Inspirerende skribent-treff!

Nei og nei, nå er klokken halvannen time over midnatt igjen. At jeg aldri kan lære. Men det er så inspirerende å sitte her når jeg vet at alle andre sover. Radio og TV er slått av, og det er bare meg og PC'en.

I dag har vi hatt styremøte i skribentforeningen ULFF. På Skype denne gangen. Det er i grunnen en ganske god løsning, ettersom vi som sitter i styret ikke akkurat bor i samme gata, for å si det forsiktig. Det var et veldig inspirerende møte, og det kom fram mange gode ideer. Noen av dem synes jeg selv er veldig spennende, så får vi se. Og jeg fikk lyst til å sette meg ned å skrive igjen med en gang etterpå, og det må da være et godt tegn? Det er jo litt av hensikten vel.

Som jeg sa i et tidligere innlegg har jeg blitt litt flinkere til å skrive litt mer åpent om ting, ikke være så redd og pakke informasjonen godt inn hele tiden. Det tror jeg kan være lurt i lengden. Ikke i alle sammenhenger selvsagt, men mange ganger. Og ikke være så livredd for hva folk synes om en, og blåse i det av og til. Haha. Det var det mange som ikke ville tro jeg kom til å si. Og vet du hvem som har lært meg det? Det kan du få lov å tenke på til neste innlegg :-)

Å fortelle om ting som ikke skal fortelles.

Jeg må jo bare innrømme det. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive den forrige posten, den om det sykehuset som ikke ønsket å ta hensyn til sykdommen min. Men jeg fant vel etter hvert ut, at hvis jeg skal ha en blogg, så må jeg satse litt også, og tørre å legge ut ting jeg er litt usikker på, sånn i utgangspunktet i allefall. Ikke er det vel så mange som har lest den heller, så sånn sett... Men jeg merker at jeg stadig tør å ta opp ting på bloggen min som jeg sjelden eller aldri ville våget å si noe om tidligere. Selv om det ikke er veldig mye, har jeg kanskje litt mer selvtillit i forhold til dette enn det jeg hadde tidligere. Jeg tror ikke det er bloggskrivingen, men heller bokprosessen som har gjort en forskjell. En forskjell i tenkemåte, som følge av mitt skribentliv, kanskje.

Ellers har jeg vært i bursdagsfeiring i dag - eller etterpå-lag om jeg skal være helt nøyaktig. Uansett, alltid veldig koselig det! Men tilbake til det jeg var inne på; Jeg har mer på lager når det gjelder tekster fra livet mitt relatert til sykdom, som ikke nødvendigvis er noe jeg forteller folk til vanlig. Men kanskje jeg skal ta for meg noen flere av de konkrete eksemplene en dag. Og utfordre meg selv litt. Hvis du vil høre, da? Men hvis jeg tar opp det jeg har i tankene å ta opp, da blir det snakk om god gammeldags sladder altså, hvis det er noe du tror at du har nerver til å høre på?

Jeg har underveis i bokprosjektet mitt mange ganger følt på at jeg av og til kunne trengt litt moralsk støtte. Jeg blir derfor superglad om du vil støtte meg ved å følge og kommentere poster på bloggen min. Du må også veldig gjerne følge skribentsidene mine på Facebook og Twitter. På forhånd tusen hjertelig takk!!

Sikkerhet på sykehuset (?)

Jeg må bare si det med en gang; Dette innlegget poster jeg under sterk tvil. En ting er at det er en over femten år gammel historie, men i tillegg vil nok mange si at den er veldig "på kanten". Men tro det eller ei, dette er den snille versjonen. Jeg har fjernet et par vesentlige detaljer, for å forsøke å sette det sykehuset det gjelder i et om mulig litt bedre lys.


Det har utrolig mye å si at en føler seg trygg på sykehuset som pasient. Kanskje spesielt når man er innlagt. Når du er så syk at du ligger på sykehus, har du faktisk nok med akkurat det. En skulle ikke måtte bekymre seg for egen sikkerhet i tillegg! Den historien jeg vil fortelle deg nå, er hentet fra mange år tilbake, men jeg er dessverre redd den kan være like aktuell i dag.

Våren 1998 ligger jeg på et av landets sykehus på grunn av nylig oppståtte lungeproblemer. Her må jeg bare avbryte meg selv litt for å understreke at det ikke, jeg gjentar: IKKE dreier seg om Rikshospitalet denne gangen, men et annet sykehus. Du som har fulgt bloggen min skjønner kanskje at jeg selvsagt også må holde den tidligere omtalte blødersykdommen min i sjakk med medisiner i tillegg, selv om det er lungene og pusten som er problemet denne gangen. Dette sykehuset stiller seg svært tvilende og uvillig til dette fra dag nummer en. De mener at jeg ikke ser ut til å trenge mine medisiner. Jeg ber dem ringe min lege på instituttet, som har vært kontaktlegen min relatert til denne sykdommen nesten hele livet. Men jeg får høre at det er ikke nødvendig!

Vel, så får jeg gjøre det selv. Etter en telefonsamtale med Institutt for blødere, eller Senter for sjeldne diagnoser som det heter i dag, der jeg forklarer problemet, selv om jeg nesten ikke greier å snakke fordi jeg sliter med pusten, vet jeg ikke helt hva som skjedde. Men instituttet støtter meg i at jeg selvsagt må ha medisiner for sykdommen. På et snarlig tidspunkt må de ha vært i kontakt med sykehuset jeg ligger på, for plutselig blir det helomvending i saken. Jeg blir tatt på alvor.

Sykehuset «forstår» (Eller skal vi kalle det godtar under tvil) plutselig mine problemer med at jeg ikke får medisinene mine, så disse får jeg utlevert neste morgen etter samtaler med legene. Det og måtte krangle seg til retten til livsviktig medisin, er et kjent fenomen rundt blødersykdom som jeg aldri har forstått. Det er helt utrolig, og ikke minst ganske alvorlig! Noen ganger skulle jeg virkelig tro jeg levde på 17- eller 1800-tallet.

Jeg ligger på det sykehuset i tre uker, over 17.mai og det hele. Jeg behøver sikkert ikke fortelle hvor lettet jeg er når jeg blir utskrevet. Jeg har virkelig lyst til å se det fine i alle ting, være åpen og positiv. For det er virkelig mye positivt. Men ofte skjer det ting som får det negative til å dominere helhetsinntrykket. 

Legene på dette sykehuset greier virkelig å finne ut hva som feiler lungene mine, og kurerer lungesykdommen. Det er helt fantastisk, jeg greier jo nesten ikke å puste når jeg blir innlagt. Jammen får de det til, det skal de ha. Men nettopp derfor er det så synd og en god porsjon skuffende, at en sånn hendelse som den jeg beskrev skal bli stående igjen som hovedminne!

Smerter og indre blødninger vet jeg hva er. De gangene jeg har ligget på sykehus av andre grunner enn primærsykdommen, blir jeg redd og engstelig på en annen måte. Oksygentilførselen hjelper meg mye som lungepasient. Ikke minst får jeg endelig slappet av, og slutter å engste meg for pusten. Men oksygentilførsel er bare midlertidig, den kurerer ikke sykdom på lang sikt. Det blir som sagt snart et problem at blødersykdommen også trenger oppfølging. Det er ikke alltid så lett å få fremmede sykehus til å forstå, og det krever mye av meg og hele tiden forsøke å bekjempe, eller i allefall holde ut, de motarbeidende kreftene. Og at det skal være så mye skepsis ute blant sykehuspersonell, at mine pårørende og besøkende blir stående å måpe, det blir av og til litt for mye. Er man syk trenger man hjelp, ikke skepsis.


Som jeg sa innledningsvis er dette den snille versjonen. Det fantes noen detaljer som gjorde meg livredd og ga meg følelsen av å befinne meg midt inni en skrekkfilm. Detaljer som førte til at jeg fikk bytte pasientrom på kort varsel, og at jeg i ettertid skrev klagebrev til sykehuset. Legg også merke til at jeg med hensikt har utelatt sykehusets navn og beliggenhet. Og til de av dere som måtte lure på det; Nei, denne episoden blir ikke omtalt i boken min. Men den burde kanskje ha blitt det.

Her ser du et syttende mai-pyntet pasientbord på sykerommet, etter at jeg hadde fått byttet rom. Tegningene som henger på veggen er det min kusine som har laget til meg:-)

Syttende mai-pyntet pasientbord på sykehuset.

Lese noe litt mer oppløftende om sykehus? Da kan du jo ta en titt på dette diktet mitt;

Et sykehus for deg, et sykehus for oss!

Takk for at du følger bloggen min!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg, se Åndsverkloven.

Intervjuet av Dagbladet om skribentforening.

Kjære leser!

Tenkte bare jeg skulle vise deg en litt eldre sak. Jeg ble intervjuet av Dagbladet, 07. oktober  2006. Temaet var skribentforeningen Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF). 

Opprydding i manusbunkene.

Ikke alt ved det å skrive bok er rosenrødt. Hvis du er like nostalgisk og glad i minner, redd for å kaste noe viktig, sånn som meg, ja da skjønner du kanskje hva jeg vil fram til.

For personlig blogg?

Jeg har forsøkt å tenke ut litt mer om hva jeg vil med bloggen min, mål og mening.

Jeg har med vilje tatt med noen poster som er litt "lettere kost" også, ikke bare dype og seriøse ting. Jeg hadde nettopp en post om bokryggpoesi, ettersom jeg tenkte at det var noe litt "annet" og ville løse opp litt.


Sånn som det ser ut, er det en del folk innom og titter, men det virker som de ikke helt tør å bli følgere av en blogg som blant annet handler om helse. Hvorfor ikke, egentlig? Blir det for personlig for deg?


Jeg tar gjerne i mot synspunkter eller gode råd!


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen 

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Litt bokryggpoesi?

Jeg hører folk snakke om bokryggpoesi, og tenkte at det skal jeg jammen prøve på selv også. Så jeg gikk på jakt i bokhyllene mine, for å forsøke å sette sammen en god historie og samtidig få litt inspirasjon til skriving generelt. Sånn ble resultatet ;

Om å skrive - Mot til å skrive - Gjør det du egentlig ikke tør - Skrivestadier - Kunsten å skrive godt - Fra tanke til handling - Etterpå.


Alle bøkene her handler jo ikke om skriving, jeg valgte de titlene som passet til det jeg ville ha frem. Etter hvert fant jeg ut at her bør jeg vel stokke om litt på rekkefølgen, vel?

Altså; Vi flytter "Fra tanke til handling" litt oppover i bunken, og når vi først har bestemt oss for å skrive og satt ideen ut i livet, ja da kan vi begynne å tenke på fremgangsmåte og måten vi skriver på, i større grad enn til å begynne med.

"Etterpå"-boken er tatt med fordi det under skriving kan være greit å ha i bakhodet at det kommer en tid etter bokutgivelsen også.

Man skal helst være fornøyd etter at boken er utgitt også, det stopper ikke, som mange tror, i det boken er utgitt!

Etter omplassering av bøker, ser det ut som vist til høyre her.


Til slutt må jeg bare tilføye at jeg forsøkte å legge ut lenker til alle bøkene, men det var noen av dem jeg ikke fant, i allefall ikke hos Bokklubben.