Omtalt i historisk bok - en nervepirrende erfaring!

Kjære leser!

Helt ærlig? De siste månedene før jeg reiste på jubileumsfeiringen for bløderforeningen som jeg fortalte om, hadde jeg noen netter med dårlig søvn. Jeg var faktisk ganske engstelig.

Du som har fulgt bloggen min vet jo litt om hvor mye arbeid jeg har lagt ned i mitt eget personlige bokprosjekt om det å vokse opp med alvorlig blødersykdom, et prosjekt jeg har arbeidet med over mange år. Og hvilket brennende ønske jeg har for å få utgitt akkurat den boken. Selv om et utdrag fra det riktignok ble utgitt til slutt i boken Turen jeg aldri glemmer, er jo ikke selve boken min som helhet utgitt.

For en god stund siden fikk jeg høre at Foreningen for blødere i Norge (FBIN), som jeg jo er nært knyttet opp mot og som jeg har nevnt mange ganger på bloggen min, skulle utgi bok om bløderforeningen og ha en del historier i den. For å si det pent gjorde det meg litt nervøs, og jeg tenkte at det skal jeg ikke si noe om på bloggen før boken er et faktum.

Jeg var selvsagt redd for at den boken ville bli en konkurranse opp mot min egen bok, og hvordan dette ville gå. Jeg har jo vært åpen om at jeg både skriver bok om oppveksten min og at jeg blogger om sykdom og bokprosjekt. Jeg fikk virkelig litt hetta, og var redd for at noen skulle skrive om mange av de samme temaene som jeg hadde gjort selv, ja kanskje til og med hentet inspirasjon fra bloggen min. Jeg vet det er litt sprøtt å engste seg for slikt og ta sorgene på forskudd. Men du vet, hvis man først begynner å engste seg, er det ikke lett å slippe den tanken igjen, og hvis man i tillegg har god fantasi... Ja, du skjønner sikkert. Og hvis man først begynner å google for å finne informasjon... Og så videre.

En av avveiningene jeg også gjorde, var at dersom jeg ble spurt, ville det bli vanskelig for meg å takke ja til å skrive noe til den boken, selv om det hadde vært en fin oppgave for meg, og jeg hadde sikkert hatt noe som allerede var ferdigskrevet, som kunne brukes. Men jeg fant ut at jeg kunne ikke risikere å ødelegge for mitt eget bokprosjekt ved å delta, og dermed bli min egen konkurrent! Snakk om konfliktfylt opplegg! Dette er kanskje ikke så lett å forstå fullt ut dersom du ikke er skribent selv.

Uansett - etter hvert gikk også tiden ut, for å eventuelt delta i boken, sånn som jeg forsto det i hvertfall. Imidlertid fikk jeg en dag en mail fra en av de ansvarlige, med spørsmål om de kunne trykke noe som allerede hadde stått om meg i Blødernytt for over femten år siden. Dette gjorde det hele mye lettere for meg.

Imidlertid var det et par detaljer ved den gamle artikkelen jeg ikke var helt komfortabel med lenger. Det var egentlig en hyggelig artikkel, men som jeg svarte redaktøren sto det henvist til et par utdaterte nettsidelenker og enkelte andre momenter jeg ikke så noen hensikt i å dra fram i lyset igjen. Samtidig var det veldig hyggelig å bli spurt, og i og med at dette var en gammel sak som allerede hadde stått på trykk, takket jeg ja med glede. Jeg ble også bedt om å sende inn originalbildet i artikkelen på nytt, hvilken jeg også gjorde. Da jeg fikk tenkt over det gikk jeg virkelig og håpet at denne saken faktisk kom med i boken, og syntes det var kjempespennende! Jeg hadde nå fått et mer optimistisk syn på saken, heldigvis.

Nå visste jeg at jeg antakelig kom med i boken, og at det gjaldt den gamle artikkelen, men jeg visste jo ikke helt hvordan artikkelen ble brukt og hva mer som sto i boken, og jeg må si jeg har vært utrolig spent, det har vært til tider veldig nervepirrende...

Lørdag 05. november fikk vi boken "Fra vondt til bedre" av Rune Andersen utdelt på Foreningen for blødere i Norge (FBIN) sin store femtiårsjubileumsfest i Lillestrøm! Alle som var der fikk boken gratis, så både moren min som også var med ettersom hun er et medlem i foreningen, og jeg fikk et eksemplar hver. Det første jeg gjorde var å skumme veldig raskt over boken, så på kapitteloverskrifter, bilder, leste litt her og der, og alt i alt ser dette utrolig bra ut! Ser jo at noen av selve overskriftene minner litt om et par av mine, men det skal vel godt gjøres å unngå det når hovedtemaet er det samme. Men innholdet er altså ikke likt.

Jeg har nå lest nesten hele boken (det er det jeg har brukt tid på de siste dagene), og synes fremdeles dette er veldig bra. Jeg kan ikke se at jeg hadde så mye å frykte, i tillegg er boken veldig proft laget og med en solid og flott perm. Ser forresten at jeg og flere i familien er med på et stort fellesbilde fra langt bak i boken, jeg var fem år gammel da bildet ble tatt. Men det er et stort samlebilde, og vi synes så vidt :-) Jeg måtte forstørre bildet for å finne oss!

Jeg ser at det gjennomgående er brukt mye bladet Blødernytt som kilde til boken fra arkiv opp igjennom historien. Det er jo ganske naturlig, og lå jo egentlig i kortene på forhånd. Det som stod om meg var også laget veldig bra, ingen utdatert eller uønsket informasjon, men veldig flott! Jeg må si jeg er veldig imponert! Jeg fikk til og med originalbildene jeg hadde sendt tilbakelevert på jubileumsfesten, ettersom redaktøren nå var ferdig med dem.

Da boken ble presentert på jubileet ble den beskrevet med ord som "Historisk dokument", vitnesbyrd og mange andre fine ord som jeg ikke husker i farten. Jeg hørte også noen av de samme ordene i noen av tilbakemeldingene fra forlag på mitt eget manus, uten at de hadde mulighet til å ha noe samarbeid på det daværende tidspunkt, rett og slett fordi blødersykdom var så alt for sjelden, at de tok det som en selvfølge at det ikke ville selge.

Boken "Fra vondt til bedre" er ingen bok som konkurrerer mot min egen, jeg vil heller si de kan utfylle hverandre, ettersom denne nye boken har en del historisk og medisinsk informasjon som jeg ikke selv har gått så mye i dybden på i mitt manus, i allefall ikke på den måten. Det jeg har skrevet i mitt eget bokmanus er jo min egen personlige historie om å vokse opp med sykdommen, på godt og vondt. De historiene som ble presentert i foreningens bok var jo mange sider av blødersaken, og om selve bløderforeningens historie.

Her ser du oppslaget av det som sto om meg i boken;

"En sjelden dame: Gro Jeanette Nilsen var en av 26 kvinner i 1999
som hadde faktor VII-mangel i Norge."
(Sitat boken "Fra vondt til bedre" av Rune Andersen, s. 172.)

Boken kan dessverre ikke bestilles gjennom meg, men jeg er ganske sikker på at det er enkelt å bestille den direkte.

Mer konkret bokinformasjon om boken i neste bloggpost!

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.