Å få utgitt bok om sjelden sykdom er ingen enkel sak.



Viktig med hjelm på hodet når man skal
bevege seg fritt! Gro Jeanette Nilsen.
(Foto: Privat, kopiering ikke tillatt.)

Min største drøm er fremdeles å få det ferdige bokmanuskriptet mitt på 200 sider om min litt spesielle oppvekst og sykdomshistorie utgitt. Flere forlag liker historien min og sier at jeg skriver godt, men tør ikke utgi boken. De innbiller seg at ingen vil komme til å lese den fordi sykdommen er så sjelden. Er du enig med dem? Har du noen kommentar til dem? Eller til meg? Vil du se boken min i bokhyllene?

Jeg har ikke fortalt så mye på bloggen om min første år. Nesten ingenting, faktisk. Noe om skoletid ja, men ikke noe fra da jeg var enda yngre. Grunnen har du imidlertid fått vite.

Noe av det beste som har hendt meg!

Jeg våger å påstå at det hadde blitt mye mer sutring og klaging over smerter og indre blødninger på denne bloggen min, dersom jeg ikke var blitt satt på profylaktisk/forebyggende bløderbehandling for noen år tilbake. Jeg er heldig som endelig fikk dette godkjent, selv om det nok burde skjedd mye tidligere. Man vet nok imidlertid mye mer om blødermedisin, bløderbehandling og intravenøs tilførsel av livsviktig medisin i dag enn det man gjorde for noen tiår tilbake.

Til deg som ikke vet hva profylakse er, så betyr det i mitt tilfelle forebyggende behandling med intravenøs medisin, dvs. jevnlig behandling, for min del tre ganger i uken, helst før en indre blødning rekker å oppstå. I dag synes jeg at jeg er kjempeheldig, dette hadde alt å si for helsen min, både fysisk og psykisk, faktisk.

Jeg er ikke bare syk, jeg er skribent også!

Jeg føler av og til at det er litt krig, altså. Krig om hvilket av hovedtemaene mine som skal prioriteres. Her på bloggen min. Vet jeg har flere følgere som er interessert i litteratur og skriving, altså skribentliv. Samtidig skulle jo denne bloggen handle mye, eller kanskje mest om bokprosjektet mitt om mitt liv med kronisk sykdom, blødersykdom.

Nå er det sånn at det å være meg ikke bare handler om kun sykdom, smerter og medisiner, det handler mye om litteratur og skriving også. Eller omvendt. Tror jeg har nevnt noe om dette før også.

Merkelig mandag.

Jeg greide selvsagt å forskyve litt på min egen verden her om dagen. På lørdag ble jeg vel litt revet med av den flotte sushi-sjappa jeg fortalte om. Jo da, så da glemte jeg helt den faste medisineringen, gitt. Greit nok, men da måtte jeg ta det på søndagen, altså i går i stedet. Det var jo kun forebyggende, men det må jo gjøres.

Forebyggende behandling gjør at ting ordner seg.

Da er jeg her igjen, og denne helgen er over. Den har ikke bydd på de største utskeielsene, nei, men det er kanskje like greit. I forrige bloggpost Smertefull shopping sa jeg at jeg slo meg litt, men det gikk helt fint altså. Ingen større indre blødninger eller noe. Jeg tror vel selv at det har en del å gjøre med at jeg er på profylaktisk behandling og jevnlig fyller på med tilstrekkelig faktor 7-medisin mot min faktor 7- mangel, eller Proconvertinmangel. Det er etter hva jeg forstår dette som gjør at ikke de største blødningene rekker å oppstå, sånn som før i tiden. Det var jo fredag jeg slo meg, men jeg kunne fint vente med medisiner til lørdag, da skulle jeg jo etter planen ta den uansett. Det hadde ikke vært mulig før det ble vedtatt forebyggende jevnlig  behandling av meg. Dette blir kanskje litt internt, men sånn må det nesten bli hvis jeg skal greie å forklare det.

Smertefull shopping.

Jeg har brukt litt tid de siste dagene, på å legge til et par litt eldre bloggposter, som jeg så manglet i helheten her. Som blogger synes jeg at jeg må oppdatere litt også av og til, hvis jeg finner faktiske feil og mangler på bloggen. Inkludert ting jeg trodde jeg hadde skrevet om, men som jeg likevel tydeligvis ikke hadde nevnt i det hele tatt.

Blødermedisin og tannlegebesøk.

Tannhelse er også viktig når
det gjelder blødersykdommen.

I de siste bloggpostene mine har jeg skrevet om dette med HC-bevis, innbrudd i bil og også vist litt tilbake til et tidligere blogginnlegg om opphold på CatoSenteret som har fått mye oppmerksomhet på internett. Det er kanskje snart på tide å ro seg tilbake til selve utgangspunktet for disse tingene, nemlig blødersykdommen min, som også er et hovedtema for bloggen. Det hadde nok ikke blitt noe Cato-opphold eller HC-bevis uten den. Men da hadde jeg vel forhåpentligvis ikke hatt behov for det heller.


I dag startet dagen med transfusjon, ettersom jeg skulle til tannlegen. De som har fulgt bloggen min vet at jeg har tre faste dager i uken hvor jeg tar intravenøs medisin på grunn av alvorlig blødersykdom. Jeg kan i utgangspunktet ikke rokke ved de tre faste dagene, for da blir det fort rot i systemet mitt. Men når en tannlegedag faller på en av de gjenstående ukedagene, altså en dag jeg ikke opprinnelig skal ha medisin, må jeg planlegge bedre og endre medisindag. Dette fordi medisinen har en viss halveringstid, og det hjelper ingen ting om sprøyten er tatt dagen før. Nesten all virkningen er borte neste dag. Onsdagssprøyten ble derfor denne gangen en torsdagssprøyte. Hvis du skjønner.

Sliter fortsatt med ryggproblemene fra i går.

Joda, jeg vet godt at jeg avsluttet blogginnlegget mitt om utekvelden med venninnene mine litt brått i går. Jeg hadde ganske store smerter og måtte bare køye. Ikke fikk jeg lagt ut blogginnlegget først heller, fordi jeg følte jeg måtte lese igjennom det en gang til, men det orket jeg ikke der og da. Enden på visa var at jeg ventet til i dag med å legge det ut, men jeg har tilbakestilt det til i går. Jukset litt, med andre ord.

Mer åpen om blødersykdom da jeg begynte å skrive om den.

Av og til griper jeg meg i å falle tilbake på å tenke slik jeg gjorde før i tiden, at jeg er den eneste jenta i verden (det er jeg jo ikke!) med blødersykdommen. Altså, hvis vi tenker blødersykdom rent generelt, er vi jo flere kvinnelige blødere, selv om det ikke er veldig mange. Men med faktor 7-mangel, eller Proconvertinmangel, er vi bare 3-4 kvinnelige blødere i Norge. Før i verden følte jeg meg super-ensom når det gjaldt akkurat det der. Jeg hadde ingen rundt meg som forsto smertene og vanskelighetene. Jeg hadde familie og venner som gjerne ville forstå, men ingen, absolutt ingen andre enn helsepersonell hadde nok innsikt. Selv ikke de visste alltid nok. Familie og venner forsøkte å forstå og mente nok at de forsto en del, men til syvende og sist er det jeg som lever med sykdommen og kjenner den på kroppen – på godt og vondt. Og som jeg har sagt før; Den er med hele tiden, det er ikke snakk om å ta ferie fra den! Selv i biologibøkene på skolen sto det ting som ikke stemte i mitt tilfelle. Det skapte enda mer forvirring.

Medisinrapportering - en del av gamet.

I kveld synes jeg selv at jeg har vært litt flink. Jeg har sittet og ført rapportskjemaer over medisinbruket mitt de siste månedene. Det er alltid et tiltak det der, men desto viktigere! Føres det ikke opp medisinforbruk og rapporteres til Senter for sjeldne diagnoser, leveres det heller ikke ut livsviktig intravenøs blødermedisin, sånn er det bare. 

Det at jeg får være på hjemmetransfusjon, betyr at jeg har sagt ja til å rapportere medisinbruk. Men mest av alt betyr det at jeg har et helt annet liv enn om jeg måtte dratt på Rikshospitalet eller Senter for sjeldne diagnoser tre ganger i uken (les: ca. annenhver dag!) for å få medisin! Det er nok ikke mulig for andre å sette seg inn i hvilken frihet og forskjell det betyr! Jeg har visst fortalt om dette en gang tidligere i bloggposten Loggføring av hjemmebehandling også. 

Flott kurs for kvinner med blødersykdom.

I går, torsdag 27. mars var jeg som tidligere forespeilet på Kvinnekurs arrangert av Senter for sjeldne diagnoser, på Rikshospitalet, for kvinner med blødersykdom. Jeg må innrømme at jeg var spent ja.

Men så utrolig flott kurs, og så hyggelig å se så mange kjente fjes! Min venninne fra Bergen var der, og flere av dem jeg tidligere har truffet på "Damenes helg" på Hankø Fjordhotell og Spa, og andre blødertreff. Min tidligere lege, han som var legen min gjennom hele oppveksten og enda lenger, var der og holdt et veldig fint foredrag.

Invitasjoner, innkallinger og oppfølging.

Da er jeg her igjen etter å ha gjort litt andre ting de siste dagene. Sist hadde jeg oppsummering over bloggeåret mitt 2013 som altså ikke var et bloggeår, bare litt over et halvt et.Like over nyttår fikk jeg en spennende mail som jeg sikkert vil komme tilbake til senere, men den ligger innunder temaet skriving. Jeg har også mottatt en invitasjon til kvinnekurs; "Kvinner med blødersykdom", som jeg akkurat har meldt meg på. Kurset er ikke før om en god stund da, på Rikshospitalet.

Når helsen ikke vil; Fra gående til sittende på et blunk!

Er det den dagen i dag. Ja vel ja.

Den begynte jo fint, dagen altså. Som jeg tidligere har fortalt, har jeg besøk av min faste hjemmehjelp annenhver mandag. Så også i dag. For siste gang før jul. Hvilket betyr at jeg hadde klar en liten julegave og julekort til henne. Hva som er inni kan jeg selvsagt ikke fortelle her. I tillegg fikk hun en kopp kaffe. Jeg setter veldig pris på hjelpen jeg får av henne, så såpass fortjener hun. Men nå ror jeg meg bort fra tema, merker jeg.

Alt var helt i orden med helsen så langt det er teknisk mulig tidligere i dag. Nå i ettermiddag skar det seg helt. Jeg har tydeligvis fått meg en blødning i ankelen, sånn ut av det blå. Ikke så rart med min sykdom kanskje, men likevel. Utendørs går jeg til vanlig med en krykke, men inne klarer jeg meg uten. Bortsett fra akkurat nå. Jeg satte foten på gulvet for å reise meg fra en stol, og det var det. Greide omtrent ikke det en gang. Krykkene sto i sin faste krok ute på gangen, og dit føltes det som mange mil. Det blir sånn når man har vondt nok, og føler at man mister kontrollen over konkrete deler av kroppen og smerteterskelen kjennes litt for godt. Denne gangen altså ankelen.

Null hull - men forberedelser er viktig!

I dag har jeg vært hos tannlegen. Et halvt år siden sist, husker så godt da jeg var der i sommer rett før bryllupet til en god venninne. Husker at jeg ble ganske fortvilet da jeg  mistet deler av den ene tannen min, og måtte ringe og få en tidligere tannlegetime enn planlagt for å få sett hva dette var for noe og få reparert det.. Ikke spesielt moro.

Tilbakemelding fra en av de sjeldne - og om hva kronisk sykdom kan gjøre med en som menneske.

Her om dagen fikk jeg tilbakemeldinger om bloggen min, fra en av de jentene som vet hva sykdommen min går ut på, og som har tilsvarende diagnose selv. La oss kalle henne Lisa.

Lisa har ikke den samme faktormangelen som meg tilknyttet sin blødersykdom, men en litt annen variant innenfor samme sjangeren. Oi, dette ble kanskje litt vanskelig ja, la oss bare koke det ned til at hun har blødersykdom selv også. Og som jeg har nevnt før, er blødersykdom hos jenter sjeldent, men det forekommer.

Lisa sendte meg noen kommentarer til bloggen min på mail, og det var interessant å se bloggpostene mine fra hennes vinkel. Faktisk veldig lærerikt også! Givende, spennende og tankevekkende at det stilles spørsmål og gis kommentarer fra folk innad i det miljøet. Det får meg til å se det hele litt utenfra - selv om hun som jeg mailer med i denne settingen jo er en som vet mer om disse tingene enn "folk flest", og på mange måter stiller på lik linje som meg.

Jeg følte meg, som jeg vel har vært inne på, veldig alene om den sjeldne diagnosen min i oppveksten, og hver gang noen nevnte en annen person med blødersykdom så skvatt jeg skikkelig, for jeg lurte på om det egentlig gikk an? Nå kjenner jeg jo flere, til og med jenter (kryss i taket!) selv om de fleste jo har en litt annen variant enn meg. Når det gjelder jenter med faktor 7 -mangel, eller Proconvertinmangel, er vi bare tre eller fire personer i Norge, og det er lite!

Jeg fikk også spørsmål fra Lisa om det at jeg til vanlig er veldig privat om den sykdommen, om ALT som har med den å gjøre. Dette handler mye om oppveksten min. Jeg følte, og spesielt i klassen på grunnskolen, at jeg var ikke bare litt annerledes enn de andre i klassen, jeg var VELDIG annerledes. Det har satt sine spor, men jeg reagerte ikke så mye på andre barn fra andre klassers måte å forholde seg til meg, det var mest dette med min egen klasse som var vanskelig å svelge. 

Klassekamerater, de skulle liksom være "mine egne", men jeg følte meg ikke hjemme blant dem, ikke i det hele tatt. Medvirkende til at jeg falt av lasset sosialt sett i klassen, kan selvsagt ha vært at jeg var en del på sykehus og institusjoner i forbindelse med operasjon og så videre.. I tillegg til at jeg stadig hadde smerter og av og til gikk med krykker. Når du har stadige nyreblødninger og smerter som nesten ingen vet hva er, er det ikke så lett å delta på lik linje med de andre når det gjelder gymtimer og lek i friminutter. Jeg følte meg ofte mer på rett hylle med de som gikk et klassetrinn under - der gikk blant annet søsteren min. Det er ikke mange på mitt klassetrinn på barneskolen som jeg helt naturlig kunne kalle venninne. Den eneste jeg egentlig kunne kalle venninne på mitt eget klassetrinn - ja hun gikk, du har kanskje gjettet det - i parallellklassen!

Men det var fortid. Det jeg egentlig ville frem til, er at veldig mye av dette har preget meg, og min sykdom ble mer og mer noe jeg ikke ville ha noe snakk om, fordi det minnet meg om at jeg følte meg så annerledes enn alle andre - noe som samstemte veldig med hvordan de behandlet meg.

Lisa som jeg nevnte innledningsvis, som har den innsikten om min sykdom som de fleste ikke har, kom jeg i kontakt med lenge etter at jeg ble voksen. Hun er nok en litt tøffere mennesketype enn meg, i alle fall lurte hun på dette med mine egne reaksjon i forbindelse med egen blødersykdom. Svaret ligger veldig mye i barndommen min. Uten at jeg skal gå i ytterligere detaljer på bloggen, utover det jeg allerede har sagt. Bloggen skal jo helst være nåtid, men av og til trengs det noen forklaringer som drar inn fortiden også, for å forstå nåtiden. Det er veldig mange barn som av en eller annen grunn føler seg utenfor på skolen, eller har en sykdom som ikke vennene har. Men det å ha en sykdom og smerter som mange stilte seg skeptisk til - jeg var tross alt jente - det gjorde noe med meg. Jeg følte meg ikke alltid trodd - ikke på langt nær!

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg, se Åndsverkloven.

Ren leilighet før jeg pynter ferdig!

I dag har jeg hatt besøk av den koselige hjemmehjelpen min igjen. Hun som støvsuger og vasker hjemme hos meg annenhver mandag, som jeg skrev om i blogginnlegget  Rent og pent, annenhver mandag.

Jeg er selvsagt heldig som har en hjemmehjelp, og mine smerter og sykdomsproblemer kan jo variere noe, men det er godt at rengjøring blir gjort regelmessig uavhengig av hva jeg får til selv, men ryddingen går ganske bra! Og så er det jo veldig godt å få ren leilighet, før jeg drar frem resten av julepynten :-)

En gang var jeg så dårlig at jeg måtte sette sprøyte med faktorkonsentrat da hjemmehjelpen var her, og da skal det virkelig være krise. Jeg hadde så vondt at jeg greide knapt nok stå oppreist eller åpne døren da hun ringte på. Men hun visste selvsagt om blødersykdom og intravenøse medisiner fra før, så det gjorde ikke noe. Hadde det derimot uventet kommet en vikar, hadde jeg måtte vente.

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Kan ikke la dette passere uten å si noe - i det miste til bloggen.

Når du er sinna skal du telle sakte til ti (minimum) og vente med å snakke og skrive det du har på hjertet. Har jeg hørt et sted. OK; En - to-tre-fire... Femtitre, femtifire... Nei vet du hva. Dette går bare ikke.


Vel, der har du den virkelige årsaken til bloggpausen min. Jeg har bare ikke hatt ork, jeg ble satt litt ut av ting som det har blitt skrevet om i media den siste tiden. Og forsøkt å fokusere mer på andre ting enn sykdom, medisiner og folk som skal vri og vende på hver eneste krone. Ja, virkelig!


Det har blitt skrevet ting i norsk media i det siste som jeg ikke har vært spesielt glad for å se.

Skeptisk til endringene...

I dette innlegget kommer jeg inn på litt fortid for å forklare situasjonen, men mest av alt handler dette om et aktuelt tema, nemlig valgresultatet.

På min førtiårsdag for noen få år siden, sa jeg at jeg aldri hadde vært så frisk som det siste året. Og jeg mente det. Og jeg mener det fremdeles. Med min sykdom er det ikke rart at jeg har litt vondt her og der og problemer med det ene og det andre som er totalt ukjent for mine friske venninner, men jevnt over har jeg aldri hatt det så bra som de siste årene.

Som jeg tidligere har fortalt på bloggen, pådro jeg meg en varig skade i et ben etter en operasjon for noen år siden, men det er faktisk ikke den jeg sikter til heller. Det jeg snakker om er min generelle helse, opplevelsen av en tilnærmet smertefri hverdag uten de store smertetoppene som jeg så ofte hadde før i tiden hvor jeg virkelig ble ordentlig syk av indre blødninger. Alt, absolutt alt forandret seg til det bedre da jeg ble vedtatt satt på profylaktisk intravenøs behandling tre faste dager i uken for noen år siden. Jeg har nok nevnt dette før, men jeg føler sterkt for å gjenta det nå. Det har sin grunn.Jeg må ærlig innrømme at jeg er ganske redd for at noe av den positive utviklingen vil endre seg, nå som vi har fått en helt ny regjering. Jeg er livredd for endringer på medisinvedtak, innskrenkninger på medisiner til kronisk syke, eller plutselig å måtte betale mye mer av dette selv, dårligere kår for egenandelskort og så videre. Det kan godt hende jeg engster meg unødvendig, la oss virkelig håpe det. Ingenting ville vært bedre enn om jeg tar feil her.


Er det noe jeg frykter her i livet så må det være å komme tilbake dit jeg var før i tiden medisinsk sett; Foreldrene mine måtte krangle seg til at jeg skulle ha transfusjoner, jeg måtte bevise og overbevise både to og tre ganger på sykehuset at jeg trengte medisin, det ble foretatt mange reiser inn til Rikshospitalet unødvendig, da jeg ikke var «syk nok», og så videre. Engstelig er jeg også for ordningen med sykehusapoteket, Senter for sjeldne diagnoser og en rekke ting som har direkte tilknytning til sykdommen.


Faktor 7- mangel (Proconvertinmangel) som jeg har, er en mangelsykdom. Alle forstår at hvis man har for eksempel jernmangel, må man tilføre jern. Dette blir jo litt av det samme, og ved å bruke den sammenlikningen forstår du kanskje hva jeg mener. Ettersom jeg har blødersykdommen min i alvorlig grad er dette helt nødvendig at blir forstått av helsepersonell, og det fungerer stort sett greit nå, etter å ha kjempet for dette hele livet. Men med en ny regjering inne i bildet som lover at det i alle fall skal gå helt fint med helsen til «Folk flest» blir jeg ganske skremt. Jeg føler meg ikke akkurat som folk flest. Jeg snakker selvsagt likevel ikke bare om egen helse, men om mange som er i en tilnærmet situasjon. Jeg kjenner flere som er avhengig av liknende eller andre livsviktige medisiner.

Ut fra dette skjønner du jo at det ikke akkurat var det partiet jeg stemte på som vant valget i Norge for noen dager siden. Jeg er enig i noe av det de står for, og i mange sammenhenger kan det være bra å få inn noen forandringer som kan skape progresjon eller endring til det bedre eller røske opp i og se med nye øyne på regler som "bare er der". Men når det gjelder helsespørsmålene så handler dette som sagt ikke om «vanlige» friske folks spørsmål her. Her handler det om selve livet, om å ha et liv i konstante smerter, eller å få lov til å leve et tilnærmet normalt liv. Å si at jeg er engstelig for dette er en veldig forsiktig beskrivelse.

Som sagt, jeg håper at dette går utrolig bra, og at jeg tar fullstendig feil. Jeg skal følge med på dette, og utfordrer den nye regjeringen til å følge opp ikke bare «mannen i gata», men også situasjonen for bløderbehandlingen og andre spesielle sykdommer som befinner seg litt utenfor A4. Om, la oss si et år eller kanskje før, kan jeg jo kanskje komme tilbake til saken og se etter endringer.

Ha en riktig fin dag!


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Loggføring av medisinbruk.

Pliktene kaller! Og det haster, faktisk! For noen timer siden kom jeg plutselig til å tenke på at hei, jeg har visst forsømt innrapporteringen min over medisinbruk, og det er ikke særlig smart. Så jeg har sittet her noen timer nå og gått igjennom journalsystemet mitt her hjemme. Funnet frem til hvor langt jeg var kommet rent datomessig sist jeg rapporterte medisinbruk inn til Senter for sjeldne diagnoser, fant datoen i almanakken. Deretter gikk jeg systematisk til verks, jeg noterer jevnlig i almanakken, men når jeg skal rapportere videre må jeg ha et visst system i sakene, som jeg kan sende inn pr. mail. Sånn som nå i dag fant jeg da en hel måned som var ferdig ført på skjema, men ikke sendt inn enda. Ikke helt bra, men nå er det i alle fall i orden.

Omlegging av planene på grunn av smerter.

Håper at du har en fin dag! Jeg pleier ikke å skrive så mye om eksisterende blødninger eller smerter som reduserer meg fullstendig og tvinger meg til å legge om planene, men nå skal jeg gjøre det, ettersom egen helse faktisk skulle være et av hovedelementene på bloggen min. Våknet i morges, strakk meg litt, og det var det. Kink i nakken. Det kjennes ikke ut som det er av det aller verste enda, kink er jo noe alle kan få. Men jeg vet hvordan det kan utvikle seg. Ofte setter det seg en blødning i kinken, og da hjelper det jo ikke bare å tenke at man får ta tiden til hjelp og at det går over.

Jeg greier faktisk å sitte oppreist og skrive, men jeg sitter litt anstrengt, merker jeg. Prøver å få i meg en kopp kaffe samtidig, og når jeg bøyer hodet litt bakover for å drikke kaffen, gjør det vondt i nakken med en gang. Nakken har låst seg på et punkt, og det gjør at resten av kroppen, for eksempel ryggen blir litt anstrengt, den også. Har tatt ut medisin fra kjøleskapet, og må se å få den i meg. Medisindagen min er egentlig ikke før i morgen, men av erfaring vet jeg at når det er sånn bør man kanskje rokkere litt på de faste dagene. Men når det er sagt, er ikke dette foreløpig like vondt som smerter relatert til kink som jeg beskriver i for eksempel Kriseplan på nyttårsaften.

Men nå sitter jeg altså her igjen. Jeg har jo hatt dette mange ganger, men det er som du skjønner litt ulik smertegrad avhengig av hvor kinken sitter, og om det er gått blødning i den eller ikke. Tenker jeg dropper den handleturen på Manglerud i dag, kan ikke kjøre bil med denne nakken. Det er jo tross alt ikke første gangen jeg dropper eller utsetter ting på grunn av smerter eller blødninger. Nå er jeg utslitt av å sitte her å skrive, så jeg avslutter her.

PS: Ikke be meg snu på hodet og se til venstre eller oppover, for det greier jeg ikke. God fredag!