fredag 28. februar 2014

Gamle forlagsbrev frem i lyset.

Eldre forlagsbrev fra Aschehoug
I bloggposten Fått høre at dialogene er gode sa jeg litt om skriving og tilbakemelding på HL-romanen min. Jeg tenkte jeg skulle holde den tråden litt til. Jeg har absolutt ikke mistet troen på romanen. Den skal ut, før eller senere! Når til og med forlagene rundt omkring mener det samme, er det ikke mulig å gi seg. Det var bare det at jeg følte at den andre boken hastet mest. Forstå det den som kan! Jeg håper det er i orden for de store forlagene som er representert at jeg legger ut bilde av disse forlagsbrevene. Forlagene kan jo ta det som litt reklame, det må vel være lov!  Datoen på brevene avslører at dette er omtrent tolv år siden! Adressen min lot jeg stå, rett og slett fordi jeg har flyttet siden den gang!

Det er utrolig forskjellig hvilke tilbakemeldinger man kan få. Jeg prøvde samme manus hos flere forlag for en del år siden (ikke samtidig, selvsagt!), og har omarbeidet dem en god del etter det. Men på de tilbakemeldingene jeg fikk, var det noen som gikk igjen, samtidig var det enkelte som samtidig tok tak i det de syntes var mest spennende og bra, og ville utfordre meg på det. Sånt kan jeg like:-)



Eldre forlagsbrev fra Gyldendal Tiden.


Fordi det andre manuset har krevd så mye tid og krefter, har romanen ligget stille noen år. Kanskje på tide å ta fatt igjen snart?  Det var nok om romanen for denne gang, nå vil jeg tilbake til den andre boken min igjen:-)












Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

torsdag 27. februar 2014

Fått høre at dialogene er gode.

En annen blogger har inspirert meg til å skrive litt om det å bruke eldre tilbakemeldinger som for eksempel begrunnede forlagsavslag til å analysere, plukke fra hverandre og tenke grundig gjennom tingene enda en gang. Som jeg har nevnt før, har jeg arbeidet lenge med den såkalte HL-romanen min også, i tillegg til det bokprosjektet om livet mitt  med sjelden sykdom som er i fokus nå. Det har blitt flere ordinære avslag med takk for lånet opp gjennom årene, uten noen begrunnelse. Men jeg har også fått eksterne konsulentuttalelser noen ganger, noe jeg vet man vanligvis ikke sender ut til alle. Konsulentuttalelser opplever jeg som veldig spennende, og de kommentarene jeg fikk den gangen for mange år siden, tok jeg til etterretning. Både i det manuset de gjaldt, men de er også gode å ha i bakhånd når det gjelder mitt nåværende bokprosjekt.

onsdag 26. februar 2014

Har brukt ventetiden til å skrive artikkel.

Ventetid...Jeg forsøker å ikke tenke så mye på mitt innsendte bokmanus. Har ikke hørt et pip fra forlaget etter at de mottok det (men innser at det nok er litt tidlig ennå), og håper stillheten betyr at manus blir lest grundig... For tiden driver jeg med alt mulig annet.

For en stund siden fikk jeg en mail der jeg ble spurt om jeg ville bidra med å lage en artikkel eller et forslag til artikkel om ULFF, på nettsiden til et eksternt nettsted. Det er dette som har tatt mye av tiden min etter at bokmanus ble sendt inn. Det med artikkelforespørselen var veldig hyggelig, og jeg har skrevet mer om dette i bloggposten Ville ha artikkelstoff om ULFF. Jeg synes den artikkelen var en fin utfordring, midt i blinken!


I tillegg så tar det litt tid å finne emner og vinklinger til bloggene også, både min personlige og foreningens egen blogg. Jeg synes det er hyggelig med alle de fine tilbakemeldingene som har kommet så langt! Det har kommet mange innspill og vinklinger til ting, og det har vært hyggelig å svare på de innspillene som har kommet! Håper på mange tilbakemeldinger fra enda flere lesere fremover :-) 


@Lurer du på noe? Ta gjerne kontakt!

 -------------------------------------------------------------------------------------------- 

 Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

mandag 24. februar 2014

Mange mil med spørsmål...

Jeg har følelsen av å ha publisert mye forskjellig på bloggen min i det siste, og tenker at det kanskje er på tide å ro seg litt tilbake til hovedtema igjen. Men nå er det jo sånn da, at jeg venter på svar fra forlaget angående bokmanuset mitt, så det er ikke så mye jeg kan si eller gjøre med akkurat den saken enda.

I allefall ikke annet enn å tenke ut strategi for hva jeg skal gjøre videre hvis manus kommer i retur... Jeg håper inderlig ikke det gjør det, men i forfatterbransjen må en lære seg å leve med dårlige overraskelser både i postkassen og noen ganger på mail. Det er det mange år siden jeg lærte. Så... I mellomtiden sitter jeg nå her og forsøke å jobbe med andre ting, selv om tankene mine ofte streifer innom "Hva skjer med manus akkurat nå?" "Er det lest? Hvilke deler av manuset et i så fall lest? Hva synes de, og hva tror de?" Spørsmålene mine er mange og lange, flere mil minst...




--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

søndag 23. februar 2014

Dikt: OBS! Smittefare!

Joda, det er tiden for det, vet du. Vi blir alle innhentet av influensa innimellom. Tenkte jeg skulle dele med deg et dikt jeg skrev om saken for en del år tilbake.

Og nei, jeg har ikke influensa nå, altså. Jeg kom bare på at dette diktet kanskje passet i en blogg som denne. Influensaen kommer før eller siden til meg også - men da er det ikke alltid man er i humør til å sitere egne dikt :-)

lørdag 22. februar 2014

Som gjennom tårer. Artikkel basert på barneboken Farvel Rune

Hvis du skal lese en barnebok, les denne. Også voksne kan lære mye av å lese så flotte bøker som i utgangspunktet er for barn, og i tillegg veldig trist. Boken er en glimrende anledning til å fortelle barn om døden, og de kan også lære mye om vennskap av denne. Det kan du også.

- Forfatter: Marit Kaldhol. Illustrasjoner: Wenche Øyen.


- Spesialitet: Kaldhol har skrevet både barnebøker og bøker for ungdom. Hun har et bredt spekter, og har mottatt pris for sitt forfatterskap. Øyen er kjent for sine akvareller og malerier, fra mange utstillinger. Pr. 1997 var boka blitt oversatt til tolv språk, og utgitt i flere land, blant annet i Japan, USA og Canada, noe som er sjeldent for en barnebok.
- Utgitt i 1986.

Innledning
En av de mest grusomme, men samtidig beste barnebøkene jeg har vært borti, må være ”Farvel Rune”. Jeg var visstnok seksten år gammel da den kom ut, men det var først som voksen jeg oppdaget den. Jeg hadde ikke lest boken før jeg fikk beskjed om å skrive oppgave om den på førskolelærerstudiet. Det bar av sted til biblioteket.

Mange år senere kom jeg tilfeldig over boken igjen i bokhandelen. Jeg fant den på salg, jeg greide ikke å la det være da jeg så den. Når man har skrevet oppgave om og fordypet seg i en bok, får man fort et personlig forhold til den, er min påstand. Min mening er at boken er utrolig vakker, både i tekst og bilde, det er vanskelig å legge den fra seg. Når noe kan være grusomt og vakkert samtidig, bør det si litt. Man finner seg selv sittende med en klump i halsen og våte øyne.

Jeg fant oppgaven tilfeldig igjen nå mange år senere, og tenkte å titte litt nærmere på den. Boken - ja den står selvsagt i bokhyllen. Jeg vil skrive en kombinert anmeldelse og analyse av boken, da det var analysen som ble vektlagt i min gamle oppgave. Det er derfor unektelig en del analyse i denne artikkelen, men det tåler du nok.

Tekstanalyse
Rune og Sara er bestevenner. Bokens handling starter med at de går ned til dammen for å leke, noe de vet de ikke får lov til. Rune drukner, og det er Sara som finner ham. Bokas hoveddel handler om hvordan Sara kommer seg gjennom den verste sorgen. Saras mamma trøster så godt det lar seg gjøre, og forteller henne om døden.

Vi som leser får oppleve Saras sjokk og smerte på en så levende måte at det er som det skulle hendt oss selv. Vi får være med på begravelsen, og tiden etterpå. Våren etter besøker Sara gravstedet sammen med mamma, og i mellomtiden har hun bearbeidet sorgen og begynt å forstå at Rune aldri vil komme tilbake. Boken slutter med at Sara sitter bakpå sykkelen til moren, som sykler hjem fra kirkegården.

Temaet i boken er døden, og et barns opplevelse av den på nært hold. Jeg vil si at emnet vennskap også er et tema. Et vennskap som ikke vil forsvinne, selv etter at den ene av partene blir borte. Boken sier mye om det at Sara må akseptere det å leve videre selv om Rune er borte for bestandig.

Første gang vi hører om Sara, som er bokas hovedperson, er hun ei glad og sorgløs lita jente som har en bestevenn som hun leker med hver dag. De har det bestandig fint sammen.

Sara blir fryktelig redd når hun får se Rune som ligger i vannet, og løper hjem det forteste hun kan. Hun får trøst av besta, og når hun får vite at Rune er død, forstår hun først ikke hva det vil si. Etter hvert går det opp for henne at hun aldri skal få leke med ham mer.


Når alt dette skjer, forandrer Sara seg fra den glade til den redde, og deretter ulykkelige jenta. Litt bedre blir det når moren forteller at Rune kan leve videre i tankene til Sara selv om han er død.

Midt i sin egen sorg greier Sara å tenke på Runes familie som hun ser gråter i kirken. Hun går bort til Runes søster og forteller det moren hennes nettopp har fortalt til henne. Før Sara reiser hjem fra kirken ser hun på kisten nedi hullet i gulvet, og da gråter hun fort.

Hovedpersonen
Det er Sara som er bokas hovedperson. Selv om alt har med Rune å gjøre, er det fra Saras synsvinkel vi ser alt. Rune dør jo nesten helt i begynnelsen av boken, dermed blir det klart at det er Sara resten av boken skal handle om.

Rune bodde i et rødt hus like ved Sara. Han kom alltid og spurte etter henne om morgenen, fordi de var bestevenner og lekte sammen bestandig. De vil gifte seg og bli mamma og pappa når de blir store, slik at de kan være sammen bestandig. Men slik gikk det altså ikke.

Ulykkesdagen skal barna til dammen og fortsette på den leken de hadde begynt på dagen i forveien. Rune har med seg en liten båt, og før han drar ut på sjøen kysser han Sara på kinnet, for det pleier alltid foreldrene å gjøre. Rune har en mamma, en pappa og en søster som heter Rut. Flere opplysninger får vi ikke om Rune i boka, men at han er verdens beste lekekamerat i Saras øyne er det ingen tvil om, verken før eller etter ulykken.
Bipersoner
Ellers i boken er moren til Sara ganske vesentlig, selv om hun bare står i bakgrunnen i tiden før ulykken. Hun kommer tydeligere frem når ulykken skjer, for da får hun en annen rolle i tillegg til det å være mor. Hun blir den som trøster og forstår Saras sorg, og vil gjøre hva hun kan for å hjelpe datteren. Det var også mamma som helt i begynnelsen advarte barna mot å gå til dammen.

Vi hører lite om besta og besten, som bor midt i mellom husene til Sara og Rune. Det var besteforeldrene som først hørte Sara da hun kom skrikende hjem fra dammen. Besta trøstet Sara, mens besten løp ned til dammen. De voksne personene fremstår i boken som trøstere. Det ser nesten ut til at det er den eneste rollen de har. Men det er jo ikke så rart, for det er de voksnes rolle her i livet å trøste når barna har det vondt, og det er gjennom Sara vi opplever det som skjer.

Miljøskildring
Miljøet som omringer Sara er til å begynne med veldig idyllisk og godt. Vi får en følelse av at alt er rolig og varmt. Det er godt å ha en bestevenn i nærheten. Selv om det er kaldt og det ikke er lenge til vinteren, merker ikke ungene dette så godt, for de er opptatt av leken. De voksne rundt barna er også trygghetsmomenter i historien, hjemmene deres er trygge og varme. Nettopp fordi alt annet er så harmonisk og godt og det er et lite og oversiktlig miljø, lokker nok dammen litt, så spennende som den er å leke ved.

Spenningsmomenter
Tidlig i boka sier moren til Sara at de må være forsiktige hvis de går til dammen, og allerede her aner vi hva som kan komme til å skje. Dette fengsler oss, slik at vi må lese videre for virkelig å få greie på om barna virkelig går til dammen eller ikke.

Det neste spenningsmomentet er når Sara mister votten sin uti dammen, slik at hun må gå hjem for å skifte. Dette skjer når Rune er dratt ut på dammen i båten. Da skjønner vi at det kommer til å skje noe farlig. Dette får vi også bekreftet, når Sara kommer tilbake og ikke ser Rune noe sted.

Synsvinkel
Vi får høre historien fra en tredje persons synsvinkel. Det er ingen jeg-person i historien som forteller, men en som står utenfor. Det er dermed forfatteren som forteller barnas historie, men likevel sett fra Saras ståsted.

Kontraster
Den største og tydeligste kontrasten, er tiden før og etter ulykken. Alt var så herlig og fint i begynnelsen av boka. Dette forandrer seg når ulykken inntreffer. Da blir alt tomt, meningsløst og trist for lille Sara. Ikke nok med at sorgen etter Rune er tung, mørk og kald, men nå kommer også vinteren for alvor og gjør alt enda kaldere. Jeg tror at vinteren her er et bilde på hvor kaldt og surt det blir når en mister noen på denne måten. For med vinteren begynner en ny verden, en verden uten Rune.




Utenom denne tydelige kontrasten, finnes det flere mindre tydeligere kontraster, som for eksempel forskjellen mellom det ofte altfor trygge hjemmet, og den spennende dammen. Vi ser også kontraster mellom barna, for selv om de nok er ganske like i personlighet, er de jo gutt og pike. Kanskje er dette også med på og levendegjøre fortellingen.

Språklige virkemidler
Boka har korte, presise setninger, som er lette å forstå. Språket som blir brukt er nynorsk. Det er en replikk som blir gjentatt to ganger, på to forskjellige steder i boka. Det er bokens tittel, ”Farvel Rune”. Den første gangen Sara sier denne replikken til kameraten, er når han enda lever, de leker at han skal ut og fiske. Rune gir henne et kyss på kinnet, og Sara kjenner en liten våt og varm flekk etter dette.

Andre gangen Sara sier ”Farvel Rune”, er mye lenger uti boken, denne gangen kan han ikke høre det, så hun hvisker det bare. Det er i Runes begravelse, og hun ser ned i hullet i jorda, der kista ligger. Når hun snur seg og går derfra kjenner hun igjen en liten, våt og varm flekk på kinnet. Men denne gangen er flekken ikke et kyss, men en tåre.

Disse to episodene som er så parallelle, rammer inn bokas innhold. De starter med at vi blir kjent med barna, og slutter når det gjensidige vennskapet opphører. En tredje gang, helt på slutten av boka, på kirkegårdsbesøk, tar ikke Sara farvel, for det har hun jo gjort. I stedet tenker hun ”Rune” stille inni seg, som om hun nå har akseptert at Rune er død. Kanskje er disse replikkene viktige for Sara, for at hun skal få bearbeidet sorgen.

Bildeanalyse
Illustrasjonene i boka fungerer sammen til et hele, og understreker personskildringen, spesielt når det gjelder Sara. Bildene forteller svært mye, ja ofte kanskje til og med mer enn teksten. Dette er spennende og viktige sider ved en bildebok.

Jeg har valgt ut et bilde fra boka som jeg vil bruke som eksempel. Bildet viser Sara i det øyeblikket hun forstår at det har hendt noe fryktelig galt med Rune. Hun ser at han ligger ubevegelig i vannet. Bildet av henne viser det redde og triste utrykket i Saras ansikt. Det er spesielt øynene hennes som uttrykker hvor sjokkert hun er og hvor vondt hun har det. Det ser ut som de uttrykksfulle øynene står fulle av tårer, og hun holder den ene hånden på hjertet.

Barna selv står fremme i lyset, vi ser hvert trekk i ansiktet hennes. Bakgrunnen er mørk, og selv om det er himmel over, så stjeler det ikke oppmerksomheten bort fra Saras ansikt. Dette er et bilde en virkelig kan se lenge på.

Dette bildet dekker mer enn en hel side i boka, derfor står en del av det på den motstående siden også. Den delen av bildet som står på tekstsiden viser Rune som ligger i vannet med ansiktet ned. Vi ser også den lille båten i det fjerne.

Bildet fremhever meningen med boka, det gjør den til noe mer enn en bok, bildene fungerer sammen som en serie malerier med samme tema, som er satt sammen til en historie. Lyset i disse bildene er helt nydelig, noe som er gjennomgående i hele boka. Fargene er gode å se på, og flyter over i hverandre. Billedkunstneren, Wenche Øyen har brukt akvarellmaling for å få til dette, og bildene ser ut til å være ganske kompliserte. Disse illustrasjonene, som nesten kunne fortalt historien uten tekst, kunne ikke vært laget av hvem som helst, de har en veldig kunstnerisk kraft bak seg og røper et ekte engasjement for oppgaven. Bildene er duse og behagelige, det er som vi ser på den som gjennom tårer.

Billedkunstnerens virkemidler
Det er tydelig at maleren går inn for det at alt skal være varmt, fredelig og godt før ulykken, og trist, mørkt og tomt etterpå. Bildene understreker eller forsterker teksten. Det ser vi spesielt på de to sort-hvittbildene som kommer langt ute mot slutten av boka. Det er to bilder som dekker en hel side hver, og som ikke har tekst til. Disse bildene taler sitt eget språk, ord ville vært overflødig. De forteller om den kalde, mørke vinteren, som vi har fått vite må forsvinne før Sara skal få besøke Runes grav. Ventetiden er lang, men endelig en dag er de klare til å dra.

Alle de runde små sort-hvitt-bildene er Saras minner om den tiden hun hadde sammen med Rune. Disse bildene forteller hva Sara tenker på i de situasjonene hun er i. Det er når hun får vite at Rune er død at disse bildene begynner å komme. For å forklare dette nærmere skal jeg nevnte noen eksempler ut fra bildene.

På den åttende siden blir Sara trøstet av besta, det er da hun nettopp har fortalt om det hun hadde sett ved dammen. Og mens hun gråter tenker hun på Rune som lå i vannet og den tomme båten et stykke unna, akkurat sånn som hun hadde sett det kommer det tilbake i tankene hennes. Og dette hun tenker på ser vi inne i de runde små bildene. Jeg kan ta frem flere eksempler;




På den sekstende siden blir Rune begravet, og Sara ser ned på kista som ligger i jorda. Hun tenker på at han skal sove bestandig, uten å våkne igjen, slik som mamma fortalte. Og i det runde bildet ser vi helt konkret hva Sara tenker på, nettopp Rune som ligger og sover!


På den tjueandre siden ser vi moren til Sara som holder rundt henne mens Sara gråter, Og på den tjueførste og motstående siden ser vi akkurat hva hun tenker på når moren holder rundt henne; Sara tenker på den gangen Rune klemte henne og kysset henne på kinnet.


De to siste bildene i boka er det ikke ”tenkebilder” til. Grunnen til det kan være at Sara nå har fått bearbeidet det som er å bearbeide tankemessig. Hun har nå sett igjen graven, og kan nå mer leve med sorgen på en annen måte.

Budskap
Emnet døden er skremmende for et lite barn, men denne boka tar likevel ikke motet fra det. Jeg synes den viser døden på en naturlig måte som verken er skremmende eller ekkel, og bearbeidelse av sorg er et viktig tema i boken.

Forfatteren og billedkunstneren vil nok si flere ting om død og bearbeidelse av sorg med denne boka. Samtidig som de vil advare unger mot å gjøre noe så farlig som å dra ut i en båt alene, vil de nok også få barna til å tenke gjennom spørsmålet om døden generelt. Dette er nok nyttig, da vi aldri kan være sikre på når og hvordan vi møter den.

Vurdering
Alle møter vi døden før eller senere ved at en av våre nærmeste dør, og verst er vel dette når det gjelder et barn. Jeg synes denne boken tar for seg temaet på en forklarende og grei måte, og man kan nok lett bli følelsesmessig bundet av den.


Jeg synes boka er helt nydelig, og jeg kan aldri få sett nok på de sterke, engasjerende bildene. Andre bøker jeg har sett kan være fine, både innholdsmessig og utenpå, men denne er rett og slett vakker. Det finnes ikke sidetall i boka, så det var litt vanskelig når jeg skulle referere til noe. Derfor har jeg oppgitt nummer siden har i rekken.

En barnehage jeg var innom en gang, hadde lest boka høyt for barna. Dette gjorde de med hensikt, fordi de hadde et svært sykt barn i gruppa som de visste at sannsynligvis kom til å dø om ikke lenge. Barnet lå på sykehus, og var derfor ikke til stede da boka ble lest. Barnet hadde gått i barnehagen lenge, men skulle ikke komme tilbake fra sykehuset. Dette hadde de ansatte fortalt barna.

Da boka ble lest, var det uten at noen sa noe om dette barnet, men barna skjønte at det dreide seg om det samme enda de bare var to til fire år gamle. Jeg syntes det var veldig interessant og sterkt å høre om dette, da jeg på det tidspunktet hadde valgt å skrive om denne boka. Jeg har også hørt om barnehager som tar frem boka hver gang et barn har mistet noen, som del av en bearbeidelsesprosess. Det var en alvorsstund som barna virkelig tok på alvor, og de elsket boken til tross for alt det triste.

Hvis du skulle være interessert i enten bokas tema eller den kunstneriske utformingen og oppbyggingen av boka – les, og nyt den!

Litteraturliste
Birkeland, Risa og Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, Det norske samlaget 1997, 2. opplag.
Kaldhol, M og Øyen, W: Farvel Rune. Den norske bokklubben, 1987.
Ørjasæter, T: Barn og bøker s. 187-188. Cappelen, 1987.



Likte du denne bloggposten? Del den gjerne med andre!


onsdag 19. februar 2014

Titter innom bloggen for å si hei!

En liten snartur innom bloggen, før leserne mine begynner å etterlyse meg!

Jeg har hatt litt for mye å drive med i skribentforeningen ULFF disse dagene, så jeg har ikke hatt verken tid eller overskudd til nye innlegg på bloggen, dessverre. Jeg håper at novellen som jeg la ut sist; Manus på reise, falt i smak. Mange takk for tilbakemeldinger, kjempehyggelig! Jeg så forresten Bokprogrammet i kveld, det er et "must", selvsagt :-) Ser du Bokprogrammet?

Og takk for tålmodigheten, det kommer straks nye blogginnlegg :-) Kanskje før du vet ordet av det :-)

torsdag 13. februar 2014

Novelle: Manus på reise.


Manuskript innpakket, klar for reise.
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)
Siden jeg ikke har vært her på noen dager, tenkte jeg at du skulle få titte på den nyeste novellen min. Den ble skrevet i en sen nattetime i går, og jeg følte meg veldig kallet til å gjøre den ferdig før jeg tok kvelden. Kopiering uten tillatelse er selvfølgelig ikke tillatt;

Manus på reise
Novelle av Gro Jeanette Nilsen

Det er så fryktelig mørkt og kaldt her… Selv om jeg ikke ser noe, vet jeg at rundt meg ligger massevis av pakker. Noen i gråpapir, noen i typisk Bokklubb-innpakning med logo på, andre i større esker fra PC-firmaer og postordre, og så noen konvolutter.

Jeg tror vi må ligge på et lager eller noe, kanskje i en kjeller, det er umulig å si. Nå durer det i allefall ikke lenger. Tidligere var det veldig mange rare bylyder, da ble vi fraktet i en stor postbil hit. Jeg ville heller vært hos hun som jeg bodde hos, hun som til slutt pakket meg inn i gråpapir og skrev noe utenpå.

Jeg fikk et navn også. Hun kalte meg Manus. «Manuset mitt», sa hun om meg. Det likte jeg. Og jeg hadde ikke noe lyst til å flytte. Hvorfor måtte jeg det, når vi hadde det så fint? Ettersom hun satt ved PC-en sin og printet ut ny tekst stadig vekk, vokste jeg og ble ganske stor. Men hun måtte stadig tilbake i teksten og rette på ting hun mente kunne vært skrevet bedre. Men det var hennes feil, ikke min! Det vil jeg ikke ha på meg altså.

mandag 10. februar 2014

Manus levert - kake bakt.

Bursdagskake på gang.(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)
Da har jeg levert manus til vurdering. Endelig. Da kan jeg kanskje gjenoppta mitt sosiale liv igjen, eller i allefall frem til jeg får svar.. Jeg ser at det er noen dager siden siste bloggpost på min personlige blogg, det har vært litt av hvert annet å drive med - en lettere blanding av manuskript, private gjøremål som kakebaking og så videre. Og dagen i dag startet ikke helt sånn som jeg hadde trodd - og i går fikk jeg ikke tak i det jeg skulle av kakeingrediensene mine - men jeg burde kanskje ha lært det nå, hvilken butikk jeg ikke skal velge. I dag fant jeg det jeg skulle ha - i en annen matbutikk, må vite.

onsdag 5. februar 2014

Å lete etter helseinformasjon på egenhånd.

I går publiserte NRK's nettsider artikkelen Slik blir du en smart pasient. Interessant lesning, godt at noen synes det er greit at man googler seg frem til det man trenger å vite om sykdom. Men jeg er helt enig i at det selvsagt ikke gjelder dersom man er i tvil om hva man feiler, da er det best å gå til legen! Men det er da ikke flaut å google litt heller! Det kan virke som noen ser på det som juks, som om man ikke tør å gå til legen, men det er vel en misforståelse? Å søke på internett, eller i helseleksikon fra bokhyllen for den sags skyld, er jo et supplement, eller kall det gjerne en forberedelse før legebesøket.

Man kan lese seg til en del symptomer eller behandling for helt konkrete ting. Da får man dessuten plutselig mer klarhet hva man faktisk skal spørre legen om, og mulighet til å sjekke om det man har lest faktisk stemmer! Legg merke til at jeg nå prater litt generelt altså, om helt vanlige ting som for eksempel halsbetennelse etc. Man skal vel likevel være litt mer skeptisk når det gjelder å finne diagnoser og konklusjoner for alvorlige skader og sykdommer, som dessuten trenger rask og effektiv avgjørelse. Men for all del, litt googling går vel an!

Hva mener du?



Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

lørdag 1. februar 2014

Kontaktet av journalister, og laget blogg til skribentforeningen.

Kalenderen forteller at det er februar!Første dag i februar allerede? Ja, faktisk! Tiden går jammen fort! Til venstre et utsnitt av kalenderen jeg har nevnt i et tidligere blogginnlegg. Og jeg ser på februar som "min" måned, he he:-)

Det har vært litt av hvert å henge med på nå, både privat og i ULFF. Jeg ble kontaktet av et par journalister for litt siden. Det var ULFF de var interessert i, og det er jo kjempemorsomt! Så jeg har brukt litt tid på å skrive en artikkel til dem nå i det siste. Tiden vil vise hva som skjer videre - men jeg håper jo den blir godkjent, da. Mulig de må korte litt ned på den, for den ble litt lenger enn de forespeilet meg. Spennende!

Og har jeg nevnt at jeg har laget en egen blogg til ULFF også? Den er jo veldig på nybegynnerstadiet, men bare medlemmene får øynene opp for nytteverdien av den, tror jeg det kan bli et ganske hyggelig prosjekt! Foreløpig er det noen medlemmer som har laget seg en profil på den, men det er bare meg som har publisert blogginnlegg til nå. Når den blir litt mer innholdsrik enn den er i dag, så kanskje jeg legger ut en lenke her... Forresten ligger den jo åpent på nett, så det kan godt hende du finner den, under navnet ULFF-blogger.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.