Å finne plass til skriving blant vårgardiner og rydding.

Etter at både influensa og festligheter var tilbakelagt, var det på tide å komme seg tilbake til manusskrivingen igjen. Ja, med et lite unntak for gårsdagen, da jeg hadde familiebesøk og vi tilbrakte tiden med å henge opp vårgardinene mine på kjøkkenet. På tide å jage vinteren nå, så jeg fant fram en del av påskepynten i samme slengen! Det første bildet jeg knipset på dagtid ble ikke noe bra fordi solen ødela litt for meg, så jeg tok et nytt nå i kveld, etter at persiennen var dratt ned.

Etterpålag på bytur.

I et tidligere innlegg på bloggen min fortalte jeg at det var flere fra nærmeste familie som var syke eller bortreist da jeg feiret min bursdag for en stund siden. Jeg mottok derfor et forslag om at de tre det gjaldt og undertegnede kunne ta en tur ut på byen når alle var friske og festklare igjen.

De påsto at det ikke fantes kvinnelige blødere!

Det er 8. mars, og kanskje noen tenker at jeg burde si noe fornuftig om kvinnedagen med relevans til bloggen min. Den er jo både spesiell og relevant når det gjelder dette emnet. 

Tilbake fra influensa-land.

Jeg er lei av å ligge i influensa. Virkelig, altså! De første døgnene hostet jeg så mye at jeg var sikker på at naboene skulle høre meg gjennom veggen. Kroppen likte dette dårlig, jeg ble så sliten i musklene i ryggen at jeg nesten ble redd for småblødninger. Det er jo store krefter som er i sving når man hoster mye.

Sjeldendagen, og styremøte i borettslaget.

I dag, onsdag, er det "Sjeldendagen", en dag for oss med sjeldne diagnoser. De årene det er skuddår feires denne dagen den 29. februar, nettopp fordi den er sjelden. Ellers er det 28. februar som brukes til markeringen. Og det skulle vel være i dag, det ja! Selv skal jeg feire dagen med å... ja, du gjetter sikkert riktig; Motta medisinlevering fra sykehusapoteket. Veldig spennende er det ikke, men desto viktigere!

Vinterutfordringer.

Vi kan vel være enige om at det er mye snø i vinter. Jeg tenkte med meg selv at den nedsnødde HC-bilen min fikk stå til våren. Eller sommeren, etter snømengdene å dømme. Den hadde ikke stått veldig mange dagene, eller kanskje en ukes tid, ja. Men det var nok til å være fullstendig nedsnødd. Det var sånne mengder at jeg liksom ga opp. Her ute på plassen har jeg sett flere biler stå fast i snøen, folk som hjelper hverandre løs, tauebiler, elektriske rullestoler som ikke kommer av flekken... Det er ikke noe moro. Det var bare å la bilen bli stående der den var. Og jo da, jeg vet at jeg bor i Norge. Det skal være vinter om vinteren. Men likevel...

Små utdrag fra ungdomstid i selvbiografi.

"Det har skjedd ubehagelig mye negativt i det siste, både på skolen og rundt sykdommen min. Det fins grenser for hvor mye et menneske skal måtte tåle, gjør det ikke det, da? Å fokusere på lekser synes meningsløst, jeg søker trøst hos dyrene jeg til stadighet har rundt meg."