Minne om en av de som reddet skoletiden.

Bloggeren Christine Otterstad, som jeg fortalte om i innlegget mitt Bloggkurs med Otters, skriver i sitt blogginnlegg Den ene om den ene læreren som huskes resten av livet. Jeg kjenner meg veldig igjen, og inspireres til å dra det videre inn på min egen blogg, selv om det kun er en del av innlegget til Otters jeg henviser til akkurat nå.

Egentlig hadde jeg ikke planer om å si noe om dette på bloggen min. Både fordi temaet er så grundig omtalt i bokprosjektet mitt, men også fordi det tilhører fortiden. Jeg vil likevel kommentere saken. Fordi dette betydde mye for meg den gangen, og gjør det fremdeles.

Hyllest den som hyllest bør!

Det jeg skal fortelle deg nå har jeg vært litt usikker på om jeg faktisk kan fortelle, fordi det omhandler personer som ikke har godkjent at dette temaet blir omtalt på bloggen min. Men vedkommende vet om bokprosjektet mitt om å vokse opp med alvorlig blødersykdom , om bloggen osv., så det burde gå greit...? Pluss at hovedpoenget her er offentliggjort i media, dette er jo bare mine kommentarer. Jeg tenker vi alle overlever at jeg blogger om dette.

Oppvekst med kontraster.



Medisinering hjemme -
en vanlig situasjon.

Det sies at dårlig selvtillit kommer av redsel. Redsel for å ikke strekke til, redsel for å bli utestengt. Redsel for å ikke bli godtatt. Jeg kan ikke snakke for andre, men når det gjelder meg selv, stemmer mye av dette. Redselen for å ikke bli godtatt fordi jeg ble sett på som litt annerledes enn mine jevnaldrende på grunn av sykdom, gjorde noe med meg da jeg vokste opp. Og det har fulgt meg langt opp i voksen alder, selv om mye er blitt bedre. Man kan bearbeide mye, men det er lett for at ting kan henge igjen. Det er ikke bare å skru av en bryter og vips, så er alt helt fantastisk, alle er bestevenner og verden har glemt alt som ikke er bra.

Stor utfordring å gjøre reisen gjennom livet om til litteratur.

Jeg må jo være så ærlig å si at jeg gjør meg mange tanker her jeg sitter og går igjennom bokprosjektet mitt, avsnitt etter avsnitt, setning etter setning, kapittel etter kapittel. Ser for meg hendelser og mennesker som har betydd mye for meg. Mennesker som har gjort en forskjell, bidratt til enten helsemessige, skolemessige eller vennskapmessige høydepunkter i livet mitt. Kjenner på følelser som har ligget stille i mange år, om folk jeg har vært veldig glad i og eller har vært gode venner med.

Ved å skrive historien har jeg vært nødt til å forholde meg til ting jeg av forskjellige grunner har lagt bak meg. Drar ting frem i lyset igjen, plukker det fra hverandre, ser på det med lupe, skriver om det, eller i noen tilfeller låser det ned i skuffen igjen og kaster nøkkelen. Billedlig sett, altså. Eller skriver om det, ombestemmer meg og kaster et kapittel i papirkurven. Fortsetter skrivingen, full av inspirasjon, gjenoppdager meninger og følelser. Sinne, frustrasjon, smerter, glede, overraskelse, og hva det måtte være alt sammen. Får lyst til å fortelle litt mer hemmeligheter enn jeg hadde tenkt, tøye mine egne grenser.

Ikke sitt og heng over PC'en!

I dag blir det definitivt ikke noen shoppingtur eller noe annet luksusliv! Jeg har de siste dagene hatt vondt i ryggen, og derfor ikke orket så mye. Var en tur på Manglerud Senter og handlet litt på onsdag, og det var etter det at dette startet. Mulig jeg har løftet eller båret på feil måte. Dette stiller nok i kategorien "vanlig" vondt i ryggen, det er ikke indre blødninger involvert her tror jeg.

Tilbakemelding fra en av de sjeldne - og om hva kronisk sykdom kan gjøre med en som menneske.

Her om dagen fikk jeg tilbakemeldinger om bloggen min, fra en av de jentene som vet hva sykdommen min går ut på, og som har tilsvarende diagnose selv. La oss kalle henne Lisa.

Lisa har ikke den samme faktormangelen som meg tilknyttet sin blødersykdom, men en litt annen variant innenfor samme sjangeren. Oi, dette ble kanskje litt vanskelig ja, la oss bare koke det ned til at hun har blødersykdom selv også. Og som jeg har nevnt før, er blødersykdom hos jenter sjeldent, men det forekommer.

Lisa sendte meg noen kommentarer til bloggen min på mail, og det var interessant å se bloggpostene mine fra hennes vinkel. Faktisk veldig lærerikt også! Givende, spennende og tankevekkende at det stilles spørsmål og gis kommentarer fra folk innad i det miljøet. Det får meg til å se det hele litt utenfra - selv om hun som jeg mailer med i denne settingen jo er en som vet mer om disse tingene enn "folk flest", og på mange måter stiller på lik linje som meg.

Jeg følte meg, som jeg vel har vært inne på, veldig alene om den sjeldne diagnosen min i oppveksten, og hver gang noen nevnte en annen person med blødersykdom så skvatt jeg skikkelig, for jeg lurte på om det egentlig gikk an? Nå kjenner jeg jo flere, til og med jenter (kryss i taket!) selv om de fleste jo har en litt annen variant enn meg. Når det gjelder jenter med faktor 7 -mangel, eller Proconvertinmangel, er vi bare tre eller fire personer i Norge, og det er lite!

Jeg fikk også spørsmål fra Lisa om det at jeg til vanlig er veldig privat om den sykdommen, om ALT som har med den å gjøre. Dette handler mye om oppveksten min. Jeg følte, og spesielt i klassen på grunnskolen, at jeg var ikke bare litt annerledes enn de andre i klassen, jeg var VELDIG annerledes. Det har satt sine spor, men jeg reagerte ikke så mye på andre barn fra andre klassers måte å forholde seg til meg, det var mest dette med min egen klasse som var vanskelig å svelge. 

Klassekamerater, de skulle liksom være "mine egne", men jeg følte meg ikke hjemme blant dem, ikke i det hele tatt. Medvirkende til at jeg falt av lasset sosialt sett i klassen, kan selvsagt ha vært at jeg var en del på sykehus og institusjoner i forbindelse med operasjon og så videre.. I tillegg til at jeg stadig hadde smerter og av og til gikk med krykker. Når du har stadige nyreblødninger og smerter som nesten ingen vet hva er, er det ikke så lett å delta på lik linje med de andre når det gjelder gymtimer og lek i friminutter. Jeg følte meg ofte mer på rett hylle med de som gikk et klassetrinn under - der gikk blant annet søsteren min. Det er ikke mange på mitt klassetrinn på barneskolen som jeg helt naturlig kunne kalle venninne. Den eneste jeg egentlig kunne kalle venninne på mitt eget klassetrinn - ja hun gikk, du har kanskje gjettet det - i parallellklassen!

Men det var fortid. Det jeg egentlig ville frem til, er at veldig mye av dette har preget meg, og min sykdom ble mer og mer noe jeg ikke ville ha noe snakk om, fordi det minnet meg om at jeg følte meg så annerledes enn alle andre - noe som samstemte veldig med hvordan de behandlet meg.

Lisa som jeg nevnte innledningsvis, som har den innsikten om min sykdom som de fleste ikke har, kom jeg i kontakt med lenge etter at jeg ble voksen. Hun er nok en litt tøffere mennesketype enn meg, i alle fall lurte hun på dette med mine egne reaksjon i forbindelse med egen blødersykdom. Svaret ligger veldig mye i barndommen min. Uten at jeg skal gå i ytterligere detaljer på bloggen, utover det jeg allerede har sagt. Bloggen skal jo helst være nåtid, men av og til trengs det noen forklaringer som drar inn fortiden også, for å forstå nåtiden. Det er veldig mange barn som av en eller annen grunn føler seg utenfor på skolen, eller har en sykdom som ikke vennene har. Men det å ha en sykdom og smerter som mange stilte seg skeptisk til - jeg var tross alt jente - det gjorde noe med meg. Jeg følte meg ikke alltid trodd - ikke på langt nær!

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg, se Åndsverkloven.

Svar på spørsmålene rundt bokprosjektet mitt.

Ja vel, greit, her kommer den. Den posten vet du, som du kanskje har ventet på, men kanskje ikke vet om det en gang. Det gjelder også deg som har fulgt bloggen min litt under bordet og ikke våget å bli en følger, men som sitter med tusen spørsmål, du kan slutte å bite negler eller tromme nervøst med fingrene på bordet. For her kommer kanskje noen av svarene.

Det er helt riktig at jeg skriver bok om livet mitt, som flere nå for lengst har gjettet eller lest mellom diverse skrevne eller uskrevne linjer. Men du som kjenner meg, hvor og når kjenner du meg fra? Det er egentlig det som er spørsmålet. Hvis du ble kjent med meg etter, skal vi runde av skikkelig og si etter år 2000, ja da har du svært lite å frykte. Mesteparten av boken handler om min barndom og ungdomstid, men selv ikke innunder der kommer alt med, ettersom fokuset ligger på helse (ikke allmenn helse, men sykdommen min), krydret med en porsjon litteratur.

Enkelte av mine venner eller bekjente har fått enten beskjed eller et lite hint om at de er nevnt i manuskriptet. Det fins også folk jeg har fått skriftlig tillatelse fra. Allerede. Men prosjektet mitt er supervanskelig å få igjennom hos forlagene rundt omkring. Boken er skrevet, tilbakemeldingene fra forlagene  er gode, men til tross for det møter jeg masse motstand. Nå har manuskriptet vært levert eller sendt til et forlag, tilbrakt et par måneder på forlaget, sendt tilbake til meg, gjennomgått på nytt, sendt til nytt forlag, tilbrakt et par måneder på forlaget igjen, sendt tilbake til meg.... Og så videre. Det er en evig runddans det der. Noen ganger etter to måneders venting får jeg svar på manus med kun avslag og det er det, i tillegg til at det de siste årene kun har kommet  i brevs form med beskjed om at hvis jeg vil ha manus tilbake må jeg ringe dem. Helt greit det altså, for manus må ofte skrives om og rettes litt på uansett.

Det glimter til innimellom, med enkelte forlag som faktisk har tatt seg tid til å kommentere manuset, gitt meg oppbakking og gode råd. Da føler jeg meg virkelig sett av forlaget, og det kjennes godt. Likevel blir det avslag fordi forlagene ikke tør, som jeg har skrevet om på bloggen min før. Det er svært vanskelig for dem å gå ut av komfortsonen, de må holde seg innenfor A4, det er jo tryggest for dem! Vet du om et forlag som faktisk TØR å satse og i tillegg ville passe, så ta gjerne kontakt med meg! Dette er virkelig en frustrerende situasjon, og jeg trenger akkurat ditt gode råd mer enn du tror!


Jeg er selvsagt også superglad om du vil støtte meg ved å følge og kommentere poster på bloggen min, eller gjerne også på skribentsidene mine på Facebook og Twitter. Men hvis du har et godt råd når det gjelder forlag, så nøl ikke med å ta kontakt! På forhånd tusen hjertelig takk!

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre! 



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Dikt: Utgivelse i norskboken "Safari" : Skulle ønske Åndsverkloven var blitt fulgt i "Lærerens bok" også.

Jeg var så heldig å få et av mine dikt utgitt i en skolebok for norskfaget i grunnskolen; Safari 5 i 2006. Gjett om jeg ble overrasket, da jeg fikk brev fra Gyldendal i posten med spørsmål om de kunne trykke diktet i norskboken for 5. klassetrinn!

Det var utrolig hyggelig å bli forespurt om å bli publisert i norskbok, og ekstra gøy er det når norsk var mitt yndlingsfag da jeg gikk på skolen selv!

Brevvekslet med Anne Cath. Vestly i mange år.

Koselig med personlig hilsen
fra Anne-Cath. Vestly.

Det hele startet med at jeg skulle skrive et særemne i norsk på Rosenvilde videregående skole i 1988, og valgte barnebokforfatter Anne-Cath. Vestly som tema. Som barn hadde jeg lest det aller meste hun hadde skrevet, så hun var et naturlig valg. Jeg tok derfor kontakt, for å høre om hun hadde noe informasjon og kanskje et bilde å sende meg?

Det tok ikke lang tid før jeg fikk en stor bunke med papirer i posten, deriblant informasjon om forfatterskapet, bøkene og flere bilder i tillegg til et brev. Her ville jeg få litt å drive med fremover! Et av mine prosjekter var selvsagt å sende et brev tilbake og takke for alt sammen.

Forlagene tør ikke å satse.

Gode tilbakemeldinger, tross alt!

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til det. Men jeg synes det er litt vanskelig. Det er derfor tredje gang jeg begynner på dette innlegget. Vil helst ikke verken røpe for mye eller lage problemer for meg selv. Ikke for andre heller. Dette blogginnlegget handler om boken min. Boken. Ikke en av dem, jeg skriver jo på to bøker, men DEN boken. Den som betyr mest. Den som jeg gjerne vil ha ut nå. Helst i går.

Jeg kan faktisk ikke helt bestemme meg for om jeg skal være skuffet eller enda mer inspirert. Jeg har mottatt tilbakemeldinger på bokprosjektet mitt om det å leve med alvorlig blødersykdom, fra forlag rundt omkring, tilbakemeldinger som ofte er både hyggelige og gjerne litt mer enn "Takk for interessen". Det kommer, tro det eller ei, mange veldig gode tilbakemeldinger. Selv om svaret koker ned til "Nei takk, men takk for at vi fikk lese", så har enkelte av forlagene virkelig tatt seg tid. Flere av dem kommenterer prosjektet mitt sånn at jeg ser at manuset er lest nøye og vurdert. Som vi kan se for eksempel av dette utdraget, som et av de store forlagene skrev 4. februar i år;

Venninnedag med Sarita - Eller: Vi jukset litt :-)



Tar du bilde NÅ igjen, Sarita? Ok...

Dette har vært en flott dag sammen med venninne Sarita. Vi skal om få dager i bryllup for vår felles venninne An og hennes utkårede, og jeg skal kjøre bilen. De som kjenner meg vet at jeg helt ærlig har en elendig stedsans, men nå vet jeg i alle fall hvor jeg skal rent retningsmessig.

Likevel fant vi ut at vi skulle ta en liten generalprøve på hele turen kombinert med en venninnelunsj. Greit å varme opp litt, er det ikke det da? Vi ville gjerne finne ut hvor lang tid vi brukte, hvordan ting passet inn med toget til Sarita, vi er på detaljplan med andre ord. Her er det snakk om å ta det å glede seg på alvor!

Dikt: Morgenstemning.

Dette diktet skrev jeg opprinnelig i 2004. I 2009 fikk jeg det på trykk, i litteraturmagasinet Stemmer - Magasin for litterære og samfunnsengasjerte tekster. Som du skjønner er ikke dette noen nyhet nå lenger -  jeg blar av og til litt tilbake og finner frem eldre tekster jeg har skrevet. Innimellom alt det nye :-)

Dette var den første teksten jeg fikk på trykk i akkurat dette bladet, det kom flere etter hvert, i senere utgaver. Diktet var å finne på bladets bakside. Tenker jeg like godt setter inn hele den siden, jeg.

Lese flere av Gro Jeanette Nilsens dikt?

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

#grojeanettesdikt #utgitt 

--------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Spennende jentekveld i Oslo.

I går, med den fine sommerdatoen 1. juni, var jeg på utdrikningslag for An, en av mine aller beste venninner som jeg ble kjent med på Rosenvilde videregående skole, helt tilbake i 1988!

Vi tilbrakte noen år på hver vår kant på et tidspunkt, men fant tilbake til hverandre i 2007. Så nære venninner som vi var på videregående og i mange år fremover (Les: Bestevenninner på heltid i fem år) finner ALLTID tilbake til hverandre, og i "pausen" var jeg alltid sikker på at vi kom til å finne hverandre igjen! Jeg kommer alltid til å huske det spesielle øyeblikket i 2007, da vi endelig hadde avtalt å møtes på en restaurant i Oslo. Det er et flott minne! Men tilbake til hennes utdrikningslag og nåtiden.