Diktene mine som ble utgitt i boken Livsglede.

Noen av Gro Jeanettes dikt ble
utgitt i boken Livsglede!

Som du kanskje husker, fortalte jeg at to av diktene mine ble utgitt i boken Livsglede av Lise Askvik. Det var kjempeartig, resultatet ble bra, og begge diktene var pent satt opp. Men jeg tror ikke jeg husket å fortelle deg hvilke dikt det gjaldt. Felles for begge diktene er at det er en stund siden de ble skrevet, flere år faktisk!

Det ene diktet, som er så langt at det faktisk fyller en hel side i Lises bok, ble skrevet i 2005, og det er snart ti år siden! Det heter Når fire blir tre, og handler om en vennegjeng på fire barn, hvorav den ene dør og de andre blir tilbake. Diktet går på rim, men er nesten som en liten novelle egentlig. Diktets tema er både vennskap, sorg og ulykke.

Familiesammenkomst med dårlig medisinplanlegging.

Joda, jeg kom meg i bursdagsselskap innenfor nærmeste familie i dag, men det var ingen selvfølge.
Jeg hadde egentlig ganske brukbart med tid i dag, syntes jeg selv. Men er det noe jeg har lært om sykdommen min, er det vel at jeg aldri skal ta noe for gitt, og det bør jeg tydeligvis tenke enda mer nøye igjennom. Jeg hadde ikke tenkt å ta en sånn litt kjip sykdomshistorie nå igjen, men sykdom kan man som kjent ikke selv velge når skal komme.


Er veldig glad for at det på forhånd var avtalt at jeg skulle sitte på med andre familiemedlemmer. Som du kanskje husker, fortalte jeg for et par bloggposter siden, om min håpløse stikkehistorie fra helvete (se bilde), og deretter om mitt tannlegebesøk som tross alt gikk mye bedre. I dag er det lørdag, og normalt skal jeg sette sprøyte lørdag morgen. Uten unntak.


Men fordi jeg for tiden har en del problemer med blodårene mine i den armen jeg stikker i mest, og i tillegg har brukt andre blodårer også litt mye den siste uken, tenkte jeg at jeg i allefall kunne utsette stikkesekvensen til etter bursdagsselskapet, senere på kvelden, etter endt hjemkomst.


Ok, Gro Jeanette. Det skal du aldri tenke en gang til. Ta det der og da. Og husk dette for fremtiden. Det er ikke et forslag, det er en ordre.

Fra gårsdagens nedtur til dagens opptur.

Shoppingresultat etter
tannlegebesøk.
Koppen er premie til meg selv.

Gårsdagen var som jeg fortalte ikke spesielt god når det gjelder medisinering og bløderbehandling.

Dagen i dag var mye bedre. Jeg har fremdeles et digert blåmerke inni albuen etter medisineringshelvetet mitt i går, men det gjør faktisk ikke noe særlig vondt. Bra. Og joda, jeg var hos tannlegen som jeg fortalte at jeg skulle, og resultatet var null hull. Jeg kan sikkert bli bedre med tannpuss, men det sto i alle fall bra til.

Håpløs medisinering.

Fy, for en guffen kveld! Ja, Virkelig! Jeg tror ikke jeg har klagd så mye på bloggen over uvillige blodårer og vonde transfusjoner altså, som regel går det greit med stikkingen. Ok, så må jeg kanskje stikke om igjen et par ganger fordi jeg bommer på blodåren, men i dag var det helt umulig. Har brukt ørten nåler, teller opp åtte-ni stykker etter i dag, og har et stort blåmerke på den åren jeg vanligvis pleier å bruke, fordi jeg har prøvd for mange ganger. Æsj! Eller kanskje mer Au.

Advent og tenketid.

I kveld ble det første adventslyset tent. Tiden går fort Det er koselig med juletradisjoner. Virkelig! Jeg merker imidlertid at en del ting er litt roligere i år.

Som bloggfølgerne mine og mange rundt meg vet, har jeg i mange år arbeidet for livet med bokmanuset mitt, og nå ligger det der ferdig da, og lurer på om noen andre enn meg og interesserte men engstelige forlag vil komme til å lese det ...  Tips meg gjerne om geniale ideer som jeg ikke har tenkt på.... :-)

Blogger på vegne av meg selv.

(Kan inneholde reklame)

I forrige bloggpost tok jeg deg med en tur tilbake til en hendelse fra fortiden min. Nå hadde jeg tenkt vi skulle holde oss her, i nåtiden, helt i slutten av november 2014 en liten stund.

Siden jeg ofte blogger om helt konkrete ting, konkrete sykdommer, skribenterfaringer og så videre, tenkte jeg at jeg aldri kan få påpekt nok det der med at jeg blogger kun på vegne av meg selv på denne personlige bloggen min.

Ferien da hukommelsen forsvant.

Jeg leste akkurat en bloggpost skrevet av en bloggvenn, som handlet om korridorpasienter. Nå er bloggeren Ann sykepleier, så hun ser sykehusverdenen fra en helt annen side enn det jeg gjør som pasient. Men temaet hun nevner i bloggposten Korridorpasienter til besvær inspirerte meg også til å si noe om dette med korridorpasienter. Ann skriver i det aktuelle blogginnlegget sitt, om dette med at det kan være dårlig plass, lite privatliv, lite sunt i henhold til brannsikkerheten og så videre. Jeg er enig i alt dette. Selvfølgelig. Det jeg likevel har lyst til å si noe om er det å være virkelig syk og måtte ligge på gangen.