tirsdag 24. mars 2015

Det har blitt mye skriving de siste årene!

Ja vel, så er jeg faktisk ferdig med selve skrivearbeidet når det gjelder boken om oppveksten min. Men hvordan var det å skrive den, egentlig?

Spennende, fordi jeg fant ut mer om meg selv og egen sykdom enn det jeg visste fra før. Inspirerende, fordi skriving har en tendens til å føre med seg mer skriving, og enda mer skriving. En kan fort bli vant til dette!


Frustrerende, fordi jeg det siste året anså meg for nesten ferdig, men stadig fant temaer som var dekket litt for dårlig, nye momenter i saken eller skrivefeil og et xx antall redigeringer. Utålmodig, fordi jeg fikk gode tilbakemeldinger på bokmanuset fra forlag, men som likevel ikke våget å anta det fordi sykdommen min er så sjelden. Glede – fordi jeg ettersom jeg arbeidet med teksten så flere sammenhenger i livet mitt enn jeg var klar over, og det var en utrolig følelse å se at manus faktisk ble mer og mer ferdig og jeg så utviklingen så tydelig.


Og sånn kunne jeg ha fortsatt i det uendelige. Å begynne å skrive bok er en utfordring i seg selv. Men det å bestemme seg for å satse alt på å få fullført den er verre. Og helt ærlig, det gikk litt utover mitt sosiale liv, ettersom jeg bortsett fra manus prioriterte alt som hadde med skriving og litteratur å gjøre, deriblant bloggen min, skribentforeningen ULFF, forfattervenner inkludert forfattervenninne Sarita Skagnes, i tillegg til familien min. Jeg har ikke hatt så veldig mange andre venninnetreff for eksempel, det som har hatt med sykdommen og skrivingen har tatt veldig mye plass de siste årene. Jeg har satset så å si fullt og helt på manus og alt som har med det å gjøre.


Jeg hadde noen ideer om helt andre ting jeg hadde litt lyst til å gjøre, men har skjøvet dem litt foran meg og tenkt at jeg må skrive ferdig manus først, før jeg tar tak i noe nytt. Det hjelper litt med sosiale medier og at jeg har mange av vennene mine der altså, selv om jeg ikke har møtt så mange utenfor ULFF så ofte nå for tiden.
I tillegg vet jo du som har fulgt bloggen min en stund at jeg innimellom er dårlig og må følge opp med medisiner og de tingene der, og må skrive når jeg er i stand til det. Derfor har andre ting måttet ligge litt på vent. I kjølevannet av det har jeg blitt kalt litt tiltaksløs (fordi jeg ikke flyr på by'n hver helg?), men det får ikke hjelpe. Jeg har jobbet beinhardt med boken min. Det vet forlagene, og det vet mine nærmeste. Innimellom har jeg følt meg litt sliten, men jeg går ikke «lei», på den måten man kanskje ofte kan gjøre når man driver med noe i lengre tid, nettopp fordi inspirasjonen har vært så enorm.


Og så har jeg lyst til å benytte anledningen til å takke alle dere som gir tilbakemelding på at dere har tro på boken min. (Ingen nevnt, ingen glemt, jeg har en lang liste!) Det varmer og inspirerer om mulig enda mer!



Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

2 kommentarer:

  1. Hei! Litt av et prosjekt du har hatt! Kanskje enda større når en ser det sånn i ettertid. Det er klart man må forsake noe for å få gjennomført en så stor oppgave. Krysser fingrene for at du snart får manus utgitt! Du har sikkert hatt stort utbytte av jobbingen uansett, men om noen vil publisere er det jo litt lettere å gå videre med nye prosjekter.

    SvarSlett
  2. Hei, ja det har vært et ganske stort prosjekt ja, og til tider litt uoversiktlig og mange manusbunker med utkast 1, 2, 3 osv. He he. Men det er veldig godt å ha fått tilbake oversikten :-) Det blir nok enklere å fokusere på nye prosjekter etter hvert, ja, om jeg bare kommer dit jeg vil med dette første :-) Men ja, jeg har helt klart hatt mye utbytte av skrivingen i seg selv også.

    SvarSlett

Har du lyst til å svare på dette blogginnlegget? Jeg blir glad hvis du legger igjen en kommentar! :-)