lørdag 29. november 2014

Ferien da hukommelsen forsvant.

Jeg leste akkurat en bloggpost skrevet av en bloggvenn, som handlet om korridorpasienter. Nå er bloggeren Ann sykepleier, så hun ser sykehusverdenen fra en helt annen side enn det jeg gjør som pasient. Men temaet hun nevner i bloggposten Korridorpasienter til besvær inspirerte meg også til å si noe om dette med korridorpasienter. Ann skriver i det aktuelle blogginnlegget sitt, om dette med at det kan være dårlig plass, lite privatliv, lite sunt i henhold til brannsikkerheten og så videre. Jeg er enig i alt dette. Selvfølgelig. Det jeg likevel har lyst til å si noe om er det å være virkelig syk og måtte ligge på gangen.

For en del år siden havnet jeg akutt på sykehus. Jeg var voksen altså, dette var i1996. Jeg hadde hatt epilepsiliknende symptomer med anfall, og man var naturlig nok redd for hjerneblødning, hodeskader og så videre, før man visste hva som egentlig var galt. Spesielt fordi jeg ikke hadde epilepsi fra før. Hjerneblødning hadde jeg hatt en gang tidligere da jeg var liten, og med min alvorlige blødersykdom som bakteppe var dette veldig skummelt.


Denne gangen i 1996 havnet jeg på et annet sykehus i hovedstaden enn på Rikshospitalet, hvor jeg vanligvis ligger. Jeg var på påskeferie på fjellet da jeg plutselig ble veldig dårlig, og hele påskeferien, hjemturen og tiden rundt forsvant faktisk fra minnet mitt! Det jeg egentlig ville si noe om her, er at når sykehuspersonell er redd for hodeskader og ikke vet hva som feiler pasienten, synes jeg nok det virker uheldig å bli plassert på gangen. Riktignok bak skjermbrett, men likevel. Hvis man er redd for hodeskader trenger man ro og stabile omgivelser, mener jeg. Jeg husker jo ikke denne tiden, men blir fortalt at jeg hele tiden ble forstyrret av pipene fra pasientrommenes ringesignaler, og av folk som gikk forbi, både personale, besøkende og pasienter.

Jeg forstår selvsagt at pasientrom blir fulle, men jeg mener man må forsøke å prioritere litt og se an hvert enkelt tilfelle. I dette tilfellet visste man ikke sikkert hva som egentlig var problemet mitt. Jeg var til utallige prøver av forskjellige slag, men når jeg skulle ha ro burde jeg ikke ligget på gangen. Dette er lenge siden, så jeg håper at det aktuelle sykehuset har litt bedre rutiner i dag.

Jeg trodde jeg skulle få hukommelsen tilbake. Jeg husker jo alt ellers, men akkurat den tiden er som et svart hull. Du skulle sett reaksjonen min da jeg hadde fremkalt bildene som var tatt den påskeferien. Gjennom bildene fikk jeg "tilbake" den ferien som jeg faktisk hadde glemt, det var jo helt utrolig! Man skulle kanskje tro at bildene ville få meg til å huske litt, og noe husket jeg veldig vagt da jeg så bildene, men det meste var borte. Jeg er glad jeg ikke har hatt sånne opplevelser i ettertid, det må jeg virkelig si, for dette var skummelt! 
Så skummelt, at jeg mistet sertifikatet mitt for et helt år. Har man mistanke om epilepsitendenser går det selvsagt ikke an å ta noen sjanser, det skjønner jeg godt. Jeg ble også satt på epilepsimedisin og innkalt til utallige prøver de neste årene.

I og med at jeg hadde HC-bil var selvsagt det et stort tilbakesteg at bilen måtte stå. Det var tross alt gode grunner til at jeg hadde den, tilknyttet min blødersykdom og gåproblemer. Men fordi det ikke ble noen flere anfall, og ting ble veldig stabile igjen, var det ikke noe problem å få sertifikatet tilbake, heldigvis. Dette er snart tjue år siden, og ting er i orden igjen. Men som sagt er jeg nok litt skeptisk til at sykehusene lar pasienter med mulige hodeskader ligge i sykehuskorridoren, ja...


Og til slutt vil jeg takke bloggeren jeg refererte til for at hun inspirerte meg til denne bloggposten om en svært spesiell påske og tiden etterpå.


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg, se Åndsverkloven.

4 kommentarer:

  1. Hei! Min sykehuserfaring er egentlig for snever til at jeg kan relatere til det faktiske ved å være korridorpasient, men tror absolutt at du har noen poenger der, ja! De siste gangene jeg har besøkt noen på sykehushar det ikke vært så mange korridorsenger, kanskje de er blitt flinkere til å unngå det? Det med hull i hukommelsen høres jo skummelt ut. I alle fall godt at det bare skjedde den ene gangen. Må være rart å ikke huske det man selv har fotografert. Det blir jo nesten som en slags omvendt dokumentasjon.
    God helg i alle fall!

    SvarSlett
  2. Jo, takk for det! Dette er som sagt en snart nitten år gammel sykehushistorie, og jeg er glad det er lenge siden og at tiden har fått jobbe. Merkelig og skremmende opplevelse ja. Og det med foto var veldig spesielt, ja! Tenker vel i ettertid, at det kanskje er greit at jeg er ivrig med kameraet, man vet aldri hva som skjer og hva man kan få bruk for :-) Riktig god helg til deg også!

    SvarSlett
  3. Så hyggelig at jeg kunne inspirere deg til dette innlegget! Og takk for nyttig refleksjon. Det er horribelt at du fikk korridorplass spør du meg. Ro og hvile er alfa og omega. Jeg håper det har endret seg til nå. Hos oss har vi hvertfall regler og retningslinjer som forteller oss om en pasient kan være korridorpasient eller ikke. Det er godt å ha de i ryggen. I utgangspunktet skulle det ikke vært en eneste korridorpasient i dette landet. Store, flotte sykehus, men med liten kapasitet. Korridorpasienter skulle vært et tilbakelagt kapittel, men den gang ei.

    - Sykepleier Ann

    SvarSlett
  4. Tusen takk for støtten, Ann Iren! Det er veldig interessant for meg som pasient å høre hvordan egne pasientbetraktninger oppfattes av noen fra helsevesenet! Og fint at det var i orden at jeg henviste til innlegget ditt. Det positive i denne saken er som sagt at det er gått en del år, og at ting forhåpentligvis har blitt litt bedre.

    SvarSlett

Vil du kommentere dette blogginnlegget? Jeg blir glad for å høre fra deg! :-)