Hyggelige tilbakemeldinger fra viktig kilde!

Joda, jeg må nok innrømme at jeg blir litt revet med når det kommer så mange hyggelige tilbakemeldinger på en gang.

Positive tilbakemeldinger fra omtalte.

For tiden har det skjedd mye i kulissene i forbindelse med historien som jeg har fått antatt i en bok, eller det tidligere omtalte skriveprosjektet 2015. Jeg har vært i kontakt med mange positive folk som er omtalt i prosjektet!

Kildearbeid og kaffebesøk!

I går arbeidet jeg videre med mail til folk jeg orienterer om  skriveprosjektet mitt. Nå er alle mail skrevet, men de siste er ikke sendt avgårde enda. Jeg skal gjøre straks, jeg lover. Det sitter bare litt langt inne å kontakte folk jeg ikke vanligvis har så mye kontakt med. Jeg var visst flinkere til sånt før, da gjorde det ingenting. Jeg er visst blitt litt pysete med årene, eller litt redd for å bli oppfattet som masete, kanskje.

En av historiene jeg er mest glad i kommer i bok!

Som tidligere nevnt,  skriveprosjektet 2015 som jeg arbeider med er veldig meg, jeg vil nesten si at det lå i kortene at den historien måtte ut. Jeg sitter fremdeles og retter og ordner på den, fikser litt her og der. Jeg liksom bare MÅ bortpå den og fikse, greier ikke å holde meg unna!

Når teksten velger meg.

Tusen takk for fine kommentarer på bloggposten Med i bokprosjekt! Og som jeg nevnte i en kommentar så følte jeg fra starten at dette er et prosjekt som er veldig meg, en tekst som nesten var ment for at jeg skulle skrive den :-)

Med i bokprosjekt!

Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Ja, for du sladrer jo aldri, du?

I vinter var jeg helt ærlig veldig lei. Ikke lei av å skrive, men lei av å få manus i retur. Hele tiden. Ingen hemmelighet så langt. Men akkurat da fant jeg en utlysning til et skriveprosjekt som jeg følte snakket veldig til meg. Følte at dette var noe jeg måtte slå til på.

Tjuvstartet på det nye året!

Nyttårsfestbord - selv om vi  tok
feiringen en dag tidligere!

Lyst til å høre en hemmelighet? Jeg tjuvstartet på det nye året, ja faktisk jukset med nyttårsaften! Tror du meg ikke?


Vel, saken var at jeg ble invitert til nyttårsaftenfeiring hjemme hos min fantastiske tante. Men poenget var, at en av de som skulle komme, skulle jobbe på nyttårsaften (altså den virkelige nyttårsaften), derfor hadde de tatt tak i kalenderen og rykket festlighetene en dag frem! Hvilket betyr at det som var 30. desember, var nyttårsaften for oss i år! Og det var ordentlig nyttår altså, med kalkun og flott festbord. Ok, så hadde vi ikke raketter, men det er det ikke alltid vi har ellers heller.Underveis i festlighetene den kvelden ble de to diktene mine som nylig ble utgitt i bok, lest opp som kulturelle innslag ved nyttårsbordet. Vi hadde andre innslag også, ved fremvisning av bilder som en av de andre hadde tatt.Og julen byr på mange festligheter, så dagen før det igjen, var jeg i bursdagsselskap. Som du skjønner ble det mye på en gang. Vurderte å finne på noe i dag altså, men fant ut at egentlig kunne det være greit å ta det helt med ro. Kose meg i mitt eget selskap, blogge litt, se litt på TV og se og høre på raketter ute.

Førjulssysler og skribentprosjekter.

Innimellom førjulssyslene titter jeg innom igjen. Førjulssysler som ikke bare handler om jul, ettersom jeg har flere familiemedlemmer som har bursdag i desember. Noe er allerede feiret som tidligere fortalt, noe er nært forestående, og for sikkerhets skyld har vi også en bursdag som ligger mellom julaften og nyttårsaften. Men nå har jeg i hvertfall fått handlet gave til den nært forestående bursdagen, så da er det lettere å tenke på selve julen etterpå.

En av mine gamle venner er borte...

Det har vært stille fra meg noen dager nå. Helt ærlig, så ble jeg litt satt ut her tirsdag ettermiddag. Jeg fikk plutselig beskjed om at en av mine gamle venner fra nittitallet, Nils er død. De siste årene har jeg bare hatt kontakt med han på Facebook og så var det litt MSN for noen år siden, men likevel.

Opprinnelig var han for mange år siden kjæreste med en av mine aller beste venninner. Vi og noen andre venner var en veldig sammensveiset vennegjeng som opplevde mye sammen. Vi var sammen bestandig, nesten i alle fall. Nils var noen år eldre enn flere av oss andre. Men det føltes ikke sånn.

Ny vri på tale i sekstiårslag!

Ny vri på tale i
sekstiårslag.

Som tidligere antydet, har det blitt en del skriving og redigering i det siste. På både den ene og den andre måten, faktisk. Søndag fylte min tante seksti år. Dagen ble feiret med familie og venner på Kaktus Mat og vinhus, på Lilleaker i Oslo. Som jeg så vidt har nevnt tidligere, var der jeg også  feiret min førtiårsdag med familie og venner for noen år siden. Men tilbake til min tante. Jeg hadde meldt meg opp til å holde tale, det var tross alt yndlingstanten min det var snakk om her!

Å våge å kaste seg uti bloggverdenen - og å føle seg hjemme.

Nå som jeg for lengst har rundet 100 blogginnlegg, føler meg "hjemme" på min egen blogg og har funnet ut hvordan jeg vil ha det her, tenkte jeg å sammenlikne litt, ved å ta turen helt tilbake til det aller første blogginnlegget mitt; Dagbok på nett?

Jeg synes nå at dette første innlegget er utrolig lenge siden, og det å opprette en personlig blogg var ganske skummelt. Og det gjorde det ikke mindre skummelt at jeg skulle dra inn helsetemaet og sykdommen min, og den delen av skrivingen min som til da hadde vært "hemmelig". Riktignok hadde jeg de vanlige og litt "sikre" temaene rundt skribentlivet mitt å støtte meg på, da jeg jo var mye mer vant til å skrive om det.


Jeg har etter hvert våget å åpne opp. Jeg har våget å gjøre det veldig nære og personlige om til litteratur, både i bokmanuset mitt og på bloggen. Til å begynne med gjorde jeg mye av dette under tvil. Jeg var usikker, skeptisk, stadig uenig med meg selv i om bloggen skulle være åpen eller lukket. Ikke nå lenger. Jeg har fremdeles bloggposter som jeg vurderer å slette fordi det er litt i overkant personlig.

Jeg har også noen bloggposter som er litt i overkant "for vanlig", altså slik at hvem som helst kunne skrevet dem; Om jul, om høstvær, om shopping. Jeg lar dem likevel ligge, fordi jeg tenker at selv om bloggen min handler mye om både sykdom og om skriving, er "vanlige" hverdagsposter med på å myke opp litt, gi gjenkjennelse, pusterom. Du som leser - lurer du på noe? Savner du noe? Det er bare å ta kontakt om du vil. Fortsatt fin førjulstid! Og takk for at du leser :-)

Den aller første bloggposten er inspirerende å se tilbake
på, da den lett avslører utviklingen.
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

@Lurer du på noe? Ta gjerne kontakt!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.


Klar for 1. desember og advent!

Så hva tenker jeg på, i en sen nattetime når jeg egentlig skulle gått og lagt meg? For det første slo det meg at jeg snart skulle postet et innlegg her med litt ordentlig dagbokpreg igjen. Jeg har jo i det siste lagt ut smakebiter av andre ting; solnedgang over Oslo og presentasjon av bloggvenner er jo fint, men som sagt...

Svar på spørsmålene rundt bokprosjektet mitt.

Ja vel, greit, her kommer den. Den posten vet du, som du kanskje har ventet på, men kanskje ikke vet om det en gang. Det gjelder også deg som har fulgt bloggen min litt under bordet og ikke våget å bli en følger, men som sitter med tusen spørsmål, du kan slutte å bite negler eller tromme nervøst med fingrene på bordet. For her kommer kanskje noen av svarene.

Det er helt riktig at jeg skriver bok om livet mitt, som flere nå for lengst har gjettet eller lest mellom diverse skrevne eller uskrevne linjer. Men du som kjenner meg, hvor og når kjenner du meg fra? Det er egentlig det som er spørsmålet. Hvis du ble kjent med meg etter, skal vi runde av skikkelig og si etter år 2000, ja da har du svært lite å frykte. Mesteparten av boken handler om min barndom og ungdomstid, men selv ikke innunder der kommer alt med, ettersom fokuset ligger på helse (ikke allmenn helse, men sykdommen min), krydret med en porsjon litteratur.

Enkelte av mine venner eller bekjente har fått enten beskjed eller et lite hint om at de er nevnt i manuskriptet. Det fins også folk jeg har fått skriftlig tillatelse fra. Allerede. Men prosjektet mitt er supervanskelig å få igjennom hos forlagene rundt omkring. Boken er skrevet, tilbakemeldingene fra forlagene  er gode, men til tross for det møter jeg masse motstand. Nå har manuskriptet vært levert eller sendt til et forlag, tilbrakt et par måneder på forlaget, sendt tilbake til meg, gjennomgått på nytt, sendt til nytt forlag, tilbrakt et par måneder på forlaget igjen, sendt tilbake til meg.... Og så videre. Det er en evig runddans det der. Noen ganger etter to måneders venting får jeg svar på manus med kun avslag og det er det, i tillegg til at det de siste årene kun har kommet  i brevs form med beskjed om at hvis jeg vil ha manus tilbake må jeg ringe dem. Helt greit det altså, for manus må ofte skrives om og rettes litt på uansett.

Det glimter til innimellom, med enkelte forlag som faktisk har tatt seg tid til å kommentere manuset, gitt meg oppbakking og gode råd. Da føler jeg meg virkelig sett av forlaget, og det kjennes godt. Likevel blir det avslag fordi forlagene ikke tør, som jeg har skrevet om på bloggen min før. Det er svært vanskelig for dem å gå ut av komfortsonen, de må holde seg innenfor A4, det er jo tryggest for dem! Vet du om et forlag som faktisk TØR å satse og i tillegg ville passe, så ta gjerne kontakt med meg! Dette er virkelig en frustrerende situasjon, og jeg trenger akkurat ditt gode råd mer enn du tror!


Jeg er selvsagt også superglad om du vil støtte meg ved å følge og kommentere poster på bloggen min, eller gjerne også på skribentsidene mine på Facebook og Twitter. Men hvis du har et godt råd når det gjelder forlag, så nøl ikke med å ta kontakt! På forhånd tusen hjertelig takk!

Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre! 



--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Nye muligheter...?

I kveld har jeg gjort noe jeg ikke har gjort før. Joda, det handler om skriving denne gangen også. Overrasket? Egentlig ikke, vel. Jeg tør nok ikke si så mye mer om den saken riktig enda, da dette er helt nytt, eller å se ting fra en ny vinkel, om du vil. Det jeg kan røpe, er at noen har anbefalt meg å gjøre det. Ok, folk anbefaler meg jo mye forskjellig, for en stund siden anbefalte en bekjent meg å begynne å blogge, og det var en god ide, men det var egentlig ikke akkurat det jeg skulle frem til nå.

Inspirerende skribent-treff!

Nei og nei, nå er klokken halvannen time over midnatt igjen. At jeg aldri kan lære. Men det er så inspirerende å sitte her når jeg vet at alle andre sover. Radio og TV er slått av, og det er bare meg og PC'en.

I dag har vi hatt styremøte i skribentforeningen ULFF. På Skype denne gangen. Det er i grunnen en ganske god løsning, ettersom vi som sitter i styret ikke akkurat bor i samme gata, for å si det forsiktig. Det var et veldig inspirerende møte, og det kom fram mange gode ideer. Noen av dem synes jeg selv er veldig spennende, så får vi se. Og jeg fikk lyst til å sette meg ned å skrive igjen med en gang etterpå, og det må da være et godt tegn? Det er jo litt av hensikten vel.

Som jeg sa i et tidligere innlegg har jeg blitt litt flinkere til å skrive litt mer åpent om ting, ikke være så redd og pakke informasjonen godt inn hele tiden. Det tror jeg kan være lurt i lengden. Ikke i alle sammenhenger selvsagt, men mange ganger. Og ikke være så livredd for hva folk synes om en, og blåse i det av og til. Haha. Det var det mange som ikke ville tro jeg kom til å si. Og vet du hvem som har lært meg det? Det kan du få lov å tenke på til neste innlegg :-)

Å fortelle om ting som ikke skal fortelles.

Jeg må jo bare innrømme det. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive den forrige posten, den om det sykehuset som ikke ønsket å ta hensyn til sykdommen min. Men jeg fant vel etter hvert ut, at hvis jeg skal ha en blogg, så må jeg satse litt også, og tørre å legge ut ting jeg er litt usikker på, sånn i utgangspunktet i allefall. Ikke er det vel så mange som har lest den heller, så sånn sett... Men jeg merker at jeg stadig tør å ta opp ting på bloggen min som jeg sjelden eller aldri ville våget å si noe om tidligere. Selv om det ikke er veldig mye, har jeg kanskje litt mer selvtillit i forhold til dette enn det jeg hadde tidligere. Jeg tror ikke det er bloggskrivingen, men heller bokprosessen som har gjort en forskjell. En forskjell i tenkemåte, som følge av mitt skribentliv, kanskje.

Ellers har jeg vært i bursdagsfeiring i dag - eller etterpå-lag om jeg skal være helt nøyaktig. Uansett, alltid veldig koselig det! Men tilbake til det jeg var inne på; Jeg har mer på lager når det gjelder tekster fra livet mitt relatert til sykdom, som ikke nødvendigvis er noe jeg forteller folk til vanlig. Men kanskje jeg skal ta for meg noen flere av de konkrete eksemplene en dag. Og utfordre meg selv litt. Hvis du vil høre, da? Men hvis jeg tar opp det jeg har i tankene å ta opp, da blir det snakk om god gammeldags sladder altså, hvis det er noe du tror at du har nerver til å høre på?

Jeg har underveis i bokprosjektet mitt mange ganger følt på at jeg av og til kunne trengt litt moralsk støtte. Jeg blir derfor superglad om du vil støtte meg ved å følge og kommentere poster på bloggen min. Du må også veldig gjerne følge skribentsidene mine på Facebook og Twitter. På forhånd tusen hjertelig takk!!

Forlagene tør ikke å satse.

Gode tilbakemeldinger, tross alt!

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til det. Men jeg synes det er litt vanskelig. Det er derfor tredje gang jeg begynner på dette innlegget. Vil helst ikke verken røpe for mye eller lage problemer for meg selv. Ikke for andre heller. Dette blogginnlegget handler om boken min. Boken. Ikke en av dem, jeg skriver jo på to bøker, men DEN boken. Den som betyr mest. Den som jeg gjerne vil ha ut nå. Helst i går.

Jeg kan faktisk ikke helt bestemme meg for om jeg skal være skuffet eller enda mer inspirert. Jeg har mottatt tilbakemeldinger på bokprosjektet mitt om det å leve med alvorlig blødersykdom, fra forlag rundt omkring, tilbakemeldinger som ofte er både hyggelige og gjerne litt mer enn "Takk for interessen". Det kommer, tro det eller ei, mange veldig gode tilbakemeldinger. Selv om svaret koker ned til "Nei takk, men takk for at vi fikk lese", så har enkelte av forlagene virkelig tatt seg tid. Flere av dem kommenterer prosjektet mitt sånn at jeg ser at manuset er lest nøye og vurdert. Som vi kan se for eksempel av dette utdraget, som et av de store forlagene skrev 4. februar i år;

Spennende jentekveld i Oslo.

I går, med den fine sommerdatoen 1. juni, var jeg på utdrikningslag for An, en av mine aller beste venninner som jeg ble kjent med på Rosenvilde videregående skole, helt tilbake i 1988!

Vi tilbrakte noen år på hver vår kant på et tidspunkt, men fant tilbake til hverandre i 2007. Så nære venninner som vi var på videregående og i mange år fremover (Les: Bestevenninner på heltid i fem år) finner ALLTID tilbake til hverandre, og i "pausen" var jeg alltid sikker på at vi kom til å finne hverandre igjen! Jeg kommer alltid til å huske det spesielle øyeblikket i 2007, da vi endelig hadde avtalt å møtes på en restaurant i Oslo. Det er et flott minne! Men tilbake til hennes utdrikningslag og nåtiden.

Må alt alltid være perfekt?

Jeg har tenkt lenge på dette med temaer folk publiserer på både sine private Facebook-profiler, spesielt opprettede temasider på Facebook, men også på Twitter, i blogger og andre sosiale medier. Hvorfor ser det ut som alt er så perfekt og rosenrødt bestandig? Motsetningen er selvfølgelig sutremail fra når folk, hvorfor kan man ikke skrive om noe midt i mellom også?

Jeg er ikke noe unntak i denne sammenhengen. På min skribentside på Facebook skriver jeg mest om hva jeg har fått til, solskinnshistoriene mine. Jeg tenker i mitt stille sinn at det burde jeg kanskje ikke. Hvis jeg får et større manuskript i retur er det en stor nedtur som jeg helst har lyst til å skjule, men sånne gjemmeleker kommer du trolig ikke til å finne på denne bloggen. Hermed er du advart. Jeg håper og tror at jeg greier å være litt mer personlig her inne. Alle mennesker har både oppturer og nedturer. Det er det som kalles livet.



Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


@Lurer du på noe? Ta gjerne kontakt!

 -------------------------------------------------------------------------------------------- 

 Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.

Et kjøleskaps hemmeligheter.

Kjøleskapet består ofte av
mye medisiner.
(Foto: Gro J. Nilsen.)

«Vis meg ditt kjøleskap, og jeg skal si deg hvem du er.» Eh.. Nei, helst ikke. Eller jo forresten, det går kanskje greit nå.

For noen år siden gikk det ikke greit. Og det hadde ikke noe med mat eller drikke å gjøre. I kjøleskapet mitt er halvparten esker med blødermedisinen Octaplex som jeg må tilføre for min faktor 7-mangel. Disse medisinene oppbevares i kjøleskapet blant melk og brunost. Spesielt når det nettopp er kommet ny medisinleveranse fra Rikshospitalets apotek i Oslo, kan det se ganske mye ut. Jeg husker spesielt de siste årene jeg bodde hjemme i barndomshjemmet på Bjerkås ved Vollen i Asker, og da jeg flyttet for meg selv og fikk mitt eget kjøleskap på Vestli i Oslo.

Kjøleskap var noe av det mest hemmelige på jord. Jeg ville ikke at venninner eller andre skulle titte inn der. Jeg fikk høre det også. Jeg husker blant annet en gang en venninne var på besøk i min lille leilighet på Vestli en ettermiddag. Jeg hadde satt en hvitvin til kjøling, som hun gikk og hentet da vi skulle ha den; «Jøss, bare medisiner, her jo!»

Kjøleskapet mitt inneholder fremdeles mye medisiner. Men det er ikke like hemmelig som før!

Liker du dette blogginnlegget? 

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.