Kjære leser!
Tiden går, men så veldig lenge siden blogginnlegget mitt På hyggelig syttende mai-lunsj er det jo egentlig ikke! Jeg tenkte at jeg skulle komme litt tilbake til det å ligge på sykehus på helligdager og i ferier. Jeg slapp jo det på syttende mai i år, men det har jo forekommet tidligere. Å ligge på sykehus på slike dager er jo ikke noe man har veldig lyst til, men er man syk nok, så har man faktisk ikke noe valg. Sykehuset sender vel hjem de pasientene de kan til høytider, enten de er ferdigbehandlet, eller man er frisk nok til å få permisjon et par dager.
En gang lå jeg som tidligere fortalt på bloggen, på et av landets sykehus syttende mai. Dette var i 1998, altså lenge etter at jeg ble voksen. Det er fristende å kommentere at verken jeg eller familien min så eller hørte et eneste syttendemaitog utenfor sykehusvinduet, selv om det lå i Oslo.
En annen gang havnet jeg på sykehus i slutten av påsken. Dette var rett etter en hyttetur med familien, men ferien var egentlig enda ikke helt over. Dette var i 1996. Det skumle er at jeg ikke husker hendelsen, jeg hadde fått et slags epileptisk anfall og ble helt borte! Dette hadde sannsynligvis sammenheng med et arr fra en gammel hjerneblødning fra jeg var liten, fikk jeg høre. Jeg har jo ikke hatt epileptiske anfall verken før eller siden, så noe rart var det i alle fall. Den påskeferien er helt som blåst bort fra mitt minne (eller har helt ærlig aldri vært der, etter hendelsen), selv om jeg ser bildene fra den påskeferien i fotoalbumet, husker jeg det ikke. Sertifikatet mistet jeg jo også i samme slengen, men det kom heldigvis tilbake etter et år.
Julen 2006, altså ti år senere, har jeg jo fortalt ganske grundig om allerede. Det var da det skjedde en feil under en operasjon, og jeg ble liggende på sykehuset fra 12. desember og langt over nyttår. Det er i utgangspunktet et dårlig minne fordi jeg hadde så enorme smerter at jeg til slutt ble lagt på et lydisolert rom! Målet var å forsøke å komme meg opp i en rullestol på nyttårsaften sånn at familien og jeg kunne gå utenfor sykehuset, men det måtte vi bare gi opp.
I februar 2007 var jeg fremdeles kjempedårlig, men hadde i alle fall kommet ut fra sykehuset, deretter rehabilitering og hjem til meg selv. Jeg skulle på kontroll på Rikshospitalet, og var blitt innkalt den dagen jeg hadde bursdag. Jeg satt i rullestol, og hadde med meg moren min til å hjelpe meg. I alle fall var det litt morsomt da den legen jeg snakket med, etter samtalen plutselig oppdaget bursdagen i journalen da han var på vei ut av rommet, stoppet opp og gratulerte med dagen :-)
I april livnet jeg til, da jeg kom på et veldig flott rehabiliteringsopplegg på Catosenteret! Det var forresten i påsken det året at jeg var der. Det fins i det hele tatt mange minner om høytid og bursdager på sykehus. Den julen jeg fortalte om i stad hadde moren min bursdag da jeg lå på sykehuset, og vi feiret selve dagen på sykehuset. Men fordi operasjon på meg krever mye forbehandling med transfusjoner og undersøkelser, måtte jeg legges inn et par dager før operasjonen, og det var en av disse første dagene at vi feiret mammas bursdag. Tror forresten at vi feiret den litt på forskudd helgen før også.
Ellers har jeg opplevd å havne akutt på sykehus midt i fellesferien om sommeren, tenker da spesielt på sommeren 2005. Sånt er jo heller ikke så morsomt, når alle andre er langt av gårde på ferie og bare koser seg. Noen ganger er det så ille at man i ettertid forsøker å ufarliggjøre historien med litt humor.
Noen ganger har man jo ikke akkurat så mye valg, man må forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen der og da. Men jeg må jo si at spesielt Rikshospitalet er veldig flinke til å gjøre høytidsdagene så hyggelige som mulig for pasientene. Det er jo mindre aktivitet og færre folk på jobb de dagene, men det er alltid veldig hyggelig, og litt ekstra god mat er det gjerne også akkurat da. Det å ligge på sykehus er ikke så lett, når man har store smerter eller omfattende behandling. Og akkurat da gjør det godt å føle seg ivaretatt og at noen passer på. Eller disse "englene i hvitt" som jeg skrev om i det gamle diktet De hvitkledte i 2001. De gjør virkelig en god jobb!
Den julen jeg var så lenge på sykehuset fikk jeg imidlertid kanskje min dose, for etter det har jeg ikke vært så mye på sykehus! Ok, jeg hadde en operasjon til i ankelen, men noen akutt innleggelse har det ikke vært. Det er jeg veldig glad for, og jeg håper at det vil holde seg sånn en stund!
Tiden går, men så veldig lenge siden blogginnlegget mitt På hyggelig syttende mai-lunsj er det jo egentlig ikke! Jeg tenkte at jeg skulle komme litt tilbake til det å ligge på sykehus på helligdager og i ferier. Jeg slapp jo det på syttende mai i år, men det har jo forekommet tidligere. Å ligge på sykehus på slike dager er jo ikke noe man har veldig lyst til, men er man syk nok, så har man faktisk ikke noe valg. Sykehuset sender vel hjem de pasientene de kan til høytider, enten de er ferdigbehandlet, eller man er frisk nok til å få permisjon et par dager.
En gang lå jeg som tidligere fortalt på bloggen, på et av landets sykehus syttende mai. Dette var i 1998, altså lenge etter at jeg ble voksen. Det er fristende å kommentere at verken jeg eller familien min så eller hørte et eneste syttendemaitog utenfor sykehusvinduet, selv om det lå i Oslo.
En annen gang havnet jeg på sykehus i slutten av påsken. Dette var rett etter en hyttetur med familien, men ferien var egentlig enda ikke helt over. Dette var i 1996. Det skumle er at jeg ikke husker hendelsen, jeg hadde fått et slags epileptisk anfall og ble helt borte! Dette hadde sannsynligvis sammenheng med et arr fra en gammel hjerneblødning fra jeg var liten, fikk jeg høre. Jeg har jo ikke hatt epileptiske anfall verken før eller siden, så noe rart var det i alle fall. Den påskeferien er helt som blåst bort fra mitt minne (eller har helt ærlig aldri vært der, etter hendelsen), selv om jeg ser bildene fra den påskeferien i fotoalbumet, husker jeg det ikke. Sertifikatet mistet jeg jo også i samme slengen, men det kom heldigvis tilbake etter et år.
Julen 2006, altså ti år senere, har jeg jo fortalt ganske grundig om allerede. Det var da det skjedde en feil under en operasjon, og jeg ble liggende på sykehuset fra 12. desember og langt over nyttår. Det er i utgangspunktet et dårlig minne fordi jeg hadde så enorme smerter at jeg til slutt ble lagt på et lydisolert rom! Målet var å forsøke å komme meg opp i en rullestol på nyttårsaften sånn at familien og jeg kunne gå utenfor sykehuset, men det måtte vi bare gi opp.
I februar 2007 var jeg fremdeles kjempedårlig, men hadde i alle fall kommet ut fra sykehuset, deretter rehabilitering og hjem til meg selv. Jeg skulle på kontroll på Rikshospitalet, og var blitt innkalt den dagen jeg hadde bursdag. Jeg satt i rullestol, og hadde med meg moren min til å hjelpe meg. I alle fall var det litt morsomt da den legen jeg snakket med, etter samtalen plutselig oppdaget bursdagen i journalen da han var på vei ut av rommet, stoppet opp og gratulerte med dagen :-)
I april livnet jeg til, da jeg kom på et veldig flott rehabiliteringsopplegg på Catosenteret! Det var forresten i påsken det året at jeg var der. Det fins i det hele tatt mange minner om høytid og bursdager på sykehus. Den julen jeg fortalte om i stad hadde moren min bursdag da jeg lå på sykehuset, og vi feiret selve dagen på sykehuset. Men fordi operasjon på meg krever mye forbehandling med transfusjoner og undersøkelser, måtte jeg legges inn et par dager før operasjonen, og det var en av disse første dagene at vi feiret mammas bursdag. Tror forresten at vi feiret den litt på forskudd helgen før også.
Ellers har jeg opplevd å havne akutt på sykehus midt i fellesferien om sommeren, tenker da spesielt på sommeren 2005. Sånt er jo heller ikke så morsomt, når alle andre er langt av gårde på ferie og bare koser seg. Noen ganger er det så ille at man i ettertid forsøker å ufarliggjøre historien med litt humor.
Noen ganger har man jo ikke akkurat så mye valg, man må forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen der og da. Men jeg må jo si at spesielt Rikshospitalet er veldig flinke til å gjøre høytidsdagene så hyggelige som mulig for pasientene. Det er jo mindre aktivitet og færre folk på jobb de dagene, men det er alltid veldig hyggelig, og litt ekstra god mat er det gjerne også akkurat da. Det å ligge på sykehus er ikke så lett, når man har store smerter eller omfattende behandling. Og akkurat da gjør det godt å føle seg ivaretatt og at noen passer på. Eller disse "englene i hvitt" som jeg skrev om i det gamle diktet De hvitkledte i 2001. De gjør virkelig en god jobb!
Den julen jeg var så lenge på sykehuset fikk jeg imidlertid kanskje min dose, for etter det har jeg ikke vært så mye på sykehus! Ok, jeg hadde en operasjon til i ankelen, men noen akutt innleggelse har det ikke vært. Det er jeg veldig glad for, og jeg håper at det vil holde seg sånn en stund!
 |
| Syttende mai i sykesengen, med besøk av nær familie. Jeg har skjult barnets ansikt for sikkerhets skyld. (Foto: Privat.) |
Veldig mye hyggelig besøk har jeg jo også fått, som du ser av bildet, hvor familien er på besøk og et barn på ca. halvannet år skal være med på bildet :-) Jeg syntes ikke jeg kunne legge ut bildet av han uten å sladde det, da...
--------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noen tanker om dette blogginnlegget?