Dikt: Utgivelse i norskboken "Safari" : Skulle ønske Åndsverkloven var blitt fulgt i "Lærerens bok" også.

Jeg var så heldig å få et av mine dikt utgitt i en skolebok for norskfaget i grunnskolen; Safari 5 i 2006. Gjett om jeg ble overrasket, da jeg fikk brev fra Gyldendal i posten med spørsmål om de kunne trykke diktet i norskboken for 5. klassetrinn!

Det var utrolig hyggelig å bli forespurt om å bli publisert i norskbok, og ekstra gøy er det når norsk var mitt yndlingsfag da jeg gikk på skolen selv!

Hvor mye skal jeg fortelle om hemmeligheter, og når?

Kjære leser!

Etter å ha skrevet litt om noen tidligere hendelser igjen, er jeg tilbake i nåtiden. Sitter og ser litt på alle disse anonyme titterne. Ganske interessant egentlig. Det er flere fra Facebook og Twitter som titter innom, men som ikke riktig vet om de vil følge meg. For det er da veldig skummelt, er det ikke? Lurer av og til om jeg er veldig farlig? Jeg skjønner at folk kanskje stusser ved at jeg av og til har fortalt litt om livet mitt med en litt spesiell sykdom. Da må jeg legge til at tidligere i livet har jeg fått kritikk for at jeg hemmeligholdt min alvorlige blødersykdom, og slett ikke ville fortelle om den, ikke til noen. Det at jeg nå har valgt å åpne opp litt er visst litt skummelt? Og kanskje en smule forvirrende?

Jeg har hatt mange rare opplevelser med temaer tilknyttet blødersykdom. Jeg har tidligere i livet opplevd å få avslag på jobb fordi jeg var åpen om sykdommen min på intervjuet, ettersom yrket som førskolelærer er ganske så aktivt og jeg syntes jeg burde si noe om det. Ikke legge ut i det vide og brede selvsagt, men noen få ord. En av de som intervjuet meg sa at det var fint at jeg fortalte det, men hun ville være ærlig tilbake, og sa at de nok ikke våget å ansette meg, fordi førskolelæreryrket er såpass krevende som det er, og hun følte at det ble utrygt med min sykdom.(Takk for den! Eksisterende andre ansatte kan da også skade seg og bli langtidssykemeldte!)

I motsatt fall, når jeg valgte å ikke si noe, og fikk jobben, har det kommet tilbakemelding i ettertid på at jeg burde ha sagt fra. Akkurat denne problemstillingen er jo ikke så aktuell lenger fordi jeg nå er på uføretrygd, men det sier litt likevel. Jeg har imidlertid av og til det samme problemet med venner; hva skal de vite, hva skal jeg holde tilbake, hva er det viktig at de vet og hvorfor? Jeg har slitt mye med dette, og det har påvirket meg på mange områder. Jeg har kommet frem til at hvis det er noe helt spesielt, at jeg for eksempel skal reise på ferie sammen med venninner, er det greit at de jeg reiser med, eller i hvertfall en av dem, vet litt om mine utfordringer og medisiner. Men det har faktisk hendt at jeg har skjult det da også. Jeg husker spesielt en gang for tjue år siden da jeg låste meg inn på toalettet for å ta medisin! Ikke akkurat den beste løsningen, nei.

Det kan godt hende at folk rundt meg er usikker på meg eller sykdommen min. Jeg ser det spesielt her på nettet, hvis jeg legger ut noe om sykdom. Jeg gjør vanligvis ikke det på vanlig Facebook-profil, men når jeg gjør det, er det som om folk ikke tør å kommentere eller tilkjennegi at de har lest oppdateringen min.

Jeg har slitt hele livet med å prøve å være så lik alle andre som mulig. Jeg ville også være med på ting vennene mine deltok på, og da jeg var tenåring ville jeg også ha hull i ørene som venninnene mine. Noe som endte med en så stor blødning at øredobben forsvant inn i øreflippen, og jeg måtte på Rikshospitalets operasjonsbord for å operere den ut.

Når det gjelder bloggen, har jeg tenkt mye på hvor personlig jeg skal være, hva jeg absolutt bør skjule, hva folk vil lese om og ikke. For eksempel våger jeg ikke å rope så høyt om de mest personlige postene eller dele dem eksternt (utover selve publiseringen). Men det er vel til syvende og sist meningen man skal være seg selv på bloggen, tross alt. For hvem i all verden skulle jeg ellers være?


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Fantastisk rehabiliteringsopphold på CatoSenteret.

For noen år siden var jeg på rehabiliteringsopphold i forbindelse med to operasjoner. Jeg har vært to helt forskjellige steder. Det første var et opptreningsopphold som ble foreslått fra sykehusets side, etter at jeg ble skadet under en operasjon. Men etterpå kom jeg til et fantastisk sted! Jeg kommer her til å slå sammen alle rehabiliteringsoppleggene jeg var på, to fra 2007 og et våren 2009, i et og samme innlegg.

Bilde fra julaften 2006 på sykehuset.

Operert i hoften
Min hofteoperasjon var planlagt 14. desember 2006. Hoften var så ødelagt at det ikke var mulig å foreta seg noe som helst. For å ta et eksempel måtte jeg la bilen stå, fordi jeg ikke hadde kraft nok i foten til å flytte benet fra den ene pedalen til den andre. Da er det ikke forsvarlig å kjøre bil. Jeg kunne heller ikke løfte benet ved egen kraft for å gå i trapper, for eksempel.

Brevvekslet med Anne Cath. Vestly i mange år.

Koselig med personlig hilsen
fra Anne-Cath. Vestly.

Det hele startet med at jeg skulle skrive et særemne i norsk på Rosenvilde videregående skole i 1988, og valgte barnebokforfatter Anne-Cath. Vestly som tema. Som barn hadde jeg lest det aller meste hun hadde skrevet, så hun var et naturlig valg. Jeg tok derfor kontakt, for å høre om hun hadde noe informasjon og kanskje et bilde å sende meg?

Det tok ikke lang tid før jeg fikk en stor bunke med papirer i posten, deriblant informasjon om forfatterskapet, bøkene og flere bilder i tillegg til et brev. Her ville jeg få litt å drive med fremover! Et av mine prosjekter var selvsagt å sende et brev tilbake og takke for alt sammen.

Spennende søk etter gamle minner!

Selv om bokskrivingen min stort sett er gjort, rent manusmessig, er det mange detaljer som sjekkes, dobbeltsjekkes og gjerne enda en gang. Her om dagen søkte jeg litt rundt på internett etter konkret kildemateriale. Det vil si steder, arrangementer, skoler og liknende som jeg  har nevnt i manuskriptet mitt. Det er viktig at alt stemmer i størst mulig grad, selvsagt. 

Sommerferie i Nord-Norge.

En sommerdag i juli, nærmere bestemt den 11. dagen, er alt klart for ferietur til Nord-Norge, for å besøke landstedet til nær familie. Sist jeg var der, var sommeren for to år siden, og nå er det på tide å komme tilbake en tur!

Min rosa koffert er reiseklar, og det er også den rosa kjølebagen, som tar vare på medisinene mine på turen. Jeg liker kjølebager som har akkurat den størrelsen jeg trenger, den rommer to medisinpakker og to kjøleelementer på denne turen. Det skulle være nok til de fem dagene jeg er borte, ettersom jeg i tillegg tar medisin den morgenen jeg skal reise.

Min bok er lastet med...

Manusutdrag.

I et tidligere innlegg sa jeg litt om hvilken spesiell følelse det er å besøke et forlag for å levere manus. Men hva med innholdet? Kan jeg stå for innholdet i min egen bok?  Jeg kan ikke ta for meg så mye av boken her, det meste av innholdet bør jeg nesten skjerme, for at det skal være noe poeng å utgi den! Men litt kan du jo få ta en titt på. Her et lite utdrag;

I dette utdraget er jeg kommet inn på et tema jeg kjenner godt. For å gjøre det litt mer krevende å lese teksten, har jeg lagt et ordtellingsbilde over - hvor du ser statistikken for manuskriptet mitt:-)

Som du kanskje har forstått er dette et manus jeg har vært veldig tilbakeholden med å fortelle om, av flere grunner. Jeg ville gjerne det skulle være min bok, uten for mye påvirkning fra andre, som kanskje ville mene at jeg burde ta med det ene eller det andre. Jeg har også skrevet om mye som jeg senere har valgt å slette fra manuskriptet, etter mange runder i tenkeboksen. Jeg har i det siste bladd mye i gamle papirer. Kildehåndtering er et stort prosjekt, og dette er jeg i gang med nå. Jeg har en lang liste med navn jeg skal igjennom.



Jeg har vært usikker på hvilken vinkling jeg skulle velge i manuskriptet, og om dette var noe jeg våget å gjøre. Men nå er det mange som har gjettet dette likevel, eller fått innsyn på annen måte. Og det er til syvende og sist slett ikke sikkert jeg får utgitt boken min. Men jeg har lagt fra gitt opp, vi kan heller si at jeg er mer ivrig enn på lenge! Jeg har imidlertid lært at det er mange fallgruver i et slikt manus, det er et digert puslespill, og slett ikke bare skriving!

Som jeg også skrev om i et tidligere innlegg, får jeg overraskende gode tilbakemeldinger fra flere forlag, noen av dem sier at de liker måten jeg skriver på. Men, det er jo ikke nok, selv om det er hyggelig. Ingenting er helt avgjort mht. forlag ennå, men noen ideer har jeg. Jeg prøver å finne ut hvilken av de mulige veiene jeg skal velge å gå videre. Og jeg føler det haster å komme et lite steg videre, boken er tross alt ferdigskrevet, etter flere års arbeide. Har du et godt forslag, så kanskje jeg velger det i stedet for alternativene som står på listen min på nåværende tidspunkt?


Det er ikke noe poeng i å komme med forslag om hva jeg bør skrive om eller ikke skrive om, da manuset er så godt som ferdig. Det er selve utgivelsesfasen og den delen av jobben jeg kunne tenke meg innspill på, dersom du har noen. Hvis venner, familie eller andre nå sitter som store spørsmålstegn, må de gjerne enten kommentere offentlig på bloggen, eller ev. ta kontakt via Facebook på internmail, hvis de synes det er lettere. Men jeg vil understreke at dette er ikke så skummelt som det kanskje kan høres ut!

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.