Flott artikkel om helse, skrevet av barndomsvenninne!

Etter mye prat om egen helse, tenkte jeg at det kunne passe med en artikkel om noe annet. Fortsatt helse, men denne gangen allmenn helse, som kanskje flere skjønner noe av! 

Dette er en helt ny artikkel som min barndomsvenninne Karin har skrevet og fått publisert i dag! Jeg ble kjent med Karin da vi var ti år gamle i 1980, ingen ting er som gamle venninner :-)

Artikkelen hennes ble lest nå nettopp, og jeg må vel tilstå at jeg følte meg litt "skyldig" når det gjelder ferdigmat og halvfabrikata som blir omtalt her, men forstod at jeg ligger godt an når det gjelder fisk :-)

Flott artikkel, Karin! Veldig stolt av deg, og lenker gjerne fra bloggen min. Stå på!

(Magasinet er nedlagt i ettertid.)

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg, se Åndsverkloven.

Må nok følge opp medisineringen!

Medisinskrin til oppbevaring av medisinutstyr.

I forrige innlegg fortalte jeg om hjemmehjelpen min. Og frykter selvsagt at folk tenker at man er giddelaus hvis man ikke vasker selv. Til det kan jeg bare si at jeg hadde aldri fått innvilget hjemmehjelp fra kommunen hvis det ikke var nødvendig.

Når hjemmehjelpen er gått, er det tid for medisin, eller hjemmetransfusjon som det egentlig heter. Som jeg har fortalt i tidligere innlegg, må jeg sette sprøyte med Faktor 7 tre ganger i uken på grunn av alvorlig grad av min blødersykdom. Eller Proconvertinmangel, som er det mest korrekte navnet. Som regel gjøres dette etter frokost, men det kan jeg regulere, altså. Hvis jeg skal noe spesielt og ikke har tid før om ettermiddagen og jeg ikke har store smerter som krever at jeg tar det med en gang, så kan jeg vente litt.

Men selv om jeg ikke har store smerter akkurat da, er det viktig at jeg ikke hopper over den ene dagen og skyver det til neste. Hvis jeg hopper over mandag og skyver det til tirsdag, ja så blir hele opplegget mitt ødelagt. Da må jeg skyve på medisineringsdag neste gang og gangen deretter, og gangen deretter.., i og med at det skal skje annenhver dag. Men hvis jeg hopper over mandag og tenker at "Det går sikkert bra å hoppe helt over og vente til onsdag", så ødelegger jeg for meg selv.

Hvis jeg prøver meg på overnevnte, kan jeg nesten være helt sikker på at jeg får problemer med et eller annet. Enten med indre blødninger i ledd eller muskulatur, som ikke går over men heller blir mye verre fordi jeg ikke tar medisinen min, eller det blir enda mer problemer med for store mensblødninger enn det er fra før. Eller noe annet blødningsrelat. Og når jeg får smertene igjen, er det vanskeligere å bli kvitt dem igjen enn hvis jeg hadde holdt medisineringen ved like. I tillegg ville det være litt som å ikke ta sykdommen og medisineringskravene på alvor.

Så jeg får nok pent følge opp blødermedisineringen med faktorkonsentrat,  ja! Men vil legge til, for ikke å bli misforstått; Jeg vet selvsagt at det er mange som tar medisiner og har et mer alvorlig sykdomsforløp en meg altså, da tenker jeg spesielt på andre sykdommer som jeg ikke kjenner og derfor heller ikke har mulighet til å sammenlikne med, hvilket nok heller ikke er mulig. Men når jeg først skriver en blogg om sykdom så må jeg jo ta med litt detaljer også? På bildet ser du boksen min med transfusjonsutstyr. Eller "Doktorsaker", som jeg kalte det da jeg var liten :-) Boksen kjøpte jeg på Kremmerhuset, på Manglerud Senter.


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Rent og pent, annenhver mandag.

Helgen var fin den, det ble litt skriving og redigering, men også det jeg kaller forefallende lesing; Lese gjennom aviser og artikler som jeg hadde lagt frem men enda ikke fått kommet meg gjennom. Og rydding, arkivering. Ryddingen er viktig enkelte dager, for annen hver mandag har jeg besøk av hjemmehjelp. Bare halvannen time da, men hun støvsuger og vasker hos meg, og da er det en fordel at hun kommer frem blant ting og tang!


Hjemmehjelpen har jeg fått gjennom Oslo kommune, etter en runde med søknad, legeattest og så videre på grunn av kronisk blødersykdom og tilhørende problemer med smerter etc. Jeg betaler noen kroner for det, men det er ikke det aller største beløpet.

Jeg hadde hjemmehjelp der jeg bodde før også, men det var noe helt annet. Jeg visste aldri om hun ville dukke opp eller ei, og kom hun ikke, var det ikke sånn at jeg fikk beskjed. Jeg måtte selv ringe kontoret  og høre om hun var forsinket eller om noe var kommet i veien. Jeg visste heller ikke om hjemmehjelpen kom klokken 08 eller klokken 14, for å si det sånn. Jeg visste aldri hvem som kom, for det var ikke noen fast. Det kunne være en student, en utenlandsk hjemmehjelper, kvinne eller mann, eller en norsk dame som hadde vært der før, jeg ante ingenting.

Nå er det noe helt annet. Jeg har en fast hjemmehjelper, og jeg er overbevist om at hun er verdens beste, både som hjemmehjelper og menneske! Jeg vet når hun kommer, både dag og klokkeslett. Og jeg får beskjed hvis noe kommer i veien. I tillegg er det greit at det er den samme som kommer hver gang, så ikke allting må forklares i hjel på nytt og på nytt, og at man etter hvert kjenner vedkommende. Det hender det kommer en vikar altså, spesielt i sommerferien, men da får jeg beskjed på forhånd. Det er viktig å vite slikt på forhånd, man hører jo så mye rart i media. Det hender også at spesielle omstendigheter gjør at hjemmehjelpen min må melde avbud og at hjemmehjelpskontoret ikke greier å sette inn noen andre, men jeg får i alle fall beskjed!

Hun som vasker hos meg er ei koselig dame, jeg ville ikke byttet henne ut, ikke for alt i verden.  Og så fint og rent det blir her etterpå!

Takk for at du følger bloggen min!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Inspirasjon til mot, men ikke overmot.

Nei da, jeg har ikke glemt hva jeg lovet leserne mine i forrige innlegg. Jeg var kanskje litt rask i går med å si at jeg er blitt litt modigere, men det gjelder jo ikke i alle ting eller situasjoner. Jeg har noen situasjoner, relasjoner eller temaer om du vil, som slett ikke går knirkefritt, på langt nær. Men en del av det har jeg fått bearbeidet mye bedre og bygget opp selvtilliten.

Jeg nevnte dette med mot, og inspirasjon til mot. Men mot, det innebærer ikke overmot. Det gjelder nok å finne en egen balanse på det der. En av de som har inspirert meg litt til å forsøke å ikke ta allting så høytidelig, og prøve å smile litt av enkelte episoder er min venninne Grete. Jeg ble opprinnelig kjent med Grete i 2008 i foreningssammenheng. Men fra den dagen var vi på nett gitt, ja ganske bokstavelig også, og spesielt da de sosiale mediene tok av for alvor. Grete har blogget i mange år, jeg er totalt nybegynner på dette i forhold til henne. Men det jeg skulle si, er at hun ofte gir seg selv ganske frie tøyler i blogginnleggene sine, og også i språket. Jeg er ikke alltid enig i alt hun skriver, på langt nær, men hennes mot til å publisere ser ut til å være ganske stort.

Og til slutt vil jeg få lov til å nevne den koselige blå boken Grete ga ut i 2006; "Tråkk ikke hunden på hårene".

Stå på, Grete! :-)



(Bildet ble tatt da jeg var på ferie i Nord-Norge i juli 2013.)

-----------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Inspirerende skribent-treff!

Nei og nei, nå er klokken halvannen time over midnatt igjen. At jeg aldri kan lære. Men det er så inspirerende å sitte her når jeg vet at alle andre sover. Radio og TV er slått av, og det er bare meg og PC'en.

I dag har vi hatt styremøte i skribentforeningen ULFF. På Skype denne gangen. Det er i grunnen en ganske god løsning, ettersom vi som sitter i styret ikke akkurat bor i samme gata, for å si det forsiktig. Det var et veldig inspirerende møte, og det kom fram mange gode ideer. Noen av dem synes jeg selv er veldig spennende, så får vi se. Og jeg fikk lyst til å sette meg ned å skrive igjen med en gang etterpå, og det må da være et godt tegn? Det er jo litt av hensikten vel.

Som jeg sa i et tidligere innlegg har jeg blitt litt flinkere til å skrive litt mer åpent om ting, ikke være så redd og pakke informasjonen godt inn hele tiden. Det tror jeg kan være lurt i lengden. Ikke i alle sammenhenger selvsagt, men mange ganger. Og ikke være så livredd for hva folk synes om en, og blåse i det av og til. Haha. Det var det mange som ikke ville tro jeg kom til å si. Og vet du hvem som har lært meg det? Det kan du få lov å tenke på til neste innlegg :-)

Å fortelle om ting som ikke skal fortelles.

Jeg må jo bare innrømme det. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive den forrige posten, den om det sykehuset som ikke ønsket å ta hensyn til sykdommen min. Men jeg fant vel etter hvert ut, at hvis jeg skal ha en blogg, så må jeg satse litt også, og tørre å legge ut ting jeg er litt usikker på, sånn i utgangspunktet i allefall. Ikke er det vel så mange som har lest den heller, så sånn sett... Men jeg merker at jeg stadig tør å ta opp ting på bloggen min som jeg sjelden eller aldri ville våget å si noe om tidligere. Selv om det ikke er veldig mye, har jeg kanskje litt mer selvtillit i forhold til dette enn det jeg hadde tidligere. Jeg tror ikke det er bloggskrivingen, men heller bokprosessen som har gjort en forskjell. En forskjell i tenkemåte, som følge av mitt skribentliv, kanskje.

Ellers har jeg vært i bursdagsfeiring i dag - eller etterpå-lag om jeg skal være helt nøyaktig. Uansett, alltid veldig koselig det! Men tilbake til det jeg var inne på; Jeg har mer på lager når det gjelder tekster fra livet mitt relatert til sykdom, som ikke nødvendigvis er noe jeg forteller folk til vanlig. Men kanskje jeg skal ta for meg noen flere av de konkrete eksemplene en dag. Og utfordre meg selv litt. Hvis du vil høre, da? Men hvis jeg tar opp det jeg har i tankene å ta opp, da blir det snakk om god gammeldags sladder altså, hvis det er noe du tror at du har nerver til å høre på?

Jeg har underveis i bokprosjektet mitt mange ganger følt på at jeg av og til kunne trengt litt moralsk støtte. Jeg blir derfor superglad om du vil støtte meg ved å følge og kommentere poster på bloggen min. Du må også veldig gjerne følge skribentsidene mine på Facebook og Twitter. På forhånd tusen hjertelig takk!!

Sikkerhet på sykehuset (?)

Jeg må bare si det med en gang; Dette innlegget poster jeg under sterk tvil. En ting er at det er en over femten år gammel historie, men i tillegg vil nok mange si at den er veldig "på kanten". Men tro det eller ei, dette er den snille versjonen. Jeg har fjernet et par vesentlige detaljer, for å forsøke å sette det sykehuset det gjelder i et om mulig litt bedre lys.


Det har utrolig mye å si at en føler seg trygg på sykehuset som pasient. Kanskje spesielt når man er innlagt. Når du er så syk at du ligger på sykehus, har du faktisk nok med akkurat det. En skulle ikke måtte bekymre seg for egen sikkerhet i tillegg! Den historien jeg vil fortelle deg nå, er hentet fra mange år tilbake, men jeg er dessverre redd den kan være like aktuell i dag.

Våren 1998 ligger jeg på et av landets sykehus på grunn av nylig oppståtte lungeproblemer. Her må jeg bare avbryte meg selv litt for å understreke at det ikke, jeg gjentar: IKKE dreier seg om Rikshospitalet denne gangen, men et annet sykehus. Du som har fulgt bloggen min skjønner kanskje at jeg selvsagt også må holde den tidligere omtalte blødersykdommen min i sjakk med medisiner i tillegg, selv om det er lungene og pusten som er problemet denne gangen. Dette sykehuset stiller seg svært tvilende og uvillig til dette fra dag nummer en. De mener at jeg ikke ser ut til å trenge mine medisiner. Jeg ber dem ringe min lege på instituttet, som har vært kontaktlegen min relatert til denne sykdommen nesten hele livet. Men jeg får høre at det er ikke nødvendig!

Vel, så får jeg gjøre det selv. Etter en telefonsamtale med Institutt for blødere, eller Senter for sjeldne diagnoser som det heter i dag, der jeg forklarer problemet, selv om jeg nesten ikke greier å snakke fordi jeg sliter med pusten, vet jeg ikke helt hva som skjedde. Men instituttet støtter meg i at jeg selvsagt må ha medisiner for sykdommen. På et snarlig tidspunkt må de ha vært i kontakt med sykehuset jeg ligger på, for plutselig blir det helomvending i saken. Jeg blir tatt på alvor.

Sykehuset «forstår» (Eller skal vi kalle det godtar under tvil) plutselig mine problemer med at jeg ikke får medisinene mine, så disse får jeg utlevert neste morgen etter samtaler med legene. Det og måtte krangle seg til retten til livsviktig medisin, er et kjent fenomen rundt blødersykdom som jeg aldri har forstått. Det er helt utrolig, og ikke minst ganske alvorlig! Noen ganger skulle jeg virkelig tro jeg levde på 17- eller 1800-tallet.

Jeg ligger på det sykehuset i tre uker, over 17.mai og det hele. Jeg behøver sikkert ikke fortelle hvor lettet jeg er når jeg blir utskrevet. Jeg har virkelig lyst til å se det fine i alle ting, være åpen og positiv. For det er virkelig mye positivt. Men ofte skjer det ting som får det negative til å dominere helhetsinntrykket. 

Legene på dette sykehuset greier virkelig å finne ut hva som feiler lungene mine, og kurerer lungesykdommen. Det er helt fantastisk, jeg greier jo nesten ikke å puste når jeg blir innlagt. Jammen får de det til, det skal de ha. Men nettopp derfor er det så synd og en god porsjon skuffende, at en sånn hendelse som den jeg beskrev skal bli stående igjen som hovedminne!

Smerter og indre blødninger vet jeg hva er. De gangene jeg har ligget på sykehus av andre grunner enn primærsykdommen, blir jeg redd og engstelig på en annen måte. Oksygentilførselen hjelper meg mye som lungepasient. Ikke minst får jeg endelig slappet av, og slutter å engste meg for pusten. Men oksygentilførsel er bare midlertidig, den kurerer ikke sykdom på lang sikt. Det blir som sagt snart et problem at blødersykdommen også trenger oppfølging. Det er ikke alltid så lett å få fremmede sykehus til å forstå, og det krever mye av meg og hele tiden forsøke å bekjempe, eller i allefall holde ut, de motarbeidende kreftene. Og at det skal være så mye skepsis ute blant sykehuspersonell, at mine pårørende og besøkende blir stående å måpe, det blir av og til litt for mye. Er man syk trenger man hjelp, ikke skepsis.


Som jeg sa innledningsvis er dette den snille versjonen. Det fantes noen detaljer som gjorde meg livredd og ga meg følelsen av å befinne meg midt inni en skrekkfilm. Detaljer som førte til at jeg fikk bytte pasientrom på kort varsel, og at jeg i ettertid skrev klagebrev til sykehuset. Legg også merke til at jeg med hensikt har utelatt sykehusets navn og beliggenhet. Og til de av dere som måtte lure på det; Nei, denne episoden blir ikke omtalt i boken min. Men den burde kanskje ha blitt det.

Her ser du et syttende mai-pyntet pasientbord på sykerommet, etter at jeg hadde fått byttet rom. Tegningene som henger på veggen er det min kusine som har laget til meg:-)

Syttende mai-pyntet pasientbord på sykehuset.

Lese noe litt mer oppløftende om sykehus? Da kan du jo ta en titt på dette diktet mitt;

Et sykehus for deg, et sykehus for oss!

Takk for at du følger bloggen min!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg, se Åndsverkloven.