. Alt for mange feier sånt under teppet ("Jeg er da aldri syk"), og later som de ikke ser at de har noen begrensninger i det hele tatt. Inntil noen senere kommer og sier "Hva var det jeg sa, hvorfor ville du ikke høre?" Hvis man skal ha et godt liv, er man faktisk nødt til å lytte til kroppens signaler. Og ja du; det minner meg om et blogginnlegg jeg skrev tidligere en gang som jeg har henvist tilbake til før også, vet jeg; Ikke sitt og heng over PC'en! Har du sittet alt for lenge i samme stilling og lest blogginnlegg, så pass på å skifte stilling eller reis deg opp av og til :-)
Det hele koker ned til at på grunn av forebyggende behandling, kalt profylakse, har jeg mulighet til å være noenlunde oppegående jeg også, selv om jeg ikke er i jobb. Det er den jevnlige tilførselen av faktorkonsentrat som gjør at jeg har fått et bedre liv enn det jeg hadde tidligere, kombinert med at jeg nå har lært meg å hvile hvis jeg trenger en hvil, og ikke presse meg til å gjøre ting bare fordi alle andre gjør det, sånn som tidligere. Det er viktig at man ser at det er mange ting som gjør oss til den vi er, både helse og hobby spiller en rolle. Blant veldig mange andre momenter også, selvsagt.
Det hele koker ned til at på grunn av forebyggende behandling, kalt profylakse, har jeg mulighet til å være noenlunde oppegående jeg også, selv om jeg ikke er i jobb. Det er den jevnlige tilførselen av faktorkonsentrat som gjør at jeg har fått et bedre liv enn det jeg hadde tidligere, kombinert med at jeg nå har lært meg å hvile hvis jeg trenger en hvil, og ikke presse meg til å gjøre ting bare fordi alle andre gjør det, sånn som tidligere. Det er viktig at man ser at det er mange ting som gjør oss til den vi er, både helse og hobby spiller en rolle. Blant veldig mange andre momenter også, selvsagt.
Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!
--------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.
Hei! Helt klart at de to temaene henger sammen, i alle for deg som har et bein i begge, og hvor vel inspirasjonen går litt fram og tilbake. Synes det er fint om ingen av de to vinner "krigen", for variasjon er bare fint! Hver enkelt leser vil ikke bli fenget i samme grad av alle innlegg uansett! Du er forresten flink til å trekke fram det positive, uansett hva du forteller om! :)
SvarSlettOi, tusen takk for den flotte tilbakemeldingen! Det må jeg si var en fin attest :-) Jeg setter veldig pris på det! Når man har en blogg som handler mye om helse og sykdom, synes jeg det er viktig å finne positive momenter også. Og emneordet mitt "skribentliv" kan være et positivt moment i denne sammenhengen.
SvarSlett