Manuskript innpakket, klar for reise. (Foto: Gro Jeanette Nilsen.) |
Manus på reise
Novelle av Gro Jeanette Nilsen
Det er så fryktelig
mørkt og kaldt her… Selv om jeg ikke ser noe, vet jeg at rundt meg ligger
massevis av pakker. Noen i gråpapir, noen i typisk Bokklubb-innpakning med logo
på, andre i større esker fra PC-firmaer og postordre, og så noen konvolutter.
Jeg tror vi må ligge på et lager eller noe, kanskje i en kjeller, det er umulig å si. Nå durer det i allefall ikke lenger. Tidligere var det veldig mange rare bylyder, da ble vi fraktet i en stor postbil hit. Jeg ville heller vært hos hun som jeg bodde hos, hun som til slutt pakket meg inn i gråpapir og skrev noe utenpå.
Jeg fikk et navn også. Hun kalte meg Manus. «Manuset mitt», sa hun om meg. Det likte jeg. Og jeg hadde ikke noe lyst til å flytte. Hvorfor måtte jeg det, når vi hadde det så fint? Ettersom hun satt ved PC-en sin og printet ut ny tekst stadig vekk, vokste jeg og ble ganske stor. Men hun måtte stadig tilbake i teksten og rette på ting hun mente kunne vært skrevet bedre. Men det var hennes feil, ikke min! Det vil jeg ikke ha på meg altså.
Jeg tror vi må ligge på et lager eller noe, kanskje i en kjeller, det er umulig å si. Nå durer det i allefall ikke lenger. Tidligere var det veldig mange rare bylyder, da ble vi fraktet i en stor postbil hit. Jeg ville heller vært hos hun som jeg bodde hos, hun som til slutt pakket meg inn i gråpapir og skrev noe utenpå.
Jeg fikk et navn også. Hun kalte meg Manus. «Manuset mitt», sa hun om meg. Det likte jeg. Og jeg hadde ikke noe lyst til å flytte. Hvorfor måtte jeg det, når vi hadde det så fint? Ettersom hun satt ved PC-en sin og printet ut ny tekst stadig vekk, vokste jeg og ble ganske stor. Men hun måtte stadig tilbake i teksten og rette på ting hun mente kunne vært skrevet bedre. Men det var hennes feil, ikke min! Det vil jeg ikke ha på meg altså.