Minne om en av de som reddet skoletiden.

Bloggeren Christine Otterstad, som jeg fortalte om i innlegget mitt Bloggkurs med Otters, skriver i sitt blogginnlegg Den ene om den ene læreren som huskes resten av livet. Jeg kjenner meg veldig igjen, og inspireres til å dra det videre inn på min egen blogg, selv om det kun er en del av innlegget til Otters jeg henviser til akkurat nå.

Egentlig hadde jeg ikke planer om å si noe om dette på bloggen min. Både fordi temaet er så grundig omtalt i bokprosjektet mitt, men også fordi det tilhører fortiden. Jeg vil likevel kommentere saken. Fordi dette betydde mye for meg den gangen, og gjør det fremdeles.

Veldig personlig forhold til egen skribentforening - helt naturlig!

Hvordan har du det? Bare bra, håper jeg? Her går det fint i dag. Det ble litt jobbing på tampen i går, måtte få skrevet et jubileumsinnlegg på ULFF-blogger ettersom ULFF fyller hele tretten år i dag. Det er jo ikke noe rundt tall, men det er et nytt tall. Og slikt er stort! Kom ikke å fortell meg at ULFF bare er en forening. Alt ved ULFF er personlig for meg. Det skulle jo bare mangle også. Jeg tror det er lettere å være engasjert i noe man har et personlig forhold til, det er vel helt naturlig.

Denne dagen har alltid vært veldig tankevekkende, og det har aldri vært noen selvfølge at foreningen ville bli så gammel. Det tar mye tid og krefter å sette i gang med aktiviteter, ikke minst når man ofte har skrantende helse. Hemmeligheten er jo at en del ting kan jeg arbeide med når jeg er i form til det. Men selvsagt må medlemstreff i Oslo og liknende planlegges i forkant. Men det er gøy å ha rundet så mange år, selvsagt er det det. Det føles nesten som jeg har bursdag selv også!

Rosa nabogleder.

En nabodame var innom meg med denne flotte rosa buketten i dag. Anledningen var at jeg hadde tatt inn avisene som hopet seg opp utenfor hos henne, da hun selv lå på sykehuset. Men det skulle da bare mangle!

Jeg skjønte jo at det måtte være et eller annet når hun så tydelig ikke var hjemme og jeg ikke hadde hørt noe, og tok da gjerne inn avisene! Selv tok hun vare på kjøkkenradioen min en gang for noen år siden. Det ble litt hektisk den gangen jeg skulle reise på CatoSenteret til opptrening etter en operasjon.

Koselig middag med familien.

I ettermiddag og kveld har jeg vært ute og spist med familien.
Det var en middag som har vært planlagt lenge, men vi har liksom ikke funnet noen passende dag før nå, blant annet på grunn av helsehensyn, men også det at flere av oss er opptatt med ting på hver vår kant.


Det regnet i natt og i dag morges, og jeg tenkte mitt, men det ble faktisk en veldig fin høstkveld. Solen tittet frem, og vi så ikke noe mer til regnværet.


Fordi jeg blir fort sliten må jeg tilpasse ting litt. Derfor tok jeg meg en liten hvil før jeg dro, og det tror jeg var lurt. Da orker man jo så mye mer etterpå! Jeg satt på med min søster og hennes familie utover. Veldig hyggelig det! 

Fotohobby med forbedringsmuligheter...

Noen ganger blir man hengende litt etter i det man hadde tenkt å gjøre. Her om dagen tenkte jeg at jeg er ajour med både bloggen, bokmanus og en del annet på det personlige området. Men hei, vent litt - Fotoalbumet!! Det har jeg helt glemt. Jeg er flink til å legge ut bilder på nett, til bruk i sosiale medier og på bloggen der det passer, men fotoalbum mitt offline, det går det ikke alltid like bra med. Så nå har jeg sittet der da. Gått igjennom bilder, funnet ut hvor langt jeg var kommet, hva som var klart til innliming, hva som måtte printes ut, ja du skjønner tegninga.

De store kontrastene i livet mitt.

Ja, det er gøy når det skjer noe på den litterære fronten, som jeg fortalte om i blogginnlegget Diktboken kommer 1. november. Men som du som har fulgt bloggen min en stund nå vet, har det opp gjennom livet ofte vært små og store helsemessige helveter hos meg i form av indre blødninger og medfølgende smerter og vanskeligheter. Derfor blir oppturene rent litterært et så utrolig stort plaster på såret. Men som sagt er det kun et par av diktene som er skrevet av meg i den boken som ble nevnt nå, altså. Bare så ingen misforstår.

Midt oppi medisinering og sykdomstematikk er det så fint at det kan skje noe hyggelig også, og at ikke alt er nødt til å handle om sykdom. Jeg vet at jeg faktisk ber litt om det selv altså, i og med at jeg blogger om sykdommen og skriver bok om livet mitt, men jeg tror du skjønner hva jeg mener likevel.

Hyllest den som hyllest bør!

Det jeg skal fortelle deg nå har jeg vært litt usikker på om jeg faktisk kan fortelle, fordi det omhandler personer som ikke har godkjent at dette temaet blir omtalt på bloggen min. Men vedkommende vet om bokprosjektet mitt om å vokse opp med alvorlig blødersykdom , om bloggen osv., så det burde gå greit...? Pluss at hovedpoenget her er offentliggjort i media, dette er jo bare mine kommentarer. Jeg tenker vi alle overlever at jeg blogger om dette.