Bloggurat sier i dag at bloggen min tar 1. plass i kategorien skriving, og 30. plass i kategorien helse! Det synes jeg er kjempebra, ettersom temaet helse er kjempedigert, og jeg stort sett bare konsentrerer meg om en liten del av det.
Og ja, jeg skriver om å skrive. Det er jo det jeg gjør. Egentlig. Jo da, jeg skriver om sykdommen min også. Men egentlig skriver jeg om å skrive. Om sykdommen. Som jeg nevnte sist er det mye jeg har lyst til å fortelle om på bloggen, men jeg tenker meg om to ganger eller pakker ting litt inn, fordi det blir så veldig offentlig. Skjønner? Det tror jeg at du gjør.
Jeg prøver å være litt forsiktig hvis jeg skal nevne andre mennesker på bloggen, og forsøker også å ikke nevne navn eller lenke direkte til noe veldig avslørende dersom den som er omtalt ikke er varslet på forhånd. Det er jo ikke alltid det fungerer da. Jeg har flere ganger omtalt gamle skolesaker eller leger og sykehus uten å si fra. Men da er det ikke alltid jeg har vært så konkret, eller bare omtalt ting i forbifarten. Og det må jo kunne gå an å nevne offentlige bygninger som sykehus og skoler uten å klarere dette på forhånd.
Det gikk jo ganske greit da, med den mediesaken innenfor bløderbehandling som jeg omtalte nå sist. I og med at jeg fikk tak i den det gjaldt og det i tillegg allerede var offentliggjort, kunne jeg lenke litt mer direkte. Det er alltid litt greiere egentlig, og slippe å måtte gå forsiktig rundt grøten.
Jeg leser på TV2.no om en sak som høres ganske kjent ut. Altså, alt er ikke helt likt mitt tilfelle, men det er ikke mye om å gjøre. OG ikke minst, sykdommen er den samme som det som hendte meg.
Bloggeren Christine Otterstad, som jeg fortalte om i innlegget mitt Bloggkurs med Otters,
skriver i sitt blogginnlegg Den ene
om den ene læreren som huskes resten av livet. Jeg kjenner meg veldig igjen, og
inspireres til å dra det videre inn på min egen blogg, selv om det kun er en
del av innlegget til Otters jeg henviser til akkurat nå.
Egentlig hadde jeg ikke planer om å si noe om dette på
bloggen min. Både fordi temaet er så grundig omtalt i bokprosjektet mitt, men også
fordi det tilhører fortiden. Jeg vil likevel kommentere saken. Fordi dette betydde mye for meg den gangen, og gjør det fremdeles.
Hvordan har du det? Bare bra, håper jeg?
Her går det fint i dag. Det ble litt jobbing på tampen i går, måtte få skrevet
et jubileumsinnlegg på ULFF-blogger ettersom ULFF fyller hele tretten år i dag. Det er jo ikke noe rundt tall, men det er et nytt tall. Og slikt er stort! Kom ikke å fortell meg at ULFF bare er en forening. Alt ved ULFF er personlig for meg. Det skulle jo bare mangle også. Jeg tror det er lettere å være engasjert i noe man har et personlig forhold til, det er vel helt naturlig.
Denne dagen har alltid vært veldig tankevekkende, og det har aldri vært
noen selvfølge at foreningen ville bli så gammel. Det tar mye tid og krefter å
sette i gang med aktiviteter, ikke minst når man ofte har skrantende
helse. Hemmeligheten er jo at en del ting kan jeg arbeide med når jeg er i form
til det. Men selvsagt må medlemstreff i Oslo og liknende planlegges i
forkant. Men det er gøy å ha rundet så mange år, selvsagt er det det. Det føles
nesten som jeg har bursdag selv også!
En
nabodame var innom meg med denne flotte rosa buketten i dag. Anledningen var at jeg
hadde tatt inn avisene som hopet seg opp utenfor hos henne, da hun selv lå på
sykehuset. Men det skulle da bare mangle!
Jeg skjønte jo at det måtte være et eller annet når hun så tydelig ikke var hjemme og jeg ikke hadde hørt noe, og tok da gjerne inn avisene!
Selv tok hun vare på kjøkkenradioen min en gang for noen år siden. Det ble
litt hektisk den gangen jeg skulle reise på CatoSenteret til opptrening etter en operasjon.
I ettermiddag og kveld har jeg vært ute og spist med familien.
Det var en middag som har vært planlagt lenge, men vi har liksom ikke funnet noen passende dag før nå, blant annet på grunn av helsehensyn, men også det at flere av oss er opptatt med ting på hver vår kant.
Det regnet i natt og i dag morges, og jeg tenkte mitt, men det ble faktisk en veldig fin høstkveld. Solen tittet frem, og vi så ikke noe mer til regnværet.
Fordi jeg blir fort sliten må jeg tilpasse ting litt. Derfor tok jeg meg en liten hvil før jeg dro, og det tror jeg var lurt. Da orker man jo så mye mer etterpå! Jeg satt på med min søster og hennes familie utover. Veldig hyggelig det!
