Oppbruddstaklinger - før og nå.

Kjære leser!

Sist fortalte jeg om at jeg hadde mistet min faste hjemmehjelp gjennom mange år. Det er noen dager siden, og jeg må nok si at jeg mistet litt av fokuset i forbindelse med dette. Jeg er nok generelt dårlig på å takle det som har med oppbrudd eller større endringer å gjøre. Aller mest dreier det seg om folk som jeg enten har kjent lenge, synes jeg har noe til felles med, eller som jeg liker godt. Sånn har det alltid vært. I tillegg kommer usikkerheten - for hva skjer egentlig etter oppbruddet? Er dette personer man aldri kommer til å se igjen, eller hva skjer nå? Sånt kan kverne rundt i hodet på meg i lang tid, avhengig av situasjon og relasjon. Enkelte ting blir man liksom aldri helt ferdig med.

En teori er det at jeg var mye inn og ut av sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner som liten, og traff en del personer som jeg aldri så igjen. Plutselig var jeg tilbake i den bråkete klassen min igjen, men like fort var jeg tilbake på Rikshospitalet, og da var det helt nye medpasienter eller pleiere. Jeg knyttet lett bånd til pleierne og medpasienter, og det ble vemodig å reise hjem. Jeg visste jo hva jeg hadde hjemme; gode venner, familie og flere hyggelige lærere, men også en grunnskoleklasse som jeg aldri passet helt inn i.

Det skjedde en større omveltning da jeg begynte på Nesbru videregående skole for mange år siden, jeg vet jeg tidligere har skrytt av Nesbru videregående og klassen jeg gikk i der. En ting var at klassemiljøet var godt, men ettersom jeg ikke kom fra verdens beste klasse fra før, føltes dette faktisk ganske overveldende og ganske fantastisk! Derfor var jeg ganske lei meg da jeg sluttet på Nesbru, selv om jeg jo hadde valgt det selv, ettersom den studieretningen jeg gikk måtte fortsettes på Rosenvilde videregående skole. Og oppbrudd generelt har fortsatt med å føles vanskelig. Oppbrudd fra skoler, venner som flytter, og så videre. Og selvsagt på toppen av smerter og medisinering. Det høres kanskje litt sytete ut - jeg ser den, og har vurdert om denne bloggposten i det hele tatt skal legges ut.

Jeg hører det sies at oppbrudd ikke trenger å være negativt, innimellom har jeg jo sett at enkelte oppbrudd er til det aller beste, skoler eller arbeidsgivere som viser seg å ikke være like bra som man trodde, venner som ikke er like mye venner som man trodde og så videre. Men likevel, et oppbrudd er like fullt et oppbrudd. Og på andre siden igjen; Det fins også vennskap som er sterke nok til å tåle at man bytter skoler eller flytter, folk som man faktisk får enda bedre kontakt med etterpå!

Jeg kunne fortsatt med mange avsnitt om dette, men ville bare forsøke å skissere opp denne følelsen av at noe plutselig opphører og føles litt tomt. Den følelsen var nok sterkere for noen år siden, men jeg kjenner det godt når den der tapsfølelsen kommer igjen.

Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.